Spalatins levnetsbeskrivelse

Del. 6.

Forts f. f. nr.

(Her fortsetter Luthers trøstebrev til Spalatin.)

”Som De anser saken, min kjære Spalatin, er De enten i strid og kamp mot synden, ond samvittighet, Lovens anklage og ikke vel forvart eller bevart mot dødens skrekk. Eller satan har rykket bort fra Eders øyne og hukommelse all trøst, som De noensinne har lest om i Skriften og grepet av den. Mens de forut for anfektelsen var rustet på det aller beste, og husket på og visste hva Kristi embete og velgjerning var. Mens nå, så vidt jeg kan se, har han også revet ut av Eders hjerte alle skjønne kristelige prekener om Guds nåde og barmhjertighet, som er åpenbart oss i Kristus og som de har lært, formant og trøstet andre med en glad ånd og stort freidig mot. Å, De ville hittil ha vært en altfor øm synder som har gjort eder en samvittighet bare over slette, ringe synder. Derfor er det min oppriktige bønn og formaning til Eder, at De vil beslutte å holde Eder til oss, som er rette, store fordømte syndere, for De gjør jo ikke Kristus liten eller ringe for oss, som den der bare kunne hjelpe oss av oppdiktede, slette, barnlige synder. Nei, nei, det var ikke godt for oss, men Han er satt av Gud til en Frelser, som bare kan og vil forløse oss, også fra rette, store, svære, fordømte overtredelser og misgjerninger, som de største, argeste og som, for å si det kort, alle syndere på jorden har begått, om De ellers tror på Ham og av hjertet begjærer Hans nåde. På denne nåde trøstet Dr. Staupiz meg, da jeg også engang lå syk nettopp i dette hospital og i like anfektelser som De er i nå, og jeg tenker at jeg snart ville vært død av stor lidelse og sorg, om han ikke trøstefullt hadde tiltalt meg: Ei, de vil være en oppdiktet, malt synder, og derfor bare ha en oppdiktet, malt frelser.”

”De må skikke Eder rett i denne sak og venne Eder til at De vet og tror at Kristus er Eder en rett og evig Frelser, og at De derimot er en sann, stor, fordømt synder. For Gud spør ikke, farer heller ikke med oppdiktede ting. Men det har vært et svært stort alvor for Ham, da Han sendte sin enbårne Sønn til verden og gav Ham hen for oss alle (Rom. 8, 32; Joh. 3, 16). Disse og lignende tanker (øste av Skriftens trøstespråk) har den onde Satan tatt bort fra Eders hukommelse, så De ikke kan huske dem eller trøste Eder med dem nå i Eders store angst og tungsindighet. Derfor rekk likevel for Guds skyld Eders øre frem og hør flittig på meg (Eders broder i Kristus), hva jeg taler til Eder, jeg, som ikke er stett i slik svær anfektelse, som de nå, men stå i Kristus og vær sterk, nettopp derfor, at De, da De er svak, oppjaget og forferdet av djevelen, må støtte Eder og holde Eder opprett på meg, til at også De blir brakt til rette, kan byde djevelen tross og synge trøstefullt mot ham: Hårdt støtte du meg for at jeg skulle falle; men Herren hjalp meg. Sal. 118, 13. Tenk nå, at jeg er Peter, som rekker Eder hånden og sier til Eder: I Jesu Kristi, nasareerens navn, stå opp og gå! Ap. Gj. 3, 6. Akk, min kjære Spalatin, hør da og tro de ord, som Kristus taler til Eder ved meg. For jeg farer ikke vill, det vet jeg, enda mindre taler jeg noe djevelsk, men Kristus taler gjennom meg (fordi jeg holder frem for Eder Hans Ord) og byder, at De skal lyde og tro Eders broder i kristenhetens alminnelige tro. Han selv har avløs Eder fra denne og alle synder, så blir vi da delaktige i Eders synder og hjelper Eder til å bære dem. Derfor ser vi, at De også blir delaktig med oss i vår trøst, som er sann, viss og bestandig, og tilbudt oss av Herren selv, for at vi skulle meddele Eder Ham, og tilbudt Eder, at De skal motta Ham av oss. For likesom det er mot vår vilje, at vi lidelse av det, at De pines så jammerlig ved svær sorg, så mye mer har Han stor mishag i det for Han er nådig, barmhjertig, langmodig og av stor godhet og trofasthet, så at Han snart angrer straffen. Joel 2, 13.”

”Derfor har den kjære Gud ingen skyld i Eders sorg, da han byr oss, at vi skulle trøste Eder, hvilket er et sikkert bevis på at Han hater og fordømmer Eders sorg, som er en djevelsk plage. Derfor må De for allting ikke tillate djevelen, at han maler og avbilleder Eder Kristus annerledes, enn han i sannhet er. Men tro Skriften som vitner om Ham, at Han er åpenbart for det at Han skal avskaffe djevelens gjerninger (som også Eders sorg er) 1 Joh. 3, 8. De har hatt angst nok, De har vært sørgmodig, De har dødet nok, ja mer enn nok, gi derfor ikke slipp på trøsten, la Eder hjelpes!”

”Se da, min kjære Spalatin, hvorledes jeg handler og taler av et trofast hjerte. Jeg vil anse det for den største gjentjeneste fra Eder som kan hende meg, at denne min trøst, det er selv den Herre Kristi avløsning, tilgivelse, oppvekkelse er hos Eder og finner Eder. Dette, om De gjør det, (når det blir bedre med Eder) De selv vil si og bekjenne, at De med slik en lydighet har brakt Herren det behagelige offer, som skrevet står, Sal. 147, 11: Herren har behag i dem som frykter ham, som håper på hans miskunnhet. Likeså Sal. 34, 19: Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han vil frelse dem som har en sønderknust ånd. Og Sal. 51, 19: Guds offere er en sønderbrutt ånd: et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, o Gud, ikke forakte. Derfor far frem og driv bort den onde djevel med sin sorg, som har bedrøvet oss så mye for Eders skyld, ville også gjerne forstyrre vår glede, som vi har i Herren, ja, om han kunne sluke oss alle opp på en gang. Men Kristus, vår Herre, straffer ham, og vil straffe ham, og Han styrke eder ved sin Ånd, trøster og oppholder Eder! Amen.” Så langt Luther.

Med slike troskraftige ord trøstet Luther sin gamle prøvede venn og medstrider i Herrens kriger, da satan hadde forferdet ham og nesten felt ham. Og så ilte han selv til Altenburg for å kunne tale muntlig og ennå hjerteligere med Spalatin, og han tilbrakte en hyggelig dag hos ham. Melanchthon bidrog også sitt til å trøste Spalatin og skrev til ham: ”Først ber jeg av hele mitt hjerte vår Herre Jesus Kristus, som er korsfestet og oppstanden for oss, at han trøster deg med sin Hellige Ånd, som vekker opp liv og glede. Derpå ber jeg også og formaner deg, at du også opprettholder deg selv ved tanken på Kristi vilje. Kristus vil ikke, at vi skulle nedsenke oss selv i fortvilelse og død, men Han vil, at vi skulle gjøre menneskemorderen, djevelen, motstand. For han vil drive oss til å tvile på Guds barmhjertighet. Vær kjekk og glad, fordi Kristus er skjenket oss, slik som englene synger: Se jeg forkynner eder en stor glede; glede, sier han, og ber oss å glede oss. Heller ikke har du noen rett grunn til sorg. Du har trofast fremmet Guds rikes sak, og jeg vet, at de beste Fyrsters sinnelag mot deg er det aller beste. Jeg vet, at alle, hvis anseelse står høyt, av hjertet er velvillige mot deg og ønsker at du ikke må kvele deg slik. Derfor driv bort sorgen og berolige deg og gled deg i Kristus.”

Også Kurfyrsten Johan Fredrik lot sende et trøstebrev til Spalatin, da han hørte om hans store sorg og tungsinn, og bad ham, at han måtte vente seg alt godt av ham, gav ham også i gjerning sin velvilje til kjenne, idet han sendte sin livlege til Spalatin med legemidler og styrkende drikke. Men selv om en slik hop av trøstere måtte glede den syke og anfektede mann høyt, så klarte de likevel ikke å rive ham ut av dødens svelg.

Hans hjerte fattet tillit til Guds nåde og Kristi fortjeneste; men hans legemlige tilstand ble verre. Da hans trofaste ektefelle fortalte dette til Kurfyrsten, befalte han henne å legge sin manns bøker og håndskrifter under lås og lukke. For Han hadde betrodd ham mange hemmelige saker, som han gjerne ville at andre ikke skulle vite om eller kjenne til. Den 15. januar 1545 mottok Spalatin ennå den hellige Nattverd, hvoretter han den følgende dag, den 16. januar, overgav sin ånd i sin himmelske Faders hender og sovnet stille og rolig inn. Hans sykelige hustru overlevde ham ennå noen år og omskiftet tiden med evigheten den 3, desember 1551.

Men vi skriver opp til Spalatins minne de ord av den 21. Salme: De har trengt meg ofte fra min ungdom av, så sier Israel; de har ofte trengt meg fra min ungdom av; - men – de har ikke overveldet meg.