ISRAELS LAND

Fra bladet ”For Menigheten”

Av Stein Henriksen.

Forts. f. f. nr.

Men så gikk det raskt nedover. Allerede under Salomos sønn og etterfølger kom riksdelingen, der Juda og Benjamin ble løsrevet fra de andre stammene. Ytre sett var dette et opprør mot en konge folkets flertall ikke ville ha, men egentlig dreide det seg om en domshandling fra Herren over et stadig tiltagende frafall fra Ham og fremadskridende avgudsdyrkelse. Nord-Riket med Samaria som hovedstad, som omfattet de 10 stammene, sank fra nå av bare dypere ned i frafall fra Herren i avgudsdyrkelse og et tiltagende moralsk forfall. Det til tross for at Herren gjentatte ganger advarte dem ved profeter, ikke minst Elia. Det førte da også til at riket gikk under på 700-tallet før Kristus ved assyrerne, og forsvant fra den kjente historiske arenaen. Sør-Riket, Juda og Benjamin holdt seg ennå i nesten 200 år, og gikk først under på 500-tallet ved kaldeerkongen Nebukadnesar den andre.

Vi ser altså hvordan folk og land hører sammen, fordi Herren ville at det skulle være så. Når folket holdt seg trofast til Herren innenfor rammen av Hans bud og forskrifter, lot Han landet blomstre i fred innenfor trygge grenser. Falt derimot folket fra i avgudsdyrkelse og moralsk forfall, tok Herren freden bort og lot fiender trenge inn over grensene og skade og ødelegge landet.

Som allerede nevnt, var ikke avgudsdyrkelsen og umoralen av så alvorlig karakter i Juda og Benjamin som i Nord-Riket. Derfor ble heller ikke straffen her så alvorlig som den hadde vært der. Vel var det så at landet ble herjet, Jerusalem ble inntatt og templet ødelagt. Folket ble da også ført i fangenskap til Babel. Men fangenskapstiden var begrenset til 70 år. Da de 70 år var omme, hadde det Kaldeisk-babylonske verdensriket gått under, og det Medisk-Persiske verdensrike sett dagens lys. Ved dette riket, nærmere bestemt kong Kyros, førte Herren Juda-rikets folk tilbake til sitt land. De som på dette viset dro hjem, var et bøyet og ydmyket folk, som holdt seg til Herren.

Men at de nå kom hjem til sitt land, så betydde ikke det at de hadde fred. Hedenske folkeslag var av kaldeerne blitt ført inn i landet i løpet av de 70 år Juda og Benjamin var i Babel. Derfor måtte arbeidet med å bygge opp templet, byen og bymuren skje med sverd ved lend. Og landet var ikke lenger selvstendig. Det var nå en del av det Medisk-Persiske verdensriket. Men i denne situasjonen fortsatte Herren å arbeide med folket. Det skjedde ved menn som presten Esra og stattholderen Nehemja, ledet av profetene Haggai og Sakarja. Det, det nå først og fremst gjaldt i folkets oppdragelse, var å holde det atskilt fra de omkringboende hedningfolk. Her måtte det ikke skje noen sammenblanding, for eksempel ved giftermål. Dessuten måtte folket lære Mose lov å kjenne.

Men om ikke alt var slik Herren ville ha det, var det et helt annet folk Herren hadde med å gjøre nå enn før bortførelsen til Babel. Nå var det et folk som ville høre Herren til, og lyde Hans bud og forskrifter. Det var også et folk som var utskilt fra hedningefolkene, og helliget Herren. Derfor hadde Herren latt templet og byen Jerusalem bli bygget opp med sine murer i full høyde. Folket levde nå i fred i et fruktbart land.

I store trekk fortsatte denne situasjonen i hele perserrikets tid. Men den endret seg da perserriket gikk under ved makedonerkongen Aleksander den stores erobringer. Da kom hele perserrikets landområde samt Makedonia og Hellas under hans herredømme. Men Aleksander levde ikke lenge, og etter hans død ble riket delt i tre. Den delen Juda og Benjamin kom til å høre inn under, var den største delen som ble kalt Syria. Nå var det grekerne som regjerte, og en av deres konger som het Antiokus Epifanes ville sette en stopper for dyrkelsen av Herren, og innførte hedensk gudsdyrkelse i Juda og Jerusalem. Det satte folket og dets ledere seg imot, og kom under grusom forfølgelse fra denne kongens side, som er blitt regnet som en forløper for Antikrist. Dette folkets grusomme martyrium førte etterhånden til opprør ledet av Makkabeerne. Etter harde kamper over lang tid, lyktes det folket å rive seg løs fra det greske herredømmet, og vinne politisk frihet og selvstendighet.

Det var slik det tok seg ut sett fra ytersiden. Men det som egentlig skjedde, var at Herren, etter at folket var blitt lutret gjennom sine lidelser, i allmakt og nåde grep inn, og på dette viset gav folket dets siste selvstendighetsperiode i Oldtiden. Det var den makkabeiske og hasmoneiske epoken og varte i omkring 200 år inntil folket kom inn under romersk herredømme.

Folket var nå, for så vidt, et gudfryktig folk, bundet og ledet av Moseloven. Men fordi deres skriftlærde hadde misforstått lovens hensikt, forkastet de Jesus og ble den ytre årsak til den av Gud forutbestemte stedfortredende lidelse og død. Men ved å gjøre det, brøt de atter og på avgjørende vis, med hele sin bestemmelse som utvalgt gudsfolk. Denne oppgaven gikk nå foreløpelig over til menigheten av jøder og hedninger.

Det sørgelige faktum er altså at flertallet av jødene forkastet Jesus som sin Messias. Hovedskylden lå hos lederne og deres misforståelse og forfalskning av selve Messiasbegrepet. Men resultatet ble at de atter igjen, og nå på langt mer alvorlig vis enn tidligere, brøt med sin bestemmelse som paktsfolk, en stilling som nå gikk over til kirken av jøder og hedninger. Folkets flertall, derimot kom nå under Guds vrede og dom, men også under Hans tuktende oppdragelse med sikte på fremtid og evighet.

Domshandlingene tok til ved at Herren lot folket og dets ledere forfølge sin falske messiasforståelse, som gikk ut på at Messias skulle være en mektig jødisk konge som skulle gjøre jødefolket til verdensherskere. Da romerne hen imot år 70 etter Kristus økte trykket som okkupasjonsmakt, svarte jødene med opprør. Dette ble slått brutalt ned. Landet herjet. Jerusalem ble inntatt etter en - beleiring som kostet en million mennesker livet, og templet ble ødelagt. Etter nok et opprør i 135 under Bar Kochba, Stjernesønnen, ble Jerusalem helt ødelagt og folket drevet i landflyktighet hva flertallet angikk.

Forts. n. nr.