MIN MODER

Av N. P. Wetterlund

 

Hun var bare en ringe soldatdatter og en fattig torparehustru (husmanns hustru) i ”proletärernas” fortrykte og foraktede stand. Men det standets mangetusenårige ve hun bar og brøt sundt gjennom en kristelig ”gull-kjærlek  (Åp. 3, 18) til ”høg og låg” og gjennom den ømmeste kjærlighet til lidende like. Hun stod alltid i sitt hjerte klar til av sitt ringe forråd å gi den virkelige nøden sin del. Luk. 3, 11.

Jeg så eller hørte henne aldri ”synde”. Synd hun ”hadde”  (1 Joh. 1, 8), men synd hun aldri ”gjorde” (Joh. 8, 34; 1 Joh. 3, 9).

 

For sin umåtelige rettsindighet og sin urokkelige kjærlighet til sannheten, kaltes hun ”Den rättfärdiga Bolkan”. – Vår husmannsplass het Bolken. 

Så skrev hun  ”Andens lag”  (Rom. 8, 2) i mitt blod alt fra morsmelken. I begynnelsen, dessverre, leste jeg ikke den skriften med alvor og flid. Likevel stod den igjen. Og den tok liv i boken ”Andens lag”, som åndsvesentlig er min mors verk. –

Vi barn var fem sønner. Den yngste var hjerneskadet. Han ble slik av at han gjorde et stygt fall og skadet sitt hode mot en stein. Han manglet nesten all forstand, kunne ikke spise selv, ikke heller kle seg selv og kunne ikke tale. Men med en aldri sviktende kjærlighet ble han vernet som den kjæreste av alle barna av vår mor i 30 år eller inntil sin død. Der lå mye for mor i de 30 årene! Men der lå ikke noe synlig, ikke noe hørbart knot. - -

Min far var husmannssønn og grovarbeider. Og han var et godt ”naturmenneske”, han var ”grek”  (Rom. 2, 10 – 11). Velsignet og lønnet var han i all evighet!

Han fikk overta og bruke et stykke jord i ville skogen. For denne bruksrett måtte han hos jordeieren gjøre 2 dagsverk hver uke og mor 30 dagsverk hver sommer.

Dette jordstykke måtte min kjære far, ”med to tomme hender” bearbeide og kultivere. Og det gjorde han. I denne villmark brøt han ”bygd” med åker og eng og bygget oss et elskelig og elsket hjem med to hus. – Hvil du nå fra dine tunge møder, du vår gode fader, i ”de levandes land” (Sal. 116, 9)!

I dette harde nydyrkingsverk deltok gjerne min mor, som var stor og sterk som en dyktig kar. Men det var ofte mangel på nødvendig næring. Av agner og høyfrø i laden måtte hun iblant koke grøt, særskilt under misveksten på 1840 tallet.

En dag, da det ikke fantes noe å spise, besluttet mor seg, slik som flere andre, til å gå ut og tigge. Man brukte å gå til et eller annet nabosogn. Mor gikk til Asige sogn. Men på første gård ble hun ”snäst” og avvist. Min arme, sultne mor gikk gråtende hjem til sultne barn! Senere tigget hun aldri mer, man sultet i stedet. (Jeg ble født 1852 og var altså ikke med i denne svære nød. Men mine to eldre brødre var med i elendigheten).

 

I disse og andre lidelser ble hennes helse nedbrutt alt i 30-års alderen og forble nedbrutt inntil hennes død ved 80-års alderen. (Hun ble født 1815).

Men i dette kroppslige svakhets-kors fant hun så smått om senn ”behag”  (Jfr. 2 Kor. 12, 10). Hun tok det fra Gud som et nødvendig ”brekkjern” på hennes uvanlige sterke  og  vanskelig bøyde sjel. Så fikk hun sin jordsjel forvandlet til himmelsjel med en finhet, mildhet og kraft, som ble spurt viden om i Hallands bygder. –

Alt fra jeg var barn, merket jeg at mor gikk inn i kammerset, når hun var bedrøvet, og var der av og til svært lenge. Da hun kom ut, var hennes ansikt likesom hvitt av glede. Slik bad hun seg gjennom sitt livs ”store bedrøvelse” (Åp. 7, 14). –

Hun lærte meg tidlig å elske Guds skapelse. Se her et eksempel: En dag, da jeg satt ved hennes side i skogen, fikk hun sin ”Taborstund” (Mark. 9, 5). Det ble som vanlig så ”søtt og lyst” og høytidelig i hennes nærhet. Nå vendte hun seg om, strekte ut sine armer og favnet jorden og sa: ”Heliga moder, du Guds sköna jord, som är full av Herrens härlighet, snart sluter du oss till ditt goda hjärta i graven!” Denne stunden glemte jeg aldri. Fra den dagen har jeg elsket jorden og alle dens trær, blomster og gress, Ja, også det minste sandkorn har vært hellig for meg, herlig og kjært. –

 

Hun bad meg som vallgosse (ung gutt?) å falle på kne ved noen trær og be. Det gjorde jeg også noen ganger, særskilt da jeg kjente ”søt-dragningen” til det. Jeg bad for far og mor  og for meg selv, slik som mor hadde lært meg. Og det kjentes ”søtt” i brystet, og skogen var likesom hvit, da jeg steg opp. - -

Mor var en ekte gammellutheraner. Hun avskydde og hatet den etterlutherske læreforfalskningen, (Nyevangelismen! Red  anm.) som er blitt og blir så mange tusen lutheraneres sjeleforderv. (Om denne ødeleggende forfalskning, les ”Andens Lag”, s. 643 f.) Utenom Bibelen leste hun nesten bare Nordborgs Postille, Johan Arndts ”Den Sanne Kristendom” samt M. F. Roos’ Betraktelser ock Bönebok. – Hennes omvendelse skjedde før min tid og var djup og vanskelig. Men i den kraftfulle gudsmannen  prosten Warenius i Slättåkra hadde hun en streng og sikker leder. Da hun en gang klaget for ham over sine mange og vanskelige lidelser, sa han: ”Tyst! Just disse härda tyglar behöver just du. Lyder du dem, så blir du frälst; lyder du dem icke, så blir du fördömd”. Hun lydde og ble frelst og beviste sin sanne frelsning i 50 år eller inntil sin død. - -

 

Slik var min mors harde men rikt velsignede livsløp. I  gudgitt ”svakhet, mishandling, nød, forfølgelse og angst”   (2 Kor. 12, 10) gikk hun sin smale smertesvei i flere desennier, stundom sjagende som Mesteren under byrdens tyngde (jfr. Luk. 23, 26), men aldri sjagende i tro, kjærlighet og håp.

                                                         _____________

 

Ved tolv års alderen ble jeg vallgosse (ung dreng) hos en bonde i Harplinge sogn, to mil fra mitt hjem. Der fikk jeg fem kroner og et par linnebukser i lønn for sommeren. Mine foreldre var fornøyde med dette. Mange ”proletärer” var den tiden fornøyde med det de fikk, glade for å få noe. Men nå er mange av dem misfornøyde, selv om de får alt som finnes. Det er ”demon-proletärerna”, som vokser frem under vanskelig påtrykk og i egen demonisk ondskap. De får Guds tillatelse til å ta hevn og ødelegge alt. Slik også i Russland, og slik fremdeles i alle land. Det er det sjuende verdsrike, demonriket. –

I min unge drengetjeneste hadde jeg en god matmor. Hun var av mors lynne. En gang, da jeg hadde båret meg svært ille ad, gav hun meg stryk. Det var en ekte god gjerning. Og jeg ber Gud om å evig lønne henne for den og om å evig lønne min mor for den strenge age, som aldri uteble, da jeg fortjente en slik en. Akk, her mangler ris i bibelsk ånd og i bibelsk strenghet. ”Den som lever ageløs, han dør æreløs” (Ord. 13, 24; 29, 15). –

Den første sommeren i denne tjeneste hendte det meg noe merkelig. En lørdag kom mor til meg på besøk. Hun hadde med seg en hel dress, som hun hadde sydd til meg av sin beste kledning, som hun selv hadde vevet og sydd. Hun gav meg disse klær for at jeg skulle kunne gå i Harplinge kirke og høre en ”åndelig prest”, som hun ofte gikk og hørte. Og seksten år etter den merkelige dagen, da hun kom til meg med klærne, gikk hun enda en gang til Harplinge kirke, men da for å høre meg preke i den kirke.

                                                              ______________

 

Gud löne dig i all evighet, du ädla moder.

 

I alt en föresyn du var! -  Evig sann förmaning du gav! -

Din bön mig bar över många djup! – Vad gott där finns i mig,

fick jag av Gud gjenom dig! –

 

Tack, o Gud, för min moder!

AMEN.