Det evige livs visshet

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok

5. del.

Kan vel noen som tenker litt nærmere over saken, tro at Guds Ånd i de bøker, som inntil Kristus skulle være Israels folks lys og lykte, skulle ha glemt de troendes viktigste gode, den evige salighet? Hvorledes kunne den kongelige profet si om Herrens Lov, at den er ”fullkommen” (Sal. 19, 8), slik at den inneholder alt som er nødvendig for en åndelig pilegrim, dersom den ikke sa noe om det evige liv? Jeg innser heller ikke hvorledes han da kunne kalle den sin største trøst i all elendighet og prise den så høyt, Sal. 119, 50. 72. 92. 105. 111. 143.. 152. Merkelig er det at den gamle pakts hellige fedre kalte seg fremmede og sitt liv en utlendighet.

Således sier Jakob: ”Mine utlendighets år er hundre og tretti. Få og onde har mine leveårs dager vært. De har ikke nådd mine fedres leveårs dager i deres utlendighet”. 1 Mos. 47, 9. Kong David sier: ”Jeg er en fremmed hos deg, Herre, en gjest, som alle mine fedre”. Sal. 39, 13. ”For vi er fremmede for ditt åsyn og gjester, som alle våre fedre”. 1 Krøn. 29, 15. Nå må jo en fremmed og en som reiser utenlands, ha et fedreland eller et visst sted, som han akter seg til og skynder seg for å komme til hvile, og slik har da de hellige Guds menn, idet de kalte seg fremmede og sitt liv en utlendighet, hatt det himmelske fedreland og den evige hvile for øye, likesom den hellige apostel ikke gir oss en minste tvil om dette, idet han sier: ”De, som kaller seg gjester og utlendinger på jorden, gir klart til kjenne at de søker et fedreland, nemlig et bedre, det er: et himmelsk, en stad, som Gud har beredt dem”. Heb. 11, 13 – 16.

De har vel vandret her i verden som i en ørken, men ikke uten å ledsages og føres av den Høyeste, som ved sin Ånd forvisset dem om den evige hvile de hadde å vente i Himmelen. De svevet vel, som andre mennesker, om på forkrenkelighetens og ubestandighetens hav. Men de så likevel i troen det fyr, som viste dem den bestandige lykksalighets havn og landingsstedet i det himmelske fedreland.

La oss nevne og betrakte noen steder i Det Gamle Testamente, som vitner om det evige liv! Herren sier til Abraham: Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. 1 Mos. 15, 1. At han kaller seg hans skjold, har uten tvil med dette liv og til patriarkens daværende tilstand, idet han for kort tid siden hadde overfalt og slått Kong Kedorlaomer sammen med hans forbundne og måtte frykte for, at de som kom unna igjen kunne samle seg, forsterke seg med annen og ny hjelp og gå løs på ham. Imot denne frykt og alt som ellers måtte ville vise seg fiendtlig imot ham, lover nå Herren ham å være hans vern og skjold. Men likesom Abraham av en glødende tro og til Guds navns forherligelse hadde nektet å motta sodomittenes rike gods som de hadde tatt tilbake, selv om kongen tilbød ham det, så benytter Herren denne anledning til å si til ham: Jeg er din meget store lønn, - som om Han ville si: Siden du for min skyld og i trøstefull tillit til meg, som eier Himmel og jord, ikke har villet motta noe av det erobrede gods, så vil jeg ikke bare erstatte dette med timelig velsignelse; men jeg vil selv være din meget store lønn.

Ved dette er å merke at Abraham allerede i forveien var rik på fe, sølv, gull og tjenere, som det foregående viser, 1 Mos. 13, 2; 14, 14. Derfor kan Herren ikke med denne ettertrykkelige tale: Jeg vil være din meget store lønn, ha siktet til den timelige rikdom Han ville skjenke ham utenom den han allerede eide. Dessuten er jo Guds velsignelse og den rikdom Han unner noen ikke Ham selv; ikke heller kunne en så høyt opplyst sjel, som Abraham var, anse det timelige og forgjengelige gods, som han engang skulle etterlate til andre, for sin lønn og skatt. For hvorledes skulle det, som for et troende hjerte er aldeles ubetydelig, ja ikke noe, komme til den ære å kalles dets meget store lønn? Så har da Herren lovet ham seg selv til full eiendom og til et evig og salig samfunn, så at Han med all sin salighet ville være hans lønn.

Men siden verken Abrahams eller noe annet troende menneskes hjerte i dette liv er i stand til å fullkomment eie og nyte en slik stor lønn, så er talen her utvilsomt om den himmelske salighet hvor ”Gud skal være alt i alle”, 1 Kor. 15, 28. Når Herren i dette liv verdiger sine barn sitt søte og salige samfunn, sin iboelse og sin besittelse, så er dette vel i og for seg uforlignelig og uutsigelig stort. Men det lille hjerte klarer bare å romme litt av det. Derfor må der være et annet liv, hvor dette løftet blir oppfylt, og hvor vi virkelig erfarer at Herren er vår meget store lønn. Det gjør meg imidlertid ondt at man for selvkloke og egensindige menneskers skyld, som ikke går til Den hellige Skrifts behandling med sømmelig ærbødighet og som drister seg til å forklare den etter eget tykke, skal være nødt til, for å fjerne urimelige mistydninger, å oppholde seg så lenge ved slike overvettes herlige Guds løfter, som skinner for en Gud helliget sjel som en klartstrålende stjerne. Jeg går nå over til andre skriftspråk, som vitner om det evige liv.

Forts. n. nr.