Min vei til Faderhuset

Jeg er født og oppvokst på Dønna. Vi var en søskenflokk på elleve, men to døde som småbarn. Vår far var gårdbruker og hadde også kommunale verv. Vår mor var arbeidsom og gjestfri. Hun spilte gjerne på gitar og sang fine sanger. Huset hadde også plass til vår farmor som hadde sin lille leilighet i enden av huset. Der satt hun ved rokken eller hun strikket eller hun vugget minstebarnet i søvn. Hun var meget gudfryktig, og det var alltid så godt å være hos henne.

Det var godt å vokse opp på gården i Berfjord blant mange søsken, og vi lærte tidlig å være med på arbeidet, både inne og ute.

Jeg lærte tidlig å lese, var flink på skolen og trivdes der. Der kunne vi ettervert låne bøker, og jeg ble en iherdig leser. På skolen lærte vi mye om Gud, og vi lærte Guds Bud, Fadervår og mye fra katekismen (Luthers lille) og forklaringen (Pontoppidans) utenat. Så med skolens lærdom, mors sang av salmer og bestemors høytlesing fra Linderots evangeliebok fikk vi mye godt med oss videre i livet.

Når det nærmet seg jul var det vanlig med slakting, vasking og baking til jul. Men med julegaver var det mest vanlig med litt frukt, eller et pent kort, men en jul kom det et julehefte om Haukepatruljen, en tegneserie, og særlig jeg ble så tent. Jeg spurte mor om vi ikke kunne få bli speidere, men det var visst ikke mulig den gang.

Før hadde vi lekt med dukker, papirdukker og skjell, men nå var vi ”speidere” i skog og fjell, og jeg ville alltid føre an.

Det var ikke så ofte vi var i kirken for det var en mils vei å gå, men ofte var der predikanter som talte til folket på skolehuset. Noen av mine eldste søsken bekjente at de ville være kristne og etter hvert flere. Men jeg ville ikke. Jeg var nok både egen og ubøyelig av meg, men jeg satte meg fore å leve et rent ungdomsliv, men det ble dessverre ikke som jeg hadde tenkt. Da var det godt å kunne be til Gud, og ofte følte jeg at Gud kalte på meg, men jeg ville ikke gi meg til Gud.

Min kjære søster Ingeborg var lenge syk som barn, men hun ble bra og ble gift med en kjekk, ung mann, og de ventet et barn. Hun ble igjen alvorlig syk, men hun var en kristen og da døden nærmet seg opplevde hun at Jesus sa til henne at Han ville bære henne over dødsfloden.

Jeg var så heldig å bli kjent med Harry, som ble min mann. Han var en god mann, og vi fikk flere barn. Men da jeg lå på sykehusets fødeavdeling og hadde fått det første barnet kom prost Iversen og ville holde andakt ute på gangen for oss. Han talte om kvinnen ved Sykars brønn. Der Jesus ber henne om vann (Joh. 4, 5) og hun skjønner ikke at Han som er jøde ber henne som er en Samaritaner om drikke. Da sier Jesus til henne: ”Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke! Da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.” Prosten sa da til oss som lå der med våre små barn at vi hadde fått så stor en gave med det lille barnet, men det var en gave som var enda større, å få livet i Gud, og det måtte vi søke!

Men da jeg ventet det fjerde barnet, bar jeg en dag noe som var så veldig tungt, og jeg ble syk og mistet fostret. Dette ble en så stor sorg for meg, som var vanskelig å komme over. Da kom min svigermor innom en dag og sa til meg. Nå kunne hun passe barna, og så kunne jeg sykle til kirken å høre på de unge predikantene. Det var som om Gud ville dette, for jeg hadde jo den dagen lest hva Gud sa til Israels folk: ”I dag, mellom de to aftenstundene skal du gå ut av Egyptens land.” 2 Mos. 12. De to menn talte som om de var Guds sendebud, og oppfordret den som ville følge Jesus Kristus å komme frem til alterringen og bøye seg for Gud, og nå ville jeg av hele mitt hjerte få høre Ham til å følge Ham.

Etterpå kom det en mann bort til meg og bad meg komme på møte hos dem. Jeg gikk flere ganger på deres møter, men jeg syntes at Ordets utleggelse var så annerledes enn jeg hadde lært i skolen og tilegnet meg etter å lese flittig i Guds Ord den siste tiden. Det ble sagt at vi ikke skulle ta Guds Lov, Guds Bud, så alvorlig, for da ble vi en lovtrell, ja en som grunnet sin egen rettferdighet, for Jesus hadde gjort alt, og vi skulle ingen ting gjøre.

De jeg hørte tale, prekte mest fra Paulus brev forsto jeg, og da jeg gikk hjem en dag syntes jeg Guds Ånd sa til meg at jeg bare måtte ta imot det som stemte med Bibelens Ord.

Så hørte jeg noen som sa at de leste ikke i Guds Ord for de forstod det ikke. De måtte ha en predikant til å forklare det.

Til en dame sa jeg at jeg ville få meg en ordentlig omvendelse ved å følge Jesu Ord til sine etterfølgere, slik det står i bergprekenen i Mat. 5 – 7. Da fikk jeg høre at de som vil leve etter bergprekenen, er som den krumbøyde (Luk. 13, 11). Men jeg kunne også høre dem forkynne at Loven (Guds Bud) var god og måtte følges. Dette ble vanskelig å forstå.

Jesus sier i Mat. 5, 18: ”For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav, eller en eneste tøddel forgå av Loven, før det er skjedd alt sammen.” Herren Jesus sier videre i sine siste ord i Mat. 28, 20: ”Og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere, og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Profeten Esaias skriver i kp. 42, 21: Det er Herrens vilje å gjøre Loven stor og herlig for sin rettferdighets skyld.” Paulus sier i brevet til Galaterne 3, 24: ”Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.”

Jeg hadde stor glede ved å lese om Jesu tale om den bortkomne sønnen i Luk. 15, 11, at Faren så ham mens han ennu var langt borte og ynkes over ham. Vi husker at disiplene fikk noen velsignede år sammen med Jesus før de fikk oppleve Jesu Kristi død og oppstandelse og ta imot det fullbrakte verk.

I kirken erfarte jeg at bibeltekstene var ved revisjonen mye beskåret fra å ha med Jesu taler og ransakende ord til oss. Det samme så jeg var skjedd i Salmebok og sangebok.

Men årene gikk, og jeg fant ingen som forsto meg, enda jeg bad Herren: ”om det bare var en eneste så la meg finne ham.”

Så kommer min datter fra skolen en dag og forteller at læreren hadde fortalt om Hans Nielsen Hauge, og hadde sagt at han brukte budene. Jeg så at Hauges samlede verker var til salgs og jeg var snar til å kjøpe og lese dem. Jeg fant at det var noen som kalte seg Haugianere. Flere av de gamle kirkefedre, som Joh. Arndts ”Sanne Kristendom”, Luthers ”Konkordieboken”, og mange, mange, flere leste jeg. Ingen av dem var lovforkastende, fant jeg ut, uten Zinzendorf og Rosenius som var ledere for gammel og nyevangelismen, og Conkordieformelen som ble tilføyd Luthers Konkordiebok.

Hvordan sto det så til med meg åndelig etter tolv år på veien? Jeg hadde arbeidet i menighetsrådet og først begynt å arbeide som leder for speiderpikene etter en drøm jeg trodde Gud gav meg om en speider, og etter en preken jeg hørte i radioen, og etter en oppfordring av guttenes speiderleder Schuller.

Jeg hadde en familie og barn jeg skulle oppdra og lede, men som Jesu etterfølger gikk det liksom ikke bra. Jeg syntes bare jeg kom til kort, og det gikk dårligere etter hvert. En ettermiddag sto jeg inne på vaskerommet og var helt utkjørt, ja jeg følte at jeg var helt håpløs, det føltes sterkere og sterkere, så jeg ville ikke kunne gjøre noe mer. Jeg var ingen ting, ja jeg var som død, og jeg sa det til Gud – ”Jeg er ferdig, uten håp for noe, ja, jeg kan visst ikke leve mer; jeg er uten håp og uten Gud.”

Da hørte jeg Herrens klare stemme tale til meg ovenfra: Det er fullbrakt!

Det kan vel ikke riktig beskrives av meg, men jeg fikk et nytt liv, slik føltes det. Jeg tror at himmelen åpnet seg, for slik opplevde jeg det, og en mektig strøm av Guds kjærlighet strømmet ned til meg og fylte mitt legeme, min sjel og ånd. (Esaias 57, 15 – se henv.)

Det liv som jeg nå levde var som i en salig rus, en tilstand som helt fylte meg i flere uker, og jeg elsket den Treenige Gud, Fader, Sønnen og den Hellige Ånd. Jeg elsket Guds Lov så inderlig, som hadde ført meg til slik glede og salighet i Jesus Kristus, min Herre.

Slik fikk jeg leve i tre uker i en salig tilstand. Men da jeg i en samtale med min mor sa noen tankeløse ord om en annen, gråt jeg bittert flere timer en natt. Men så sa Herren til meg, slik føles det: ”Hvordan vil du leve på jord uten å synde, da trenger du ikke meg”. Da fikk jeg fred i sinnet, men kraften fra Gud kjentes ikke så sterk. Men i flere år velsignet Gud meg med sin kjærlighets kraft og nærvær, ennå bor Herren i meg med sin nåde, og jeg får være Hans barn, og Gud er min Far i Jesus Kristus. Gud være evig pris og ære!

Etterskrift.

Nå ser vi hvor synden griper om seg, mye blir vanskelig for både barn og unge, voksne og eldre.

Vi som ber Fadervår, les Johs. 1, 1 – 4, ser at Gud og Hans hellige Ord er ett. La oss be: ”Helliget vorde ditt navn!” Og be dette for oss selv slik at vi hver dag leser Guds Ord og gjerne ett eller flere kapitler, lover og priser Guds navn og Ord! Så må vi be om at Guds Rike må få innpass og rom hos oss, så Gud kan få rense og bruke oss. La oss så be om at Guds vilje ved de hellige Bud, som Gud selv skrev til menneskene, må skje i oss og ved oss, slik det skjer i Himmelen.

Vi får be om det vi trenger og om tilgivelse for vår synd, om hjelp for å kunne tilgi andre, om ikke å bli fristet (og kanskje slå av radio og TV mer enn vi gjør). Vi får be om å bli spart for sorg og ulykker, vi selv, vårt folk og land, og be om at Guds velsignelse må være over oss og vårt folk. 5 Mos. 11, 26 - 28.

Så kan vi få tjene og lyde Jesus Kristus slik han oppfordrer oss: ”La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen.”

Alfhild Kolvik.