Andre søndag i advent

Epistel. Rom. 15, 4 - 9

Fra Hans N. Hauges postille

For hva som helst som før er skrevet, er forut skrevet oss til lærdom, for at vi skulle ha håp ved tålmodigheten og skriftens trøst. Men tålmodighetens og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Kristus Jesus, så I endrektig, med én munn, kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader! Derfor ta (eder) av hverandre, likesom Kristus har tatt seg av oss til Guds ære! For jeg sier at Jesus Kristus er blitt omskjærelsens tjener for Guds sannhets skyld, for å stadfeste forjettelsene til fedrene; men at hedningene skal lov Gud for barmhjertighet, likesom skrevet er: Derfor vil jeg bekjenne deg blant hedningene og lovsynge ditt navn.

Hadde ikke ditt Ord vært min trøst, da hadde jeg omkommet i min elendighet, Sal. 119, 50 og 92. Dere som ikke med den fattige og elendige David og alle hans like, har kjent noe til deres trang, men er frekke og trøstefulle i deres syndelyster, dere behøver ikke den legedom som enten plaster eller urter kan hjelpe, men bare Guds Ord, Visd. 16, 12. Dere akter vel ikke den nye Herrens vin, for gamle syndelyster har dere drukket, så den vin er kjærest for dere, Luk. 5, 39, som lever i syndig glede, vellyst, fråtserier og drukkenskap, og spiser deres kjød med det. Den nye vin og Åndens glede eller himmelbrød, det smaker vel ikke bedre for dere enn vel vant munn det råtne vann.

Og dere som er i legemlig fattigdom, sykdom og andre trengsler, ja i åndelig nød og angst, av urolig ånd, for deres synder, dere høres ofte disse Davids ord av: Herre! Hadde ikke ditt Ord vært min trøst, da hadde jeg omkommet i min elendighet. Men dere skulle prøve om dere var frelste derfra, se om dere ennå ikke ligger i synden. Har Gud gitt dere trøst, og lettet deres byrde, middel- og umiddelbar, hvorledes har dere da slukket Hans tørst, som drakk den bitre galle, har dere med Ham lært tålmodighet i det dere led, Heb. 12, 2, og blitt rettferdiggjorte. Tenk da over dagens Epistel, at hva som før er skrevet skulle være oss til lærdom, for at vi skulle ha håp ved tålmodigheten og skriftens trøst.

For vi skal finne opplysning, kraft, trøst og lærdom i all vår nød, til dette er vi skyldige til å hjelpe hverandre, som Paulus sier foran i vårt kapitel: Men vi som formår det, er skyldige til å bære de kraftløses skrøpeligheter og ikke behage oss selv. – men sin neste til behag i det gode, til oppbyggelse.

For heller ikke Kristus levde seg selv til behag; men tok våre forhånelse på seg, så at vi skulle bli fri, og led tålmodig alle ting for vår frelse. Så måtte vi be den tålmodighetens og trøstens Gud om at vi kunne ha et sinn innbyrdes etter Kristus Jesus, da skulle det ikke bli så mange meninger, anstøt, forargelser og dommer, som Paulus i det 14. kp. taler om. For salig er den som ikke dømmer seg selv i det som han prøver, 22. v., men ser om det kommer overens med Jesu sinn, Ord og gjerninger.

Gjorde alle dette, da kunne alle endrektig, som med en munn, prise Gud og vår Herre Jesus Kristi Fader, og slik anta hverandre, likesom Kristus har antatt oss til Gud Faders ære, Han døde for våre synder, og oppstod til vår rettferdighet, så er vi ikke bare skyldige å avdø fra synden, men og å oppstå til rettferdighet, å tjene våre medbrødre inntil vår ytterste livsånde, med all formaning og kjærlighetens dragelse, lære og hjelpe dem opp for å få dem oppreiste, og motta dem, men ikke uten til Guds ære. For aldri har Jesus antatt vår elendighet, og gjort oss til sine medarvinger på annen måte enn at vi skal gjøres dyktige til de hellige arvedel, og ære Gud med våres legemer og ånd, 1 Kor. 6, 20. Likesom Kristus ble omskjærelsens tjener, for å stadfeste Guds sannhet ved løftet til fedrene.

Han tok de gamle gudstjenester i akt, selv om de var bare forbilleder på Ham. Men Gud hadde lovet at han skulle være allting underdanig, og han oppfylte den orden, som ble holdt inntil Han fikk dem overtalt til å tro det klarere, så ble det første avskaffet. Så bør og vi fare varsomt og være medtjenere i de vedholdende meninger, som ikke åpenbart strider imot Guds befaling, men har noe sannhets følger eller syn av det gode, dette får vi fare sakte med og ikke bryte ned det svake, ja om de enn er onde, kan de likevel bringe godt til veie, i det Gud bøyer dem til å gjøre godt, og Herren må bruke mange redskaper for å få bygget og i standsatt sin kirke eller forbedre oss mennesker, å få oss alle til et sinn i Kristus, samme hva religion de enn er, for hedningene skal love Gud for barmhjertighet: sier apostelen sist i vår tekst. For de har ingen ting å stole på eller å henge ved, derfor skal de love Herren, så mye desmer for den store barmhjertighet at Han kunngjør sitt navn for dem om frelse fra dette livs elendighet, og vil føre dem til det evige livs glede.

Burde ikke det vekke oss opp som er av hedningene? Ja, vi skulle også være det etter vårt kristne navn. Men mange er verre enn hedninger i alle slags lyster, og Guds Ord og navn aktes ikke, fordi det er blitt alminnelig, og får godt kjøp på det, og taler det med munn, så at dere som løper i synden, trår det under føttene, ja det gjør dere. For hver gang dere nevner Jesu navn, dere til trøst, skulle dere avstå fra urettferdighet, 2 Tim. 2, 19, men tvert imot bruker dere det til trøst i deres urettferdighet, og trelldomsfrykt for helvete. Derfor skal den tid komme, at lysestaken skal flyttes fra dere, da dere selv har slukt ut Lyset og ikke ville det skulle brenne, men motstod Åndens påminnelser. Derfor vil Gud flytte staken herfra til hedningene igjen, som nå er blitt ydmyket, 3 Mos. 26, 41, og da vil de visst love Herren mer for barmhjertighet. Tenk dere om og omvend dere, så dere kunne unngå straffen, for Jesu Kristi skyld. Amen.