Det evige livs visshet

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok

8. del.

 

            For sin egen person derimot taler han om dette med disse ord: Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, når jeg våkner, skal jeg mettes (etter) din lignelse. Sal. 17, 15. Ved dette må man legge merke til at profeten i det foregående vers har talt om denne verdens barns lykksalighet, disse har sin del i livet (dette liv) og som Herren fyller buken på (som gjøkveg) med sine skatter, det vil si:

Han gir dem stor rikelighet av jordiske, gode ting og så mye lykksalighet at de har nok og nesten ikke kunne ønske seg mer. Siden nå denne den allvise Guds styrelse ofte gir de gudfryktige sjeler, som har lyst til å frykte Hans Navn, anstøt og volder dem bedrøvelse, slik som Asafs og Jeremias’s eksempler lærer (Sal. 73, 2 – 3 og 12 – 13; Jer. 12, 1 flg.), så setter Han til deres trøst den tro og det håp imot deres sørgmodige tanker, at de og alle troende og gudfryktige sjeler har noe langt høyere og bedre i vente, nemlig beskuelsen av Herrens Ansikt og mettelsen med himmelske skatter og gode ting i det evige liv.

 

Vel vet jeg, at det å skue Guds Ansikt eller å trede frem for Ham enkelte tider betyr så mye som å trede frem for Paktens Ark og Nådestolen, hvor Herren har lovet å være til stede, og å bivåne gudstjenesten (Sal. 42, 3). Men på dette sted tillater motsetningene av de ugudeliges timelige lykksalighet, som profeten talte først om, ikke å forklare det slik, og hvorledes vil man ved noe skinn av sannhet forklare de ord: når jeg våkner, annerledes enn om oppvekkelsen ved Herren på hin store dag, og de øvrige ord: skal jeg mettes, annerledes enn om den fylde av glede og livsalighet, som er ved Guds høyre Hånd? 

           

Det vil imidlertid styrke oss mye i vår menig om det anførte ord, når vi sammenlignet det med et liknende sted. Asaf har, som han selv vitner om, tatt mye anstøt av Guds underlige regjering, idet han ofte lar det gå sine fiender og foraktere godt her i verden og likesom overøser dem med rik velsignelse i timelige goder, mens derimot hans venner må plages mye med daglig ulykke og elendighet og sjelden finnes uten Hans refselse (Sal. 73, 2 – 4 og 13 og 14). Men etter at han ved Guds Ånd og nåde har fattet seg, slutter han med å sammen fatte begge partiers, de gudfryktige og de ugudeliges, utgang og endeligt. Om disse sier han: Sannelig, du setter dem på slibrige (steder), du lar dem falle for å ødelegges. Hvor de blir ødelagt i et øyeblikk! De omkommer, de får en ende (på grunn av dette) med forskrekkelser. (v. 18 – 19). At det her ikke bare er tale om timelig ulykke, ødeleggelse, angst og fordervelse, som de ugudelige før sin død ofte blir overfalt av, men først og fremst om den evige ødeleggelse i helvete, hvor der ikke er en dråpe vann, ikke noe uten mørke, angst, forferdelse, gråt og tenners gnissel (Luk. 16, 24), antar jeg å være åpenbart. 

           

For ikke å tale om at mange gudsforaktere dør i sin timelige lykksalighet og forblir i sin sikkerhet selv på sitt ytterste, uten å vite om noen samvittighetsangst og forferdelse – til dette mener noen fortolkere at disse Asafs ord hører til: Der finnes ingen bånd inntil deres død, v. 4, som de oversetter slik: ”i deres død gis ingen knuter å løse”. Men likesom de har tilbrakt sitt liv uten samvittighetsskrupler og i stor sikkerhet, slik går det også i deres død, denne mening styrkes ved Jobs ord, når han sier: De ugudelige sliter sine dager i det gode. Denne må dø i sin styrke, han var ganske trygg og rolig, kp. 21, 13 og 23 – så lar det seg jo ikke nekte, at det var en lett sak for gudsforakterene, om de bare døde en plutselig død og vandret bort med forskrekkelse, såfremt der ikke var et annet liv å vente etter dette.

 

Man erfarer ofte med bedrøvelse, hvor lettsindig de epikureiske (sanselige, vellystige) beist (menneskedyr) taler om døden, fordi de etter sin mening ikke har noe mer å frykter for senere. Skulle nå profeten med de mange ettertrykkelige ord, som han beskriver de ugudeliges endelikt med, bare ha villet skildre deres uventede og gruelige død, så ville dette være en dårlig grunn til å avholde det fordervede menneskehjerte fra ugudelighet, og de ugudelige ville i sannhet være lykkeligere og i større grad nyte Guds godhet enn de gudfryktige, når hine tilbrakte hele sitt liv eller iallfall den største del av det i glede og deretter hastig ble til intet og ikke mer hadde noe ondt å vente, mens disse likeledes endte sitt bedrøvelige liv med døden, der de ble befridd fra alle sine lidelser og ble forvandlet til intet.

           

Det er da altså som jeg håper, åpenbart at Asaf fremstiller de ugudeliges endelikt slik, at han i den innbefatter den evige elendighet, som de ved døden synker ned i. Vi har derfor så mye mindre møye med å bevise at han i det etterfølgende avmaler de gudfryktige sjelers utgang slik, at han i det har innbefattet den evige herlighet og salighet, som noe, som uunngåelig skal følge i tillegg til deres møysommelige og bedrøvelige liv. Du leder meg, sier han, ved ditt råd (og etter den beslutning, du angående meg har fattet fra evighet av overensstemmende med din guddommelige visdom og faderlige miskunnhet), og deretter antar du meg til ære (nemlig som ditt utvalgte barn som en av dine hellige og herlige, som du har beskikket til det evige liv. Hva du hittil har skjult, det vil du da åpenbare og overføre meg fra all elendighet til den evige herlighet – v. 24). Derfor utbryter han: Hvem har jeg i himlene? Og like med deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Forsmekter mitt kjød og mitt hjerte, så er Gud mitt hjertes klippe og min del evinnelig. V. 25 – 26.

 

Av dette ser en tydelig at man også i den gamle pakt har visst å tale om en herlighet, som Gud til sist ville oppta sine hellige i, som Han underlig har ført i dette liv, og om en trøst og del som er Gud selv, og som de gudfryktige, om de tapte alt, evig skulle beholde. Til dette vil vi føye enda et ord og deretter forlate salmene. Hvor stor er din godhet, som du har gjemt (henlagt som en skjult skatt) for dem som frykter deg! Du har beredt (det) for dem som håper på deg, for menneskenes barns åsyn. Sal. 31, 20. Jeg vil ikke nekte for at den allgode Gud ofte etter sitt alene vise Råd for en tid skjuler det gode Han har tiltenkt sine egne, inntil Han omsider også i dette liv åpenbarer for all verden hva Han har hatt fore med dem, slik som en kan se det med Josef, Job og David og andre. Men man må også tilstå at Han ikke åpenbarer på alle og enhver i denne verden det gode, som Han har beredt dem, men lar somme bli i sin fattigdom, trengsel og engstelse inntil enden. Derfor er der en annen tid, da han fullt ut vil opplate sitt gode og sine skatter for de gudfryktige og sette dem i evig besittelse av det, og dette er Guds barns åpenbarelsesdag.     

                                                                                                             Forts. n. nr.