Kjærligheten til de hellige

Epistelen på 1. påskedag

Av Matheus Holte, Haugianeren 1949.

Ef. 1, 15 – 22: Derfor, etter at også jeg har hørt om eders tro på den Herre Jesus og om eders kjærlighet til alle de hellige, holder jeg ikke opp med å takke for eder når jeg kommer eder i hu i mine bønner, at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader, ville gi eder visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om ham – eders hjertes opplyste øyne – så I kan kjenne hvilket håp det er han kalte eder til, og hvilken rikdom på herlighet hans arv er i de hellige, og hvor overvettes stor hans makt er mot oss, som tror etter hans veldige krafts virkning, som han virket i Kristus da han oppreiste ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himlene, langt over enhver makt og myndighet og velde og herredom og alt navn som nevnes ikke bare i denne verden, men også i den kommende, og han la alt under hans føtter og ga ham som hoved over alle ting til menigheten.

Milde Gud, mitt hjerte tager Seg den frihet inn å se

I ditt rikes dype saker; La det med din vilje skje;

Send en liten glans herned Av din store kjærlighet,

At mitt svake troes-øye Skrekkes ei for Himlens høye.

Min kjære Gud, denne epistel er så rik, og jeg føler meg helt avmektig til å kunne tolke disse velsignede sannheter på en verdig og tilfredsstillende måte. Men mitt håp står til deg, som uforskyldt kan gi visdommens og åpenbaringens Ånd til hvem du vil. Og da du i ditt Ord sier, at visdommen kommer ikke inn i en arrig sjel eller den som lar seg beherske av synden, og at det er meget farlig uten nådens lys å ville forklare dine hemmeligheter, så er det mitt hjertesukk til deg, himmelske Fader at du vil ”rense i grunn, hjerte og munn, gjør meg i troen rettsindig og sunn”. La salvelsens Ånd og nåde følge med dette vitnesbyrd, til styrke og glede for dine barn og til ære for deg. Amen.

Fordi apostelen Paulus hadde mye av Kristi kjærlighet, så frydet han seg over menigheten i Efesus, over deres tro og kjærlighet. Derfor takket han sin Gud for hva han hadde fått virke i denne menighet, og fordi han selv hadde fullkommenheten som sitt mål, både med hensyn til erkjennelsen og livet, så ønsket han det samme for de troende. Derfor formaner han: Bli mine etterfølgere, brødre! Og akt på dem som vandrer således som I har oss til forbillede. Fil. 3, 17. Brødre! Vær ikke barn i forstand, men vær barn i ondskap; men bli fullkomne i forstand! 1 Kor. 14, 20. Her i dagens epistel ønsker han menighetens visdoms og åpenbaringens Ånd i hans kunnskap, så de rett kunne kjenne og verdsette det evige livs håp – og hans arvs herlige rikdom – og hans makts overvettes storhet over de troende.

Da Paulus skrev dette, så tror jeg han følte seg liksom helt betatt av de veldige åndelige verdier, som hans tro og ånd dvelte ved, forlystet seg i og hvilte i. – Da frydet han seg i de samme rikdommer, som han med andre ord taler om i det 3. kp.: Meg, den aller ringeste av alle hellige, er denne nåde gitt å predike for hedningene evangeliet om Kristi uutgrunnelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan samfunnet er med den hemmelighet som fra verdens begynnelse har vært skjult i Gud, som skapte alt ved Jesus Kristus, for at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli kunngjort for fyrstedømmer og makter i himlene etter de evige forsett som han fullbyrdet i Kristus Jesus, vår Herre, i ham har vi frimodighet og adgang med tillit ved troen på ham. Derfor ber jeg at I ikke må bli trette av mine trengsler for eder, som er eders ære. – For den saks skyld bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Fader, han, som er den rette Fader for alt som kalles barn i himmelen og på jorden, at han etter sin herlighets rikdom vil gi eder å bli mektig styrket ved hans Ånd i det innvortes menneske, at Kristus må bo ved troen i eders hjerter, så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, kan formå å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde det er, og kjenne den Kristi kjærlighet, som overgår kunnskapen, for at I kan bli fylt til all Guds fylde.

I Ordet kan jeg se deg inn I ditt hjertemilde sinn

Og store nådes rike. Jeg ser en bunnløs kjærlighet!

Jo mer jeg ser, dess mindre vet Hva mere jeg skal sie.

Akk, min Gud, din Overmåte Store nåde

Er så meget, At du derved er min egen.

Jeg ser deg, og jeg ser deg rett, Jeg smaker deg og bliver mett,

I troen jeg deg eier. Dog alt det som jeg om deg vet,

Imot din kunnskaps herlighet Så godt som intet veier,

Som hist Jeg visst Skal fornemme, Når jeg hjemme

Og til stede Hos min Gud kan stå med glede.

Da skal jeg rett for alvor se Din guddoms ære i de tre

Livssaligste personer. Hva vil jeg da, hva vil jeg se,

Når dine øyne til meg le, Og når din hånd meg kroner!

O, hvor Du jord Mot meg stinker, Når jeg blinker

Med mitt øye Opp mot Herrens himles høye!

Det er så trøstefullt å se hvorledes apostelen med ydmykt hjerte gir Gud æren for alt, og utleder all frelse og all nådens rikdom som en frukt av Jesu lidelse, død, oppstandelse og veldige makt hos sin Faders høyre hånd. – Det må bli en usigelig rar dag, elskede venner, når alle våre og vår Frelsers fiender er lagt under Hans føtter – og vi for evig skal mettes i Hans ansikt beskuelse. Da skal vi med løste og forklarede tunger til fullkommenhet synge:

Uskyldig Lam, så ynkelig Du ville ofres hen;

Din kjærlighet har bundet deg, Å få oss løst igjen.

Du led og slet vårt fengsels bånd Med naglet fot og hånd!

Du gikk som løve av din grav, Vår død du plyndret av!

Takk, Abba, at du var så god mot Adams falne kjønn,

Og oss til frelse slakte lot Din den enbårne Sønn!

Deg prises nå hvert åndedrag. Hvert sukk og hjerteslag!

Ja, Lam, for all den kval du led. Takk, takk i evighet!