Den hvite rettferdighets drakt

Evangeliet på 1. Påskedag Joh. 20, 1 – 10.

Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt, og så at stenen var tatt bort fra graven. Da løp hun, og kom til Simon Peter og til den andre disippel, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Da gikk Peter og den andre disippel ut, og de kom til graven. Men de to løp sammen, og den andre disippel løp foran, hurtigere enn Peter, og kom først til graven. Og da han kikket inn, så han linklærene ligge der; men gikk dog ikke inn. Da kom Simon Peter som fulgte ham, og gikk inn i graven og så linklærene ligge der, og at svededuken, som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men sammensvøpt på et sted for seg selv. Derfor gikk da også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så, og han trodde; for de forstod ennå ikke Skriften at det burde ham å oppstå fra de døde. Disiplene gikk derfor atter hen til sitt.

Josef ble bedt av sin far Jakob om å dra til Sikem å se etter sine brødre som gjette feet der. Han dro til Sikem, men de var ikke der, de var dratt videre og han fant dem i Dotan. Men hans brødre ble ikke glade over å se Josef, nei, de ville helst ha slått ham i hjel, men Ruben, hans eldste bror holdt sin hånd over ham og sa de fikk heller kaste ham ned i en brønn. Han ønsket å fri ham fra deres hånd og føre ham tilbake til hans far. 1 Mos. 37, 22.

De rev kjortelen av ham og kastet ham så ned i en tom brønn. Mens så Ruben var borte solgte de Josef til noen ismaelittiske kjøpmenn for 20 sekel sølv. Da Ruben kom tilbake fant han ikke sin bror og det ble åpenbart for ham hva de hadde gjort. De slaktet da en geitebukk (syndoffer for en høvding), 3 Mos. 4, 22 – 23, og dyppet Josefs kjortel i blodet og sendte kjortelen hjem til sin far med spørsmål om ikke dette var hans sønn Josefs kjortel. Han trodde da at et villdyr hadde revet Josef i hjel.

Det gikk Josef godt i Egyptens land, for Gud holdt sin hånd over ham. Han ble Faraos nærmeste medarbeider og stod for hele hans hus, fordi han hadde tydet Faraos drøm om de sju fete og sju magre år.

Da de sju magre år rammet Egypten og omliggende land ble Jakobs hus også rammet i Kanaans land. Vi kjenner så historien om hvordan Jakob sendte sine sønner til Egypt for å kjøpe korn hos Josef, som de ikke kjente igjen, hvordan Josef prøvet dem, om de angret det onde de hadde gjort mot ham, om deres hjerter var kommet i den rette bot.

Denne historie har klare paralleller til Jesu frelseshistorie og om hvordan et menneske kan komme i et rett forhold til Gud. Josefs brødre hadde aldri av seg selv kommet til Josef og dermed fått sin sak med ham oppgjort. Nei, Gud måtte gjøre det ganske annerledes.

Det sies ofte ”kom som du er til din Frelser!” Men dette er en villfarelse! Du kommer ikke til Ham av deg selv eller slik du er etter naturen. Gud må skape hunger i ”landet” slik som i Kanaan. Da først begynner Josefs brødre å tenke på å dra til Egypt etter deres fars råd. Gud brukte altså disse sju uår for å dra 10 sjeler til Egypt for at de skulle møte Josef. Det endte med at hele Jakobs hus dro til Egypt og ble værende under Josefs beskyttende varetekt.

Får ikke Gud skape hunger i et synderhjerte så tenker det aldri på å komme til den himmelske ”Josef”, Jesus, og få sin synd oppgjort, bli ikledd den hvite rettferdighets drakt. Først når Gud ved sin gode Hellige Ånd har fått gjort sitt verk i synderhjertet, kommer synderen, men nå kommer han slik Gud har gjort ham, ikke slik han er av naturen, men mot sin natur. En veldig hunger og tørst etter rettferdighet, og bakom alt ligger minnet om en kjortel sulket i syndens blod, minnet om en Frelser som også måtte få sin rene, hellige drakt tilsulket av sitt eget hellige, uskyldige rene blod, av synderes og spotteres hender.

Disiplene fant Jesu kledning liggende i graven, offerblodet var der ennå. Svetteduken lå der sammenrullet. Det minnet dem om Getsemane der Frelserens svette rant som blod på Hans hellige uskyldige panne. Det minnet dem om Potifars borg der Frelseren ble forhånet, tornekronet, hudflettet, slått, spyttet på, løyet på og vanæret. Det minnet om korset på Golgata, der naglene trengte gjennom Jesu hender og føtter, ja til slutt, etter at Han hadde gitt sin Ånd over til Gud og frivillig hadde dødd, ble Hans hellige uskyldige legeme gjennomboret av et spyd fra synderhånd, din og min hånd, og vann og blod rant ut. De så disse klær og de trodde, står det. Men hva var skjedd? Han var ikke der, var Han stått opp fra de døde og dradd opp til sin Far i Himmelen, eller var Han fortsatt midt mellom dem og usynlig?

Josef i en tom brønn, Jesus tre dager i graven, Josefs brødre tre dager i fengselet, Josef alene med sine brødre da han åpenbarte seg for dem. Jesus alene med sine brødre, disiplene, da Han åpenbarte seg for dem, Joh. 20, 19. Jesus alene med deg og meg når vår synd må gjøres opp og Han skal få frelse våre sjeler og iføre oss den hvite rettferdighets drakt. Den blodige og fillete drakt strekker ikke til, den vitner om syndens ville dyr, død og undergang. Men den hvite drakt, den som er helvevet, uten sømmer, den, bare den kan du og jeg sitte i Bryllupssalen med.

En dag skal Jesus åpenbare seg for jødene, Han alene med dem! Ingen andre kan være der! Alle de andre må ut, bort, de hører ikke til der. Den dag er det bare Messias og Israel. Hans kobberbrune føtter på Oljeberget, Hans skinnende hvite kledning, som en ildslue! Alle jødiske øyner vendt mot Ham. Herre frels, vi går under! Slik lyder ropet i nøden! Han griper dem av hele sitt ømme frelser hjerte! Da skal hele Israel bli salig, ikles den hvite rettferdighets drakt! Rom. 11, 26. Med disse ord er dere alle ønsket en velsignet påskehøytid i Jesus navn!

Trygve E. Gjerde.