Det evige livs visshet
Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok 10. og siste del. Han
(Jesus) taler ofte slik: For
Menneskesønnen er kommet for å frelse det som er fortapt. Mat. 18, 11;
Luk. 19, 10. Gud har gitt sin Sønn, den
enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig
liv. For Gud har ikke sendt sin Sønn til verden for at han skal dømme verden;
men for at verden skal bli salig ved ham. Joh. 3, 16 – 17. - -
det vann jeg vil gi ham, skal bli i ham en kilde med vann som veller
frem til evig liv. Kp. 4, 14. Dette
sier jeg for at I skal bli salige. Dette sier Han til noen gjenstridige
sjeler, kp. 5, 34. Mine får hører min
røst, - og jeg gir dem evig liv, og de skal slett ikke fortapes evindelig, og
ingen skal rive dem ut av min hånd. Kp. 10, 27 – 28 og andre steder. At
vår Frelser ofte må ha talt om Himmelen og det evige liv, om den tilkommende
herlighet, kan blant annet sees av Peters ord, da han på spørsmål fra Herren,
om også de (apostlene) ville forlate Ham og gå bort, slik som noen hadde
gjort, svarte han: Herre, hvem skulle
vi gå til? Du har det evige livs ord, Joh. 6, 67 – 68, dette svar må
etter mitt skjønn ikke bare oppfattes slik, at apostelen tror, at den Herre
Jesu Ord kunne bringe dem til det evige liv, men også slik at Han også vitner
hva han inntil da har følt ved å høre Herrens Ord, så meningen er denne: Akk,
Herre, hvor i verden skulle vi vende oss hen, hvor vi kunne finne hva vi har
hos deg? Dine Ord smaker og lukter av det evige liv, når jeg lytter til dem,
synes jeg at jeg allerede er i Himmelen. Jeg fornemmer i ånden den himmelske
sødme, som du taler om. Dine Ord er et sant, levende bånd, som styrker og
vederkveger mitt arme hjerte. På denne måte har da det trofaste og sanndrue
vitne, som var dertil født og dertil kommet til verden, for at Han skulle
vitne om sannheten, Åp. 3, 14; Joh. 18, 37, tydelig vitnet om det evige liv
og lovet alle dem det, som tror på Ham og etterfølger Ham. Med dette ville
det nå være rikelig nok, og ingen kristelig sjel ville i minste måte dra det
i tvil, selv om Skriften ikke ytterligere omtalte det med et eneste ord. Ikke
desto mindre vil vi, for desto mer å glede vårt hjerte, tilføye hva Hans
sendebud, som Han ved sin Ånd veiledet til all sannhet, hadde lært og skrevet
om dette. Når den hellige Paulus kortfattet vil beskrive den kristelige
religion, sier han, at den er en erkjennelse av sannheten til gudfryktighet i
håp om det evige liv, som Gud, som ikke lyver, har lovet fra evige tider,
Tit. 1, 1 – 2; Rom. 5, 2. Jeg har ofte undret meg over disse ord av
apostelen, og holder for, at man med all rett kan kalle dem et mesterstykke
av hans himmelske og åndelige visdom, idet han i dette har helt kort og
gunstig innbefattet alt hva som hører til den sanne, kristelige religion. En
kristen må kjenne den himmelske sannhet, som Gud har åpenbaret ved sin Ånd,
må ha bifalt den i sitt hjerte og være overbevist om det i sin samvittighet,
slik at hans tro kan ha en urokkelig grunnvoll og lik et dypt rotfestet tre
holde stand imot alle djevelens og verdens løgner og anfektelser. Men
sannheten er ikke å finne noen steds uten i Guds Ord, som den Herre Jesus
sier: Hellige dem (de troende, min
Fader!) i din sannhet! Ditt ord er
sannhet. Joh. 17, 17. Det
er imidlertid ikke nok å ha lært sannheten å kjenne, den må også ha
gudfryktighet til følge. En sann kristen må ikke bare ha lyset, men også
vandre i lyset. Han må ikke bare kjenne Guds, vår Frelsers lærdom, men også
pryde den i alle ting, Tit. 2, 10. Sannheten lærer ham, hva han eier i Gud,
og hvorledes Gud er sinnet imot ham. Men gudfryktigheten nøder ham til å
imøtekomme den kjærlige og miskunnelige Gud med inderlig gjenkjærlighet.
Sannheten er et himmelsk lys, som faller i hans hjerte og opplyser det.
Gudfryktigheten er et gjenskinn, som det mottatte lys åpenbarer seg og i
tillegg skinner for andre. Guds sannhet er som et mildt og velgjørende regn
som gjennomvæter hjertet. Gudfryktigheten er den frukt som følger på dette.
Likesom nå gudfryktigheten nødvendigvis oppstår av den erkjente sannhet, slik
må også håpet om det evige liv ufeilbarlig følge på gudfryktigheten, ikke et
usikkert håp, slik som denne verdens barn pleier å gjøre seg om et eller
annet som de gjerne ville ha, dette kan man kalle en innbilling ledsaget av
et begjær, men et sant håp, som medfører en forvissning og forsmak, som
flyter ut av Guds Ord og Ånd og på den måte ikke gjør oss til skamme, Rom. 5,
4. Så er da altså kristendommen en sannhet i Kristus, som gudfryktigheten
oppstår av og som det evige liv og den himmelske herlighet følger på, etter
det Guds løfte som ikke kan lyve. Ef. 4, 21. |