Israels omvendelse er Guds sak

Av Per Faye-Hansen

Israels særstilling i historien

Om Israels utvelgelse sier Bibelen: For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk, 5 Mos. 7, 6.

Alt til Israels stamfar Abraham sa Gud: Jeg vil gjøre deg til et stort folk – og i deg skal alle jordens slekter velsignes! 1 Mos. 12, 2 – 3.

Utvelgelsen siktet altså på å skaffe Guds velsignelse til alle folk og gir Israel en spesiell rolle i frelsens og verden historie, en særstilling, som aldri er blitt opphevet! Den innvending at Israel er forkastet, avviser Paulus kraftig i Rom 11, 1 – 2; - og i Rom. 11, 12 viser han at Israels fylde blir en stor rikdom for verden! Deres fall ble til rikdom for verden, men deres antagelse skal bli meget mer: som liv av døde, Rom. 11, 15.

Kirken ingen erstatning for Israelsfolket

Den tanken i teologien at kirken har erstattet Israel som Guds utvalgte folk, er en farlig og ubibelsk vranglære, som har ført til en fryktelig antisemittisme i kirken og til mange jøders død! Jødene er ikke ”morderne fra Golgata”, men formidlere av Guds Ord til alle folk, Rom. 3, 1 – 2, Jødene sto ikke alene ved Golgata, men de som var der, gjorde det som Guds Hånd og Råd forut hadde besluttet skulle skje, Ap. Gj. 4, 26 – 28. En Jesus-troende jøde uttrykte det slik: ”Det ble dessverre vår jobb å spille skurken i dramaet på Golgata!”

Og Israels Gud, den eneste sanne Gud, har bevart sitt folk på underfullt vis gjennom antisemittismens brennende luer og assimilasjons dype vann og gjenreist folket på Sion i vår generasjon for å oppfylle Bibelens profetier og løfter om fred for alle.

Jesus – sentrum i synagogen

Jesus og Hans apostler var ikke kristne, men ortodokse jøder, som praktiserte bibelsk jødedom i datidens synagoger og i templet. Mange av disse tradisjonene lever videre i synagogene i dag, og det er høyst naturlig og riktig at ekte Jesus-troende jøder praktiserer det samme i dag, med Jesus som sentrum i sine messianske synagoger.

Jesus deltok aktivt i synagogene, og de som trodde på Ham, søkte samdrektig hver dag templet og hadde yndest hos hele folket, Ap. Gj. 2, 47. De holdt fast ved de jødiske bønner og bønnetider. De mangfoldige tusener av jøder, som hadde tatt ved troen på Jesus, var alle nidkjære for Loven, Ap. Gj. 21, 20.

Fremmedelementer

Først senere kom det fremmede elementer inn i jødedommens teologi og også kirkens teologi, særlig etter kirkemøtet i Nikea i 325. Kirken foraktet og forkastet alt jødisk, og jødedommen forkastet klare bibelske tanker om arvesynd og Messias-profetier. Derfor må Jesus-troende jøder i vår tid finne tilbake til den bibelske jødedom med Jesus som sentrum og opprette sine egne messianske synagoger. Som en av dem sa: ”Jesus er vår, og vi vil føre ham hjem igjen i hans jødiske folk, hvor han hører til – og fri ham fra fangenskapet i kirken.”

Samme Messias

Fra felles røtter og samhørighet i bibelske tradisjoner har begge dessverre utviklet seg negativt til hverandre i nesten to tusen år. Fra begge sider har man vært mest opptatt med det som skiller og nærmest glemt at vi har samme Gud, samme Bibel og samme Messias.

Så lenge det er slik, må de legge vekt på gjensidig respekt og aktelse for det som Gud har latt skje. Jødene tenkte nok i begynnelsen at kristendom og jødedom ville forsvinne, og kirken mente at alt jødisk var vranglære og måtte forsvinne. Begge hadde gjort vel i å følge lovlæreren Gamaliels råd, han som var høyt aktet av hele folket: ”La dem være i fred! For er dette råd eller verk av mennesker, da skal det gå til grunne. Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge dem. Vokt dere at dere ikke må finnes stridende mot Gud!” Ap. Gj. 5, 34.

Kirke og synagoge har hver sin oppgave.

Så viser historien inntil i dag at både kirken og synagogen fremdeles er der og sikkert har hver sin oppgave, som må respekteres.

Kirken fortsetter forsoningens tjeneste som sendebud i Krist sted. 2. Kor. 5, 18-20. Den fortsetter Pauli hedningemisjon og samler inn hedningenes fylde. Når den går inn, skal hele Israel bli frelst. Rom. 11, 25-27.

Synagogen bevarer det jødiske folk som Guds utvalgte folk inntil hedningenes fylde går inn, som rabbiner Samuel i Oslo sa det: ”Loven er vårt transportable fedreland.”

Vi bør ikke undre oss over at jødene foreløpig ikke ser Jesus som Messias, for Jesus sa selv til jødene i Jerusalem: ”For jeg sier dere: fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn!” Matt. 23, 29. Her er det tydelig at det skjer ved selvsyn når Jesus kommer igjen!

Ikke misjon blant jødene

Det er derfor flere grunner til at vi ikke skal drive vanlig misjon blant jøder. For dette har Gud forbeholdt seg selv. Bare Han, som har forherdet dem, kan også frelse dem! Det er en helt ubibelsk tanke at omvendte hedninger skal frelse Israel. Israels foreløpelige vantro er en Guds hemmelighet, som hører til Guds uransakelige råd, Rom. 11, 33.

1) Ingen steder i NT oppfordres hedningekristne til å misjonere for jøder. Misjonsbefalingen i Mat. 28, 19 er gitt til de elleve disiplene på vegne av Israels folk. Det greske ordet for ”folkeslag” – ”ethne” – betyr i denne flertallsformen ”hedningefolk”, til forskjell for jøder.

Det kirken bruker som misjonsbefaling til alle er altså egentlig Jesu misjonsbefaling til sitt eget folk Israel om å gjøre de andre folkeslag til disipler. Israel begynte med dette ved Peter i Cæsarea, Ap. Gj. 15, 16 – 17; Rom. 11, 12 – 15; Jesaia 66, 19. Israel er og blir Guds demonstrasjons- og misjons-folk, misjonens subjekt mer enn dens objekt! Guds misjonsbefaling til oss hedningekristne er nøyaktigere uttrykt i 2 Kor. 5, 17 – 20, under navnet ”forsoningens tjeneste”, hvor vi er sendebud i Kristi sted. Ifølge grunnteksten er vi kommisjonærer eller ambassadører for forsoningens eller forlikelsens tjeneste, så Gud appellerer til hedningene gjennom oss. Til denne hedningemisjon er alle kristne forpliktet.

2) Den andre viktige grunnen til at vi ikke skal drive jødemisjon er dette: Jødene skal ikke assimileres inn i kirken eller våre menigheter, da dåpen på denne måten blir det vanligste assimilasjonsmiddel bort fra Israel. Gud vil ikke at jødene skal assimileres med hedninger og hedningekristne og dermed forsvinne som et eget folk, Esek. 20, 32. Men Israel skal bevares som et eget folk for Herrens åsyn alle dager, så lenge solen og månen og stjernene lyser og havets bølger bruser, Jer. 32, 35 – 36. Blandingsekteskap er i dag den største fare for det jødiske folk – farligere enn både russere og arabere, nå ofte opp til 50%. De ortodokse jøders strenge regler skal bevare jødene som eget folk for deres framtidige store rolle til frelse for folkene! Vi blir ofte forarget over at jødekristne ikke anses som jøder av myndighetene i Israel og nektes den automatiske borgerrett i landet, som alle andre jøder får etter 1948. Men grunnen til dette er bare ordet ”jødekristen”, som minner jødene om all den grusomme forfølgelse som kirken og kristne har vært med på i århundrer.

Jødenes hjemferd til Israels land og deres gjenreising der betyr meget mer for folkets åndelige gjenfødelse enn de mange velmente jødemisjonærer fra de kristne. Kontakten med landet og dermed fornyelsen av jødisk bevissthet har skapt ny forståelse av ”rabbi Jeshua” som deres egen profet og Messias, som kirken faktisk har skjult for dem og ved sine blodige hendelser mistet alt sitt gehør!

Nå oppfylles mer og mer av det profetiske ord ”Dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg fører dere til Israels land” Esek. 20, 42 – 45 og 30, 37 – 29.

Nettopp fordi de har vært spredt, men blir samlet i landet, skal de kjenne Herren. For på fremmed jord kunne de ikke synge Herrens sang, Sal. 137, 4, Israel må hjem for å bli frelst ved Herrens egne inngrep!

Gud gjør det best selv

Det er bare ett navn under himmelen som vi kan bli frelst ved, Ap. Gj. 4, 12. Men Gud selv fører sitt folk i forbindelse med Jesus på en bedre måte enn vi kan. For selv om Israel ikke har noen særrett, så har de en blivende særstilling i historien og løfter om folkefrelse!

Nå er det en sterk forventning av Messiases komme i Israel, og vi kan korrigere denne forventning ved å peke på hvem Han er og at Han kommer for andre gang! Når vi peker på de store ting Herren har gjort for dem ved hjemferden til Israels land, vil de selv erkjenne ”store ting har Herren gjort mot oss; vi ble glade”, Sal. 126, -- vår generasjons salme!

Når kirken for Alvor vil erkjenne sin store skyld i det jødiske folks lidelser, får den mest grunn til å be om tilgivelse og trøste Guds folk!

(Artikkelen er hentet fra ISRAELS RØST nr. 1 i 2007. Per Faye-Hansen var sjømannsprest i Haifa og Ashdod. Han bygde opp Karmelinstitutet i Haifa, Karmelkontorer i Oslo, Tyskland og Sveits. Han døde for en del år siden, men arbeidet fortsetter. ISRAELS RØST kan tinges over tlf. 66 79 02 62. Gaver kan sendes til: ISRAELS RØST, Boks 97, 1371 Asker. Bankgiro 7878. 05.47781. Bladet koster i Norden kr. 280, - pr. år. Red.)