EN MORS SISTE BØNN

Og det underlige store den virket.

Innsendt til Haugianeren 1950 av Judith Sandvik, Frosta.

En vakker søndagsmorgen for mange år siden, mens solen sendte sine vederkvegende stråler ned over jorden og kirkeklokkenes toner lød ut over land og by for å minne folket om at det var tid til å gå og høre Guds Ord, vandret åtte studenter langs bredden av en elv som munner ut i floden Potomac i nærheten av Washington.

Målet for deres vandring var en liten enslig skog, hvor de tenkte å tilbringe hviledagen med kortspill, og hver hadde sin flaske med vin i lommen. – Man skulle ikke ha trodd at alle disse ungdommer var sønner av bedende mødre, likevel var dette tilfelle.

Den tankeløse og lettferdige skjemt som de hele veien haddde underholdt hverandre med, ble et øyeblikk avbrutt da klokken i den lille landsbykirke på den andre side av elven begynte å ringe. En av de unge menn, Georg F. stanset og ytret til den kamerat som gikk ved hans side, at han ønsket å vende om og gå i kirken. Kammeraten ropte straks til de øvrige som var et lite stykke foran: ”Kom her, gutter! Georg holder på å bli religiøs, og vi får visst hjelpe ham med det ved å dyppe ham litt i vannet!”

Georg ble straks omringet og gitt valget mellom å bli dyppet i elven eller følge med til skogen. ”Jeg vet nok”, svarte Georg, ”at dere har makt til å iverksette deres plan, og jeg akter ikke å forsøke å gjøre motstand, men la meg først fortelle noe for dere, og siden kan dere handle med meg som dere synes.” De tillot ham å fortelle hva han ønsket, og han sa da følgende:

- Dere vet alle at jeg her er langt fra mitt kjære hjem. Men hva dere ikke vet er at min mor ligger på sitt leie med en uhelbredelig sykdom og har stadig måttet holde sengen så lenge jeg kan huske. Jeg er det yngste barn i familien, og min far hadde ikke råd til å la meg studere, men en av våre professorer her, som er en ungdomsvenn av min far, tilbød å forsyne meg med de nødvendige midler. Han strevet mye for å få meg hit, men mor ville lenge ikke gi sitt samtykke til det, og denne strid hadde nær kostet hennes liv, så svak var hun. Etter mye bønn til Gud om ledelse i denne sak ga hun endelig sitt samtykke at jeg skulle reise.

Forberedelsen for min reise var snart truffet, og min mor nevnte ikke med et ord det ømtålige emnet inntil den morgen jeg skulle reise. Da jeg hadde spist frokost, sendte hun bud etter meg og spurte om alt var i orden. Jeg svarte at jeg var ferdig og bare ventet på postvognen. På hennes begjæring bøyde jeg mine kne ved sengen, og hun la sine hender på mitt hode og bad for meg. Mangen natt siden har jeg i drømme gjennomgått denne scene: det er det beste minne jeg har, og til min siste stund vil jeg kunne gjengi hvert eneste ord av denne bønn.

”Min elskede sønn”, sa hun ”du forstår ikke og vil aldri komme til å forstå en mors angst når hun for alltid må skilles fra sitt yngste barn. – Når du nå forlater hjemmet, har du for siste gang sett hennes ansikt på jorden, som elsker deg høyere enn noen annen kan gjøre. Vi har ikke råd til å la deg komme hjem på besøk noen gang mens de to år som dine studier varer, og om to år er jeg etter alt å dømme ikke mer på jorden. Mitt livs timeglass er snart runnet ut. – I den store fremmede by som du reiser til nå, vil du ikke ha noen elskende mor å fly til når bekymringer og vanskeligheter møter deg, men søk i stedet hjelp og trøst hos din Gud. – Hver søndag morgen mellom kl. 10 og 11 vil jeg være i bønn for deg hele denne tid. Hvor du enn befinner deg under denne time, så la kirkeklokkene føre dine tanker tilbake til dette værelse, hvor din mor ber for deg. – Men nå hører jeg vognen kommer – kyss meg til et siste farvel!”

Jeg har ikke noe håp om å få se henne igjen her på jorden, men i Himmelen vil jeg med Guds hjelp møte min mor. –

Tårene strømmet nedover Georgs kinn da han sluttet sin fortelling, og enda hans lettsindige kamerater viste spor av rørelse, og ingen forsøkte mer å hindre ham i hans kirkebesøk. Kameratene beundret ham for hans mot, og alle fulgte med ham til kirken, idet den ene etter den andre befridde seg for både kort og vinflasker.

Ingen av disse menn vanhelliget senere hviledagen med kortspill, for Gud frelste dem den samme dag fra synden. Fra den dag av begynte de alle et nytt liv. Seks av dem har i årenes løp gått inn til den evige hvile i troen på Kristus. Georg er en dyktig advokat i Iowa. Han er ennå en varm kristen, den åttende er en alvorlig predikant.

Dette viser åtte sjeler som er en direkte frukt av denne mors bønn, og hvor mange flere som er en frukt av den samme, og har vendt seg til Frelseren, vil først bli åpenbart når vi møter henne for Lammets trone.