Hans Nielsen Hauges trosbekjennelse

Min trosbekjennelse er altså i korthet den: At Jesus Kristus er veien, livet og sannheten til salighet, så Han er deres Frelser som annammer (mottar) Ham i sitt hjerte – eller med andre ord, åpner sitt hjerte for Den Hellige Ånd – overveier Jesu Ord, og vender sitt sinn, lyst og attrå til de 10 budord – har sitt eneste ønske å behage Gud, og derved å gi Guds Ånd rom i sitt hjerte til å virke den levende tro deri.

Denne troens kjennetegn viser seg i en inderlig kjærlighet til Gud og våre sanne troende medbrødre, og i en utstrakt kjærlighet til alle mennesker, at man vil de skulle annamme og bli delaktig i den samme nåde.

Hos de rette troende viser det seg og er, så vel i det indre som i det ytre, en ydmykhet uten forstillelse. Den troendes handling er rettferdig. Man har avsky for all synd, elsker alle dyder, jager etter hellighet og fred med alle, især den som påkaller Gud av rene hjerter. De føler Guds Ånds minnelser og tuktelser; har dagelig strid mot fiendens fristelser og atskillige onde begjæringer av sitt syndige og fordervede kjød, som man med Paulus klager over, og finner at man ikke formår å gjøre det gode så fullkomment som man ønsket, men at det onde er altfor meget i tanker og begjæringer; ja at man og kan komme til å snuble ved syndig gjerning, som ennå mer smerter.

Men ved slik en snubling lærer den sanne troende mer forsiktighet, som driver dem til årvåkenhet og bønn, så han kan holde seg til Jesus sin Frelser, og ved Hans kjærlighet overvinner sine syndige tilbøyeligheter, fornekter seg selv og oppofrer seg til sin himmelske Faders tjeneste. For å gjøre etter Hans vilje, leve etter Hans Bud, er hans hjertes lyst.

Den sanne troende, som er opplyst om Jesu lære, lukker ikke noe ute av alt hva Jesus har lært og befalt. Man tror Ham som Frelser, og er overbevist i sitt hjerte at Han har løst dem fra synd. Men denne tro leder ikke til sikkerhet, for er den rettskaffen, da fører den til årvåkenhet imot det onde, som henger ved og vil friste oss så lenge man er i dette liv.

Langt mindre stoler man på troen og akter ringe om Guds Lov; men vet at ikke en tøddel derav skal forgå, og at Kristi kraft skal fullkomme den moralske lov i oss – så man holder Herrens Bud av kjærlighet – først ved å lyse for sine medmennesker med Kristelige eksempler: kjærlighet, ydmykhet, kyskhet, edruelighet og rettferdighet, med alle hellige utøvelser – for det annet ved all godgjørenhet og tjenestevillighet av ytterste evne og gjøre vel mot enhver, mest sine trosbrødre – for det tredje bekjenne Guds navn, oppmuntre, straffe og overbevise med all langmodighet og lærdom, å holde Guds Ord høyt og i ære, gjerne både høre det av andre og lære andre.

Den sanne troende blir ikke stolt og ser ikke med forakt på andre, eller tillegger seg noen enerett til å bekjenne Guds navn – viser ikke intoleranse imot annerledes tenkende, men han gleder seg i enhver som sår sæden uforfalsket – frydes ennå mer, hvor samme kommer til vekst – og slik èn har håp, ja forvisning, at kjærlighetens og fredens Gud fører ham alt nærmere sitt store mål: å samles med alle utvalgte i det evige liv. Amen!