Det brusende hav

Evangeliet på 4. s. etter Kristi åpenbaring

Mat. 8, 23 – 27.

Og han gikk i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov. Da gikk hans disipler til ham, vekket ham og sa: Herre frels oss, vi går under! Og han sa til dem: Hvorfor er I redde, I lite troende? Da stod han opp og truet vindene og sjøen, og det ble ganske blikkstille. Men menneskene undret seg og sa: Hva er det for en, som både vindene og sjøen er lydig?

Du og jeg er ute på en farefull reise. For det står at de ugudelige er som et opprørt hav, Es. 57, 20, og det er djevelen som rører dem opp. Disse omgås vi daglig, vi må arbeide sammen med dem, kanskje dele vårt brød sammen med dem, ja, enda til seng! Da Jonas rømte fra sitt embete og Gud sendte en storm for å stoppe ham, da lå han nede i et skip ute i Middelhavet og sov trygt og godt. Styremannen kom og vekket ham og spurte: Hvorledes kan du sove så hardt? Stå opp, rop til din Gud! Jonas 1, 5 – 6.

Jesus og Jonas sov begge, men av hver sin årsak. Men begge ble bedt om hjelp i nøden. Jesus sov fordi Han i sitt embete hadde preket seg trett og møtt mye uforstand. Han forlot folket og en skriftlærd som gjerne ville følge ham på sine egne premisser, med de ord: Følg meg, og la de døde begrave sine døde. Så gikk Han i båten og overlot seg og sine disipler til stormen og bølgene.

Jonas rømte fra sitt prekenembete og Guds kall. Trett av sin rømming fra Herren la han seg nede i skipets bunn, der det var roligst, og han sovnet hardt inn. Men Gud hadde ikke mistet ham og forlatt ham! Gud sendte en storm for å vekke ham og redde ham fra det å gjøre Gud imot.

Da disiplene så på bølgene og stormen tenkte de, mon ikke Han som kan helbrede spedalske, ja, også Peters svigermor, som vi leser om i samme kapitel, skulle ikke Han kunne hjelpe oss? Hvorfor sover Han, Han som ellers alltid er våken og opptatt av menneskenes ve og vel? De vekket Ham og sa: Herre frels oss, vi går under! Det var en rett bønn, det var en bønn som behaget Frelseren vel, selv om Han refset deres vantro. Tenk på alle de millioner menneskesjeler som i dag går under i syndens hav og er fortapt. Tenk om de kunne bedt denne bønn: Herre frels oss, vi går under! Hvor rørende må det ikke være for Frelseren å høre en slik bønn. Han vet jo vel at det er bare Han som kan frelse oss fra syndens dype vanne! Det er bare Han som kan dra meg opp av den brusende grav! Sal. 40, 3

Da Jonas ble vekket og han hørte deres hjerterørende bønn om hjelp, og så den overhengende fare de var i, selv om sjøfolkene hadde kastet mesteparten av lasten over bord og ropte hver til sin gud (som ikke kan frelse), så skjønte han at det var bare han som kunne redde skip og mannskap ved å bekjenne sin synd og gi seg i Herrens hender. Han bekjente derfor Herrens navn for dem og sa: Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, Himmelens Gud, han, som har gjort havet og det tørre. Da ble mennene grepne av en stor frykt, og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? Mennene visste nemlig, at han flydde fra Herrens Åsyn, for han hadde gitt dem det tilkjenne.

Hvorfor har du gjort dette? Kjære venn! Du som fikk et kall fra Herren om å gjøre det og det, og så unndro du deg! Hvorfor gjorde du det? Hva var motivet? Å kjære sjel, når Gud skjærer inn i ditt ømme hjertet med samvittighetens kniv og åpenbarer de onde svuller, da gjør han det for å lege og rense. Ja, han gir deg dobbelt kraft om du er lydig å går Herrens ærende. Jonas sa til sjømennene hva de burde gjøre, nemlig kaste ham over bord, da ville stormen slutte og rase og den Gud han trodde på ville frelse dem trygt i havn. De ville nødig følge Jonas’ råd, for nå fryktet de Herren og var redde for å ta liv. Men til slutt så gjorde de det og havet la seg og Gud sendte sin store fisk til Jonas for å bringe ham til land så han igjen kunne bli satt inn i sitt embete for å forkynne den sanne bot for Ninive. Dette gjorde Jonas med dobbel kraft og hele byen kom i bot, både mennesker og dyr! Byen var reddet og mange tusen sjeler reddet for Himmelen.

Den annen ”Jonas”, Jesus som vi leser om i dagens hellige Evangelium, Han hadde både hav og Himmel i sin hånd. Han truet vinden og bølgene og det ble blikk stille og de kom over til den andre side av Gennesaretsjøen.

Gud må av og til ta oss ut på det brusende hav for å lære oss å be og søke Ham. Dette vet jeg meget vel som sjømann. Er det storm på sjøen da ber du! Men ikke alle ber til Gud i Himmelen. Det så vi i Jonas’ tilfelle, nei, mange roper endatil til djevelen. Når havet bryter innover skipet og feier med seg både det ene og det andre, ja da roper de ubotferdige på djevelen med stygge bannord som om det skulle gi dem hjelp! Er det da rart at Gud sover? Kan Han svare på de ugudeliges bønner når de ber i djevelens navn? Nei, da må Han bare prøve dem enda hardere, da må Han som David sier, la vannene gå like til sjelen, Sal. 69, 2, slik som Messias måtte tåle det for vår skyld, men uten synd. Slik måtte Gud føre Manasse for å redde hans arme sjel. Da han kom i bånd og lenker da først begynte Manasse å tenke på omvendelse, og han ydmyket seg for Herren, 2 Kr. 33, 18 – 19.

Kjære sjel, du som er på det stormfulle hav med din sjel, har du Frelseren ombord? Er Han din styremann? Er Han din redningsmann? Er Han din Frelsermann? Bare Han kan føre din sjel fra det brusende hav til den Himmelske havn! Lykke til på reisen i Jesu navn!

Trygve E. Gjerde.