Fred være med eder! Evangeliet
på første søndag etter påske Joh. 20, 19 – 31. Da
det nå var aften den dag; den første i uken, og dørene var lukket der hvor
disiplene var samlet av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblant dem og
sier til dem: Fred (være) med eder! Og da han hadde sagt dette, viste han dem
sine hender og sin side. Da ble disiplene glade da de så Herren. Da sa Jesus
atter til dem: Fred (være) med eder! Likesom Faderen har utsendt meg, så
sender også jeg eder. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sier
til dem: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater noen deres synder, er de
dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt. Men en
av de tolv, Tomas, som ble kalt tvilling, var ikke med dem da Jesus kom.
Derfor sa de andre disipler til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem:
Uten jeg får se naglegapet i hans hender og stikke
min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde
tro. Og åtte dager etter var atter hans disipler inne, og Tomas med dem.
Jesus kom da dørene var lukket, og sto midt iblant dem og sa: Fred (være) med
eder! Deretter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og
rekk din hånd hit og stikk den i min side; og vær ikke vantro men troende! Og
Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! Jesus sier til ham: Fordi
du har sett meg, Tomas, har du trodd; salige er de som ikke ser, og dog tror.
Også mange andre tegn, som ikke er skrevet i denne bok, gjorde da Jesus for
sine disiplers åsyn: men disse er skrevet for at I skal tro at Jesus er
Kristus, den Guds Sønn, og for at I som tror, skal ha liv i hans navn. Jesus
sier: Fred etterlater jeg eder, min
fred gir jeg eder, ikke som verden gir, gir jeg eder. Eders hjerte forferdes ikke
og frykte ikke! Joh. 14, 27. Jesu fred er en
stor nåde og Han lyser denne fred over disiplene tre ganger i dagens tekst. Jesus
hadde nå vært for Faderens Åsyn og frembåret sitt vitnesbyrd om forsoningen,
der Han gjorde fred med Gud på oss arme synderes vegne. Vi var på grunn av
syndefallet helt uskikket til å opprette denne fred selv, det var bare Gud
selv som kunne gjøre dette og det falt fra evighet av i Sønnens lodd å utføre
dette verk. Apostelen sier det slik: Også
eder (gjorde han levende), da I var døde i overtredelse og synder,----
For han er vår fred, han som gjorde dem begge til ett og brøt ned skillets
mellomvegg, da han ved sitt kjød avskaffet fiendskapet, budenes lov i
befalinger (om den utvortes tjeneste), for at han i seg selv kunne skape de
to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlikte dem begge i ett
legeme med Gud ved korset, da han ved dette drepte fiendskapet. Og han kom og
forkynte fred i evangeliet for eder som var langt borte, og for dem som var
nær; for ved ham har vi begge adgang til Faderen i
én Ånd. Osv. Ef. 2, 1 og 14 – 18. Forsoningsverket
var så stort og hellig at Jesus som lot seg gjenkjenne av Maria ved at Han
uttalte hennes navn utenfor graven Påskedagsmorgen, måtte si til henne: Rør ikke ved meg! For jeg er ennå ikke
faret opp til min Fader. Men gå til mine brødre og si dem: osv. Joh. 20,
17. Dette forteller oss noe uendelig stort om vår dyrebare Frelser og
Forløser; det forteller at Han ikke reiste opp til sin fader før Han hadde
forvisset seg om at Hans disipler og de trofaste kvinner som fulgte Ham fikk
den trøst og det håp de trengte. Så dro han opp til Faderen og der var, vil
jeg tro, et møte mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som det ikke har
vært maken til verken før eller siden. Patriarkene, Moses og Elias var ganske
sikkert til stede der som vitner. Så kommer Jesus ned igjen til sine disipler
og møter dem i dagens tekst. Nå var Han beredt til at de kunne røre ved Ham.
Han viste dem sine forsoningssår og talte trøstefullt til dem. Men det aller viktigste
Han gjorde da var at Han åndet på dem og gav dem Den Hellige Ånd. Dette var
av største viktighet for at de på Pinsedagen skulle kunne motta Den Hellige
Ånds gaver og utrustning. Gud gir nemlig ikke nådegaver til andre enn dem som
allerede har mottatt Den hellige Ånd. Tomas,
en av de tolv, var ikke til stede ved det første møte. Han var ingen hykler,
for han sier: Uten jeg
får se naglegapet i hans hender og stikke mine fingrer i naglegapet og stikke
min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro. Dette må vi først og fremst
forstå om forstandstroen som sitter i hode. Tomas hadde nok hatt troen i
hjertet, men var nå falt i vantro, i alle fall var troen svak og vaklende som
den rykende tande, da han i sin nød roper dette!
Han var nemlig redd for at Jesus ikke ville vise seg flere ganger, og han
hadde forlist det store møte som de andre hadde fått del i! Jesus så til hans
nød, men han prøvet ham i åtte dager, men da kom Han. Og straks Jesus hadde
hilst dem med: Fred (være) med eder! Så henvender Han seg til Tomas for å styrke
hans svake og sluknende tro ved å si: Rekk
din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min
side; og vær ikke vantro, men troende! Og Tomas svarte og sa til ham: Min
Herre og min Gud! Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, Tomas, har du
trodd; salige er de som ikke ser, og dog tror. Jesus
hadde visst hatt grunn til å refse Tomas langt strengere, men se hvor mild
Han er! Han ønsker ham sin fred, slik som Han også gjør mot meg og deg, selv
om vår tro mang en gang er svak og skrøpelig. Gud gi
at alle som falt i vantro så villig sørget over sin synd og lar seg føre
tilbake som Tomas! Takk at Han har lovet å være med oss alle dager inntil
verdens ende. Mat. 28, 20. Måtte det være vårt sanne håp og trøst! Amen.
Trygve E. Gjerde. |