Dødsleieomvendelse

Jeg ønsker, at et menneske må kjenne sine synder, før jeg våger å fortelle ham noe om Kristus. Jeg ønsker å gå ned i hans sjel og la ham føle, at han er fortapt, før jeg kan fortelle ham noe om den dyrekjøpte velsignelse. Det er å ruinere mange å fortelle, å nettopp nå tro på Kristus, og det er alt som er å gjøre. Hvis da å dø blir bedre, så står de opp som hvitvaskede hyklere, det er alt.

Jeg har hørt om en bymisjonær, som holdt oppgave over 2000 personer, som de antok var døende, men som kom seg. Hvis de hadde dødt, så ville alle sagt de ble omvendte, og hvor mange tror du levde et kristelig liv etterpå? Ikke to! Virkelig fant han bare en etterpå som levde et liv med Gud i sann gudsfrykt… Er det ikke skrekkelig, at når menn og kvinner skal dø, roper de, ”trøst meg, trøst meg?” Av dette slutter deres venner at de er barn av Gud, selv om de har ingen rett til trøst, da de trenger seg inn på innhegningen av vår velsignede Gud. Å Gud, må folk bli hindret fra å motta trøst, når de ikke har noen rett til den! Har du de andre velsignelser? Er du overbevist om synd? Har du noen sinne følt din skyld innfor Gud? Er din sjel blitt ydmyk innfor Jesu føtter? Har du sett bare til Golgata etter din befrielse? Hvis ikke, så har du ingen rett til trøst. Ta ikke et fnugg av den. Ånden er en overbeviser før Han er en trøster og du må ha de andre velsignelser av Guds Ånd, før du kan motta noe av denne. – Fra ”Den Lutherske Misjonær.” Innsendt til Den Kristelige Lægmand av

Marthine Larson, 1928.