Dr. Martin Luthers forklaring over

den 51. salme.

Del. 2.

11. Der er også andre salmer som lærer oss om slike ting, nemlig den 32. salme: Salig er den hvis overtredelse er forlatt, osv., og den 130. salme: Av det dype roper jeg til deg, Herre, osv.. For David er den rette mester til å legge frem denne lære om omvendelsen for den hele kirke fra begynnelsen til verdens ende, men likevel slik at han blir en disippel med oss i hva bruken av denne lære angår. For alle mennesker, de må være så åndelig opplyste som det noen tid er mulig, de må allikevel være disipler av Guds Ord og lagt under det samme. De erfarer og at de neppe kan øse en dråpe av Den Hellige Ånds store hav.

12. Jeg har hittil ganske kort talt om denne salmes innhold og korte begrep. Nå vil jeg også tale litt om tittelen og overskriften. Historien eller handlingen er kjent av enhver fra 2 Sam. 12. kp., og som det synes, har tittelen av denne salme fått de høye teologiske skoler til å forstå det slik at denne salme alene handler om Davids person og de synder som han har begått.

13. Jeg undrer mig over at de ikke også har lært at man skal be denne salme kun for denne synds skyld, men de har likevel brukt og tatt den som et alminnelig eksempel i alle andre synder og formant andre til å gjøre det samme. Som Paulus taler om sig selv i 1 Tim. 1, 16: Men derfor er barmhjertighet blitt meg til del, for at Jesus Kristus på meg, den største (synder), kunne vise all langmodighet, til et eksempel for dem som heretter skulle tro på ham til det evige liv.

Dette taler Paulus, fordi ikke alle troende har vært den kristne menighets forfølgere, men at Kristus har vist sin godhet og store barmhjertighet på ham for at andre ikke skal fortvile i sine synder. På den måte har de fremholdt for oss denne salme som et eksempel på bønnen mot alle synder, selv om de vel bare har forstått den om den synd David gjorde, som overskriften viser.

14. Men vi må gå videre i dette og ikke bare forstå det om de utvortes, grove synder, men også betrakte syndens hele natur, egenskap, opprinnelse og herkomst. For denne salme taler om hele synden, eller som jeg vil si: om syndens rot og hovedkilde, og ikke bare om de utvortes synder alene, da likesom frukten vokser av syndens rot og tre. At han ber om syndenes forlatelse og klager at han er født av syndig sed og hans mor har unnfanget ham i synd, det skal og må man jo ikke bare forstå om hor og drap, men om hele menneskenaturen som med og ved synden er besmittet, forblindet og fordervet. Likevel mener jeg at denne Davids gjerning blir holdt frem som en lærdom for alle kristne.

15. For i denne gjerning eller overtredelse innbefattes flere synder enn denne ene som han gjorde med Batseba. For foruten det at han falt i hor, har han ennå et meget ondt anslag. Han sier at den rike mann som tok fra den fattige hans eneste får, skal være et dødsens barn. 2 Sam. 12, 5. 6. Men enda erkjente han ikke sin synd, nemlig at han hadde latt Uria, som uten tvil var en from mann og som var sin konge tro, slå i hjel og tatt hans hustru fra ham, og enda ville bli ansett for å være en hellig mann, en elsker av rett og rettferdighet. Det er ikke alene en, men en dobbelt synd. Dernest har han ikke bare gjort det slik at Uria blev slått i hjel, tvert imot all rett, men også meget av folket omkom. Derved ble Guds navn beskjemmet og bespottet, og David overtreder ved denne synd ikke bare det 5te og 6te bud, men også det 1, 2, og 3dje. Han hadde sannelig også kommet til å glemme og være lydig mot sine foreldre, og altså også handlet mot det 4de bud, om de hadde straffet ham for hor og mord og villet holde ham fra dette i den første hete.

16. Den synd som var årsaken til at den sanne Gud ble spottet, viser Gud ham særlig når han sier i 2 Sam. 12, 14: Du har gjort, at Ammons barn har spottet mig! For da det jødiske folk var slått, ble hedningene så frekke og stolte mot Gud og Hans folk, at de skrek og sa, at Israels Gud var ingen ting, men Ammonittenes gud var en seierrik gud. David er derfor et eksempel på en stor synder, som har syndet nesten mot alle ti Guds bud. Disse synder hadde han heller ikke erkjent, hvis ikke profeten Natan var kommet til ham. Men også da ville han være from, rettferdig og hellig.

17. Når man på denne måten legger merke til Davids synd, er den et meget sterkt eksempel, hvor vi klart ser, at mot synden hjelper ingen gjerning, ingen fortjeneste, ingen hellighet, men alene Guds nåde og forlatelse. Og dersom denne historie ikke var omtalt i Den Hellige skrift, hvem ville da trodd at en så hellig mann som David skulle falle i så stor synd? Med den største flid har han anrettet gudstjeneste i tabernaklet, og ved Den Hellig Ånd prydet og formert den med mange skjønne og hellige salmer og sanger. Mange farlige og store kriger har han også ført lykkelig igjennom, så at Gud selv vitner om ham: Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, som skal gjøre all min vilje. Ap. Gj. 13, 22. Så har også Gud gitt ham en herlig forjettelse om den tilkommende sed, den Herre Kristus, som skulle fødes av hans livs frukt. Sal. 132, 11. Derfor kaller også profetene ham Davids sønn og kong David.

18. Hva skal jeg mer si om dette? Jeg vet ingen årsak hvorfor han ikke kan lignes med Moses og Samuel. Men enda faller en så fortreffelig mann ikke bare i en og små synder, men i mange og farlige. Og det som er det farligste, han lever i et ubotferdig levnet og en stor sikkerhet, så at dersom ikke Natan var kommet til ham, hadde David kanskje kommet til å, synde mot den Helligånd. Men at en så fortreffelig og stor mann som er fylt av Den Hellige Ånd, pyntet og smykket med alle den guddommelige visdoms høye og store gjerninger, og fremfor alle andre benådet med profetisk gave, gjøre et så gruelig fall, det skjer oss til eksempel, at vi skulle trøste oss om vi undertiden blir overilet av synden eller dersom vår samvittighet skulle bli forskrekket for Guds vrede og dom.

19. For i dette høye eksempel skinner Guds godhet og barmhjertighet åpenbart frem. Den er tilbøyelig og beredt til å tilgi synden, og gjøre oss fromme og rettferdige. Men da må vi ikke bruke noe påskudd eller unnskyldning, at vi ikke vil bli ansett for å ha syndet; som kong Sauls historie viser. Enda kong Saul hadde syndet mot Guds befaling, så hadde denne hans synd allikevel blitt tilgitt ham, dersom han ikke hadde villet unnskylde sin synd, som han sier i 1 Sam. 15, 13: Jeg har holdt Herrens ord. Og da han blir formant for annen gang, vil han ennå ikke erkjenne sin synd, men sier: Jeg adlød dog Herrens røst og gikk på den vei på hvilken Herren sendte mig, osv. Derfor må han også høre den forferdelige dom av Samuel: Fordi du har forkastet Herrens ord, har han også forkastet deg, og du skal ikke være konge! Som han vil si: Herren er vel tilbøyelig og beredt til å tilgi synden, men mot dem som kjenner sine synder, dog ikke fortviler, men tror at de igjen har adgang til Gud, som har lovet dem syndsforlatelse som omvender sig. Fots. n. nr.