En hilsen til ”Den Kristelige Lægmand”s læsere

Fra Den Kristelige Lægmand, april 1928.

Av Magnus Olsen.

Derfor, hellige brødre, I (som er) delaktig i det himmelske kall, gi nøye akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Kristus Jesus. Heb. 3.

Han er gitt oss av Gud til visdom, til rettferdighet, til helliggjørelse og forløsning. Derfor viser apostelen til Ham også på dette sted, fordi han er vår salighets klippe og grunnvoll. ”Visdom” står først, da det første visdoms skritt er å kjenne sin dårlighet. Ja, da blir vi fattige og hjelpeløse i oss selv, og da får vi bruk for Ham som er kilden i Israel mot all synd og urenhet. Jo dypere vi kommer ned, jo større blir nåden. Når vi ved Åndens lys får se og kjenne vår synd rett, da blir nåden søt når vi den rett kan finne. Når vi adlyder Hans Ånd her og utrydder synden av hjertet, da smaker Hans kraft fra det høye som styrker i trengsel og møye. Han må være vår vei og visdom på hele helliggjørelsens vei inntil Han forløser oss av all nød ved en salig død. Herren gi oss alle å nå dette mål.

Jeg reiste nokså mye i det året som gikk og holdt oppbyggelser. I slutten av oktober måned gjorde jeg en reise til Trøndelag, var borte i tre uker, besøkte mange venner og hadde det svært godt blant dem. Herren bevare dem og oppholde dem i sin sannhet. Det er en liten rest der nord også som vil streve for å bevare den gamle prøvede kristendom. Men de er fortrengt av tidsåndens giftige vind, så det er ikke så stor oppmuntring å få for dem som vil ha ren føde. Hos Marit Vinge på Skatval traff jeg en gammel mann ved navn Nikolai, fra Stjørdal. Han var en god pilegrim å treffe, over åtti år og mye prøvet i trengsler. Det var godt å være sammen med ham. Han ble opplivet da han kjente igjen det gamle vitnesbyrd. Måtte Herren gi ham en lys aften når hans reisetime kommer. Herren velsigne sine og ta vare på alle sine får og lam.

I julen gjorde jeg ved Guds nåde en reise til Telemark, da jeg hadde oppfordring fra vennene der til å komme. Jeg reiste hjemmefra annendags morgen, kom opp der om ettermiddagen og hadde den første oppbyggelsen på det gamle minnerike sted Aaraas. Det kom mange folk dertil. Siden var jeg rundt på mange steder. Der er en rest igjen etter Tollef Aaraas’s virksomhet. Måtte Herren få oppholde og bevare dem. Jeg kom tilbake til mitt hjem 3. januar.

Vi få som er her i Oslo er ofte sammen, og Herren er god og gir seg tilkjenne iblant oss.

Den 5. januar fikk vi brev fra Tjømø med budskap om at vår kjære Emilie Hansen, Busktangen, var avgått ved døden den 4. s. mnd. og skulle begraves den 11. Hun ble syk og måtte gå til sengs julaften. Sykepleierske Ingeborg Haug fra Telemark var der og pleiet henne de siste dager av hennes liv. Emilie var en trofast pilegrim som hadde et langt trengselsliv, men stod fast ved det hun hadde fått fra begynnelsen da hun fant nåde som en fortapt synder. Ved siden av andre trengsler hadde hun i flere år lidt av nervesvekkelse, så hun stundet etter forløsningen og den var nok kjær for henne. Vi håper for visst at hun på Jesu fortjente rettferdighet fikk reise fra trengsler til den salige hvile. Herren være takk for sin nåde mot oss, at Han kaller og drar oss store syndere til omvendelse. Han gjør ikke med oss etter våre misgjerninger og betaler oss ikke etter våre synder, men har langmodighet med oss for at Han kan høste oss inn i den salighet som Han så dyrt har fortjent for oss. Emilie var ved sin død 64 år. Hun kom til vekkelse ved Tollef Aaraas, antakelig ved 28 – 30 års alderen og fant fred ved troen på Ham som ikke støter noen bort som kommer i sin nød. Siden stod hun urokkelig fast på det gamle vitnesbyrd av den Lutherske bekjennelse. Hennes ønske var at vi måtte komme i begravelsen. Vi reiste, Gjertrud Haarsgaard, min hustru og jeg. Stedets prest talte ved båren etter at vi hadde sunget 4 vers av ”Nå har jeg vunnet og stridt den gode strid.” Jeg talte litt etter presten og de to siste vers av nevnte salme ble sunget. Hun ble stedt til hvile på Tjømø kirkegård, hvor hun hviler til oppstandelsens morgen. Velsignet være hennes minne. Der var samlet over 50 mennesker, og om kvelden hadde broder Oskar Olsen fra Horten, og jeg oppbyggelse i hjemmet, dette bidrog til at det ble en høytidelig begravelsesdag.

Med dette sender jeg alle venner – her i landet og det fjerne Vesten – min broderlige hilsen. Lev vel og la oss alle hverandre erindre, at ingen seg lar fra troen forhindre.

Når verden og satan vil bruke sin makt da står vi forenede alle på vakt.

Vårherre, Han hører de samlede sukke, mot enige hjerter tør satan ei pukke.

Hvo vil de forende ånder utslukke.

Ærbødigst

Magnus Olsen

Oslo, 12te feb., 1928