Dr. Martin Luthers forklaring over

den 51. salme.

Del 3.

20. Selv om salmen taler om syndens hovedkilde og opprinnelse, må vi ikke utelukke historien som tittelen og overskriften bærer i seg, nemlig: Davids hor og mord på Uria. For i disse synder ser David som i et speil, hele sin urene og fordervede natur, så han kommer på disse tanker: Se, jeg som har regjert etter Guds befaling og vilje, jeg som har innrettet menigheten og gudstjenesten på en så god måte, jeg som med all oppriktighet har fødd Jakobs folk og med flid hersket over det (som den 78. salme, vers 72 sier.) Hvorledes er jeg falt i en slik vederstyggelighet, i så mange og store synder?

21. Slik er David ved å erkjenne en av sine synder blitt ført til hele det syndige vesens erkjennelse, som han ville si: Ettersom jeg, en mann som er blitt benådet med så mange og store gaver, likesom er falt fra himmelen til helvete - skulle ikke dette store fall være et stort bevis for mig og alle andre, at der er intet godt i mitt kjød?

22. Derfor er det en stor visdom å vite at det ikke er noe godt i oss, men idel synd, at vi ikke har så ringe tanker om synden som pavens lærere. De sier nemlig at synden er ikke annet enn ord, tanker og gjerninger som er imot Guds lov. Men når du etter denne salme rett vil vise hva synd er, så må du si at synd er alt det som er født av far og mor, også før et menneske er kommet så langt at det kan gjøre, tenke eller tale noe. Av så ond rot kan jo ikke vokse noe godt for Gud.

23. Av dette kommer at det er to slags synder. Først arvesynden, som har forgiftet hele den menneskelige natur, fordervet og underkastet den til evige død. Dernest er der en annen synd som mennesket kan kjenne av loven. Det er slike synder som når man faller i hor, mord, tyveri osv. Denne annen synd skriver også menneskenes lover om, likevel ikke på langt nær så grundig og så flittig som Den Hellige Skrift.

24. Derfor er det en stor gudsbespottelse når Scholastici holder frem at menneskenes naturlige krefter, som forstand, vilje og fornuft er ufordervet. Men enda verre er det at de også sier det samme om djevlene. For dersom de naturlige krefter og fornuften var ufordervet, hvorfor behøvde vi da den Herre Kristus? Eller dersom mennesket av naturen hadde en ren vilje og en god forstand, og at viljen kunne rette sig etter naturen, hva kan da være årsaken til at den uskyldighet som vi ved synden mistet i Paradiset ikke kunne tilveiebringes og bli gitt oss ved andre enn ved Guds Sønn?

25. Men allikevel er der noen høylærde i våre tider som vil forsvare en slik mening. De mener at den menneskelige viljen i sig selv er ren, god og ufordervet. Og om mennesket vel undertiden på grunn av ondskap tenker noe annet enn det som er rett og godt, så sier de at det er menneskenes ondskap som er årsaken til dette og ikke viljen som den er i sig selv. Mot så farlig lærdom og villfarende mening må vi bevæpne oss, for at ikke nådens erkjennelse skal bli fordunklet. For den kan nemlig umulig bli ren og rett dersom vi har slike tanker om den menneskelige fornuft og krefter.

26. Men vi lærer slik, at menneskenaturen og hele det menneskelige vesen er fordervet; for da Adam ble skapt hadde han vel en helt gjennom ærlig og ren vilje og forstand. Da var også hørselen, synet og alt arbeid med jordiske ting ærlig, og alt sammen skjedde i troen på Guds ære og lov; men etter fallet blev både viljen og forstanden, ja, hele menneskenaturen ganske fordervet. Den ble så fordervet at mennesket ikke mer kan være rent og fullkomment, men er fordervet ved synden og vet ikke lenger hvordan det skal forholde seg mot Gud. Alt det som et menneske foretar sig, er mot Guds lov og vilje fordi det nå ikke mer kjenner Gud, ikke elsker ham, men skyr, flyr og frykter for ham - holder Ham ikke for å være en barmhjertig og nådig Gud, men for en dommer og tyrann.

27. Fordi mennesket nå har mistet denne Guds kunnskap, så er følgen av dette utallige synder; slik at når det går folk godt og etter ønske, synder de med all sikkerhet uten å sky synden det minste slik som våre motstandere gjør. De forfølger Guds Ord fordi de forlater sig på sin egen makt. Dernest drømmer de at det er etter Guds mening og vilje, og at de kan forsone Hans vrede ved sine egne gjerninger og andakt og fortjene det av Ham at Han må være dem nådig. Derfor er det kommet så mange stiftelser, klostre, ordener, messer, pilegrimsreiser og slike oppdiktede falske gudstjenester, som fornuften og naturen har oppdiktet av seg selv. Dette har den gjort fordi den har mistet Guds kunnskap, og den gjør det helt mot Guds ord. Men er det ikke et sikkert bevis for at menneskenes naturlige vesen, hva Gud, Hans ære og tjeneste angår er ganske fordervet? Dette vitner også de mange slags avgudstjenester i det gamle testaments om: forakten for profetene og Guds Ord og de synder som Gud ved profetene straffet hos dette utakknemlige folk.

28. Ja hva mer er: Vi kan ikke engang si at menneskenaturen er ren og ufordervet når det gjelder verdslige ting. For vi ser hvordan lover, statutter og forordninger som befaler det som er rett og forbyr urett, blir så helt foraktet, at det nesten ikke finnes noen orden og godt regiment, for hvis skyld da lover og øvrighet er gitt og innsatt av Gud. Det hender ofte at når en lege mener å ha gitt en syk legedom og derved holde ham i live, allikevel tar feil og gir ham det som blir årsaken til hans død. Ja, øyne, ører og de andre lemmer har også blitt så fordervet ved synden, at de ikke lenger har den kraft som de hadde før Adams fall. Når det menneskelige legeme er så fordervet ved synden, hvor meget mer må da ikke mennesket være svekket og fordervet i åndelige saker?

29. Derfor har synden ganske avvendt oss fra Gud, så at vi ikke lenger har noen rett forstand om Gud, men akter ham som en avgud, et billede av tre eller sten. Cicero og mange andre fortreffelige menn i regjeringen, har forrettet sitt embete med den største flid når en ser på det de har utrettet. Men ser man dem i hjertet, for å finne årsaken til hvorfor de har gjort dette, finner man at det er ingen ting annet enn timelig ære, som denne setning bevitner: ”Mentem tu sola peruris gloria! Ære driver verket!” Men er ikke en slik ærgjerrighet også et stort bevis på at vi har mistet Guds kunnskap? Ham som vi jo er skyldige å tjene av lydighet, og ikke for vår æres skyld. Nå for tiden skjer det som er tvert imot, nemlig at vi i Guds og alle skapninger ikke søker Guds, men vår egen ære. Dette har også bare de sett som har øvet sig i alle slags dyder. De har gjort det bare for sin egen æres skyld, og ikke for å behage Gud, vår Herre.

Forts. n. nr.