1 Kor. 13, 1 – 13

Kjærligheten forestilles for oss som den ypperste vei til de beste nådegaver, som alle åndelige gavers pryd og fullkommenhet. Nå vil vi høre

Kjærlighetens egenskaper:

1. Kjærligheten er langmodig. Den kan tåle og ettergi mye. Hvem som nå er snar til vrede og utålmodighet, han mangler kjærlighet.

2. Kjærligheten er velvillig. Den gjør ingen for tred med onde ord og geberder. Den viser seg godmodig, så at enhver godt kan omgås ham. Hvem som nå finner uvennlighet hos seg selv, han merker av dette at han mangler kjærlighet i samme grad.

3. Kjærligheten misunner ikke. Den er ikke avindsyk og harmfull, blir heller ikke sørgmodig om det går en annen bedre enn en selv. Når nå noen blir forbitret over det at en annen har større lykke enn ham, han demper sin onde natur og holder inne og erkjenner ved dette hvor mye som mangler ham i kjærlighet.

4. Kjærligheten bruker ikke fremfusenhet eller rettere: Den driller ikke sin neste, fører ikke skam over ham, spotter ham ikke eller tilføyer ham noen annen krenkelse, som de gjerne gjør som har en hovmodig ånd. Hvem har lyst til slikt og taler og gjør det som fører skam over en annen, han mangler mye i kjærlighet.

5. Kjærligheten oppblåses ikke. Den er ikke oppblåst og innbilsk, holder seg ikke høyere enn andre og forakter ingen. De oppblåste og hovmodige ånder er langt fra kjærligheten.

6. Kjærligheten er ikke usømmelig, som de vredaktige og selvkloke hoder er. For hvor vrede, utålmodighet og hovmod bor, der bryter mann lett ut i usømmelige, uhøflige fakter, bistert åsyn og bitre ord og gjerninger. Finner noen denne feil hos seg, så erkjenner han at han ikke er lik Kristus, fatter hat til sine feil og søker om tilgivelse for dem, samt føler hvor liten kjærlighet han har.

7. Kjærligheten søker ikke sitt eget. Den er ikke egennyttig. Det er dens lyst når den kan være andre til nytte. Nettopp liksom et tre gjerne utdeler sine frukter så gode som det har mottatt dem av Gud og ikke søker noen nytte eller ære for det, men roper til oss at man skal takke Gud for hans gaver. Således meddeler også kjærligheten villig og gjerne hva den har og formår, som jo Gud selv i Kristus har gitt oss seg selv til eie, til vårt evige beste. Se Fil. 2-4. Dersom nå noen i handel og vandel kun ser på sig selv og ikke på nesten, så handler han imot kjærligheten.

8. Kjærligheten forbitres ikke. Lett kan en ringe ting gi årsak til vrede, men da vokter kjærligheten seg at den ikke lar det komme til forbitrelse og vredes altfor heftig. Hos mange skummer vreden over og utgyter seg i forbannelser imot nesten. Dette gjør ikke kjærligheten, den vil heller velsigne enn ønske vondt. Over ondskap og ugudelighet bør man vredes, for også Kristus forbanner det ubotferdige Kapernaum og roper ve over de forstokkede fariseere, likevel må slikt ikke være noen ondskapsfull forbitrelse, men en guddommelig advarsel og botspreken. Selv i vreden må kjærligheten skinne igjennom. Når noen ikke kan eller vil dempe sin vrede, da lider kjærligheten skade.

9. Kjærligheten tenker ikke vondt. Den ønsker ikke å fornærme noen, omgås ikke med onde renker. Den tiltenker heller ingen noe vondt, og om den er fornærmet, tenker den likevel ikke på å hevne sig. Den unnskylder nesten så mye og så langt den kan og omgås med rene fredstanker. Hvem som omgås med vonde tanker imot nesten, idet han enten tenker vondt om ham eller tenker å gjøre ham vondt, han handler imot kjærligheten.

10. Kjærligheten gleder sig ikke over urettferdighet, og den finner ikke behag i at der skjer noen vold eller urett, som Simei gjorde da David blev jaget ut av landet. Så gleder den sig heller ikke når den ser noen falle, den ler ikke hemmelig over det, men har en hjertelig medlidenhet med en slik, just likesom vår Herre Jesus med forbarmende øyne betraktet den falne Peter. Hvem som nå gleder sig over at en gjør eller lider urett, han synder mye mot kjærligheten.

11. Kjærligheten gleder sig ved sannhet. Det er den kjært når allting går rett til. Likesom også Gud og englene gleder sig over det. Men når vi ikke kunne tåle at man handler oppriktig fordi det kanskje er oss til skade, da har vi ikke noen sann kjærlighet.

12. Kjærligheten fordrar alt. Den finner sig i enhvers måte og vis, og holder ham hans skrøpeligheter til gode for fredens og sanndrektighetens skyld, for at fredens band ikke skal bli sønderbrutt. Jo mindre nå et menneske kan fordra, desto svakere er han i kjærligheten.

13. Kjærligheten tror alt. Kjærligheten er en enfoldig ting, tror og liter på enhver, så lenge han ikke lar sig treffe i åpenbar løgn; den venter sig alt godt og tenker at en annen vil bære sig likedan ad som den selv. Når man derimot lett fatter mistillit til nesten, da viser det en stor svakhet i kjærligheten.

14. Kjærligheten håper alt. Den fortviler ikke om noe menneske, men tenker ennå bestandig at han vil forbedre sig; og i dette håp forkaster den ingen. Derfor ønsker den også at nesten må få alt godt. Når man derimot ganske fortviler på nesten, forkaster ham og ikke heller lenger antar seg ham i bønnen, da er kjærligheten såre svak. For likesom en from far, når han har en vond, fortvilet sønn, ikke holder opp å be for ham så lenge han lever, selv om han ser hvorledes alt er spilt på ham, for kjærligheten tvinger ham, så at han ennå bestandig ønsker og håper godt for ham: Således skal det også være med alle elskende hjerter.

15. Kjærligheten tåler alt. Likesom Kristus til vårt beste har tålt mye, således må også den elskende tåle alt, bare for at nesten kan bli hjulpen. Om den også blir bedratt for sin enfoldighets skyld, lar den sig likevel gjerne bedra; for den vet at det ikke skader den, så lenge den har den rike Gud og Fader i himmelen, i hvem den har alt. Derfor blir den ikke trett og lar sig ikke avholde ved folks ondskap eller utakknemlighet. Hvem som nå ikke kan eller vil tåle meget for nestens skyld, han er svak i kjærligheten.

Merk her forskjellen mellom Guds barn og verdens barn i dette. Verden sier: Skulle jeg ta det så nøye? Det er dårskap. Og således forkaster den kjærligheten og bryr seg ikke om å vandre etter den. - Et troende Guds barn lenges etter det selv om han ikke kan nå målet, og blir bedrøvet når han merker hvorledes han i et eller annet stykke handler imot kjærligheten. - Så har også apostelen her ikke foreskrevet noen lov. Paulus er ingen Moses, han tvinger ikke, men viser oss Guds velbehagelige vilje. Den sjel som har lyst til rett å tekkes Gud, løper selv etter det og vet at all mangel i vår kjærlighet rikelig erstattes ved Kristi kjærlighets rikdom.

Kjærligheten faller aldri bort, den blir ikke trett, den opphører ikke.