Den døende trommeslager

To eller tre ganger i mitt liv har Gud i sin nåde rørt ved mitt hjerte, og to ganger før min omvendelse var jeg under dyp påvirkning.

Under den amerikanske krig var jeg lege i De Forente Staters armé, og etter slaget ved Gettysburg var det mange hundre sårede soldater i mitt hospital, og dem var det tjueåtte som var så alvorlig såret at de trengte min hjelp med én gang. Noen måtte få føttene amputeret, noen en arm og andre både en arm og en fot. En av de siste var en gutt som bare hadde vært tre måneder i tjenesten, og da han var for ung til å bli soldat, var han blitt innrullert som trommeslager. Da min assistentlege og forvalteren ville gi ham kloroform før amputasjonen, vendte han hodet sitt til siden og nektet bestemt å ta det. Da forvalteren sa at det var legens ordre, sa han: ”Send legen til meg!”

Da jeg kom bort til sengen hans, sa jeg: ”Unge mann hvorfor vil du ikke ha kloroform? Da Jeg fant deg på slagmarken, var du så medtatt at jeg tenkte det neppe var verdt å ta deg opp; men da du åpnet dine store blå øyne, tenkte jeg du hadde en mor et sted som i samme øyeblikk kanskje tenkte på gutten sin. Jeg ville ikke du skulle dø ute på marken og beordret deg brakt hit, men nå har du tapt så meget blod at du er for svak til å utholde en operasjon uten kloroform, derfor er det best at du lar meg gi deg noe.” Han la hånden sin på min, så på meg og sa: ”Doktor en søndag ettermiddag på søndagsskolen, da jeg var ni og et halvt år gammel, ga jeg mitt hjerte til Kristus. Jeg lærte å stole på Ham den gang, og jeg har alltid stolt på Ham siden, og jeg vet jeg kan stole på Ham nå. Han er min styrke og min stimulanse. Han vil stå meg bi mens De amputerer foten og armen min.” Jeg spurte ham da om han ikke ville tillate meg å gi ham litt brennevin. Atter så han på meg og sa: ”Doktor, da jeg var omlag fem år gammel, knelte min mor ved min side med sine armer om min hals og sa: ”Charlie, jeg ber til Jesus at du aldri må smake sterke drikker. Din far døde som en dranker og gikk i en drankers grav, og jeg ba Gud om dersom det var hans vilje at du skulle vokse opp, at du måtte advare unge menn mot det bitre beger. Jeg er nå sytten år gammel, men jeg her aldri smakt noe sterkere enn te eller kaffe. Når jeg nå etter all sannsynlighet er ved å gå inn til Guds nærhet, vil De så sende meg dit med brennevin i min mave?”

Det blikket gutten ga meg, kan jeg aldri glemme. Den gang hatet jeg Jesus, men jeg respekterte guttens troskap mot sin Frelser, og da jeg så hvordan han elsket Ham og stolte på Ham til det siste, var det noe som rørte mitt hjerte. Jeg gjorde for denne gutten det jeg aldri hadde gjort for noen annen soldat - jeg spurte om han ønsket å se sin feltprest. ”Å Ja!” var svaret. Da presten R. kom, kjente han med en gang gutten igjen fra teltbønnemøtene hvor han ofte hadde møtt ham, og idet han tok hånden hans, sa han: ”Nå, Charlie, jeg er bedrøvet over å se deg i denne alvorlige stilling.” ”Å, jeg har det ganske bra,” svarte han. ”Legen bød meg kloroform, men jeg avslo. Så ønsket han å gi meg brennevin, som jeg også avslo, så jeg kan være bevisst når min Frelser kaller meg.” ”Kan hende du ikke dør, Charlie,” sa presten, ”men om Herren skulle kalle deg herfra, er det noe jeg kan gjøre for deg etter at du er borte?”

”Prest, vær så snill å stikk hånden Deres under puten og ta min lille Bibel. I den vil De finne min mors adresse. Vær snill og send den til henne og skriv et brev og fortell henne at siden den dag jeg forlot hjemmet, har jeg aldri latt en dag gå forbi uten å lese en del av Guds Ord og be at Gud ville velsigne min kjære mor - - uten forskjell enten jeg har vært på marsj, på slagmarken eller på hospitalet.” ”Er det noe annet jeg kan gjøre for deg, gutten min?” spurte presten. ”Ja, skriv til bestyreren for Sandsgatens søndagsskole i Brooklyn, N. Y., og si at de gode ord, mange bønner og gode råd han ga meg aldri er blitt glemt, de har fulgt meg i stridens farer. Og nå i min siste stund ber jeg min Frelser velsigne min kjære gamle søndagsskolebestyrer. Det er alt.”

Idet han vendte seg mot meg, sa han: ”Nå, doktor, er jeg rede, og jeg lover Dem at jeg ikke engang skal stønne mens De tar av armen og foten min, bare jeg slipper å ta kloroform.” Jeg lovte det. Men jeg hadde ikke mot til å ta kniven i hånden og utføre operasjonen, før jeg hadde vært inne i et annet rom og tatt noe for å stimulere nervene mine så jeg kunne utføre min plikt. Da jeg skar gjennom kjøttet, stønnet ikke Charlie Coulson, men da jeg tok sagen for å sage over benet tok gutten hjørnet av puten i munnen, og alt jeg kunne høre ham si var: ”Å, Jesus, kjære Jesus, vær hos meg nå!” Han holdt sitt løfte og stønnet ikke.

Den natten kunne jeg ikke sove, for hvor som helst jeg vendte meg, så jeg disse milde blå øyne, og når jeg lukket mine øyne var det som disse ordene lød i ørene mine: ”Kjære Jesus, vær hos meg nå!” Mellom klokken tolv og ett stod jeg opp og besøkte hospitalet, noe jeg aldri hadde gjort før uten jeg var spesielt tilkalt, men så sterkt var ønsket mitt etter å se gutten. Ved ankomsten min ble jeg underrettet av nattforvalteren at seksten av de hårdt skadde var døde og båret ned i likhuset. ”Hvordan er det med, Charlie Coulson, er han blant de døde?” Spurte jeg. ”Nei,” svarte forvalteren, ”han sover så søtt som et lite barn.” Da jeg kom til sengen hvor gutten lå fortalte en av sykepleierskene meg at omkring klokken ni kom to medlemmer av U. S. kristelige kommisjon gjennom hospitalet for å lese og synge en sang. De var ledsaget av presten R., som knelte ved Charlie Coulsons seng og oppsendte en brennende og hjertegripende bønn, hvoretter de sang mens de fremdeles lå på sine kne, den kjæreste av alle sanger: ”Jesus, du som har meg kjær,” - som også Charlie tok del i. Jeg kunne ikke forstå hvorledes gutten som hadde gjennomgått slike fryktelige smerter kunne synge.

Fem dager etter at jeg hadde amputeret den kjære guttens arm og fot, sendte han bud etter meg, og det var av ham jeg den dag hørte den første evangeliske preken, ”Doktor,” sa han, ”min time er kommet. Jeg venter ikke å se neste soloppgang, men jeg takker Gud, jeg er rede å gå; og før jeg dør ønsker jeg å takke Dem av hele mitt hjerte for Deres godhet mot meg. Doktor, De er jøde, De tror ikke på Jesus. Vil De være så vennlig å stå her og se når jeg dør, idet jeg stoler på min Frelser til det siste øyeblikk av mitt liv?” Jeg prøvde å bli igjen, men jeg orket ikke, for jeg hadde ikke mot til å se en kristen gutt dø mens han frydet seg i Jesu kjærlighet, han som jeg var opplært til å hate - så jeg forlot hastig rommet.

Omkring tjue minutter senere fant en sykepasser meg på kontoret mitt, hvor jeg satt med ansiktet skjult i hånden. Han sa: ”Doktor, Charlie Coulson ønsker å se Dem” ”Jeg har nettopp vært hos ham,” svarte jeg ”og jeg kan ikke se ham igjen. ”Men doktor, han sier han må se Dem en gang til for han dør!” Jeg bestemte meg for å se ham, si et kjærlig ord og la ham dø. Jeg var bestemt på at ingen av hans ord ' skulle få noen innflytelse på meg, i det minste hva hans Jesus angikk. Da jeg kom til hospitalet, så jeg at det gikk raskt nedover med ham og jeg satte meg ved sengen hans. Han ba meg ta hånden sin og sa: ”Doktor, jeg elsker Dem fordi De er jøde, den beste venn jeg har funnet i hele verden, var jøde.” Jeg spurte ham hvem det var. Han svarte: ”Kristus, som jeg ønsker å gjøre Dem kjent med før jeg dør. Vil De love meg, doktor, at De aldri vil glemme det jeg nå sier til Dem?” Jeg lovte det, og Han sa: ”For fem dager siden, mens De amputeret armen og foten min, ba jeg den Herre Jesus om omvende Deres sjel.”

Disse ord gikk dypt i mitt hjerte. Jeg kunne ikke forstå hvorledes han under de fryktelige smerter som jeg voldte ham, kunne glemme seg selv så helt og bare tenke på sin Frelser og på min uomvendte sjel. Alt jeg kunne si til ham var: ”Vel, kjære gutten min, du vil snart bli bra.” Med disse ord forlot jeg ham, og tjue minutter senere sovnet han inn, ”sikker i Jesu armer”.

Mange hundre soldater døde på mitt hospital under krigen, men jeg fulgte bare en til graven, og det var Charlie Coulson, trommeslageren. Jeg red tre engelske mil for å se ham bli begravd. Jeg fikk ham kledd i en ny uniform og la ham i en offisers kiste med De Forente Staters flagg over.

Den kjære guttens siste ord gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg var rik den gang så langt penger angikk, men jeg ville ha gitt hvert øre jeg eide om jeg kunne ha følt det samme mot Kristus som Charlie gjorde, men den følelsen kan ikke kjøpes for penger. Jeg glemte snart min kristne soldats lille preken, men gutten selv kunne jeg ikke glemme. Jeg vet nå at jeg den -gangen var under sterk påvirkning, men jeg stred mot Kristus nesten ti år med hele en ortodoks jødes hat, inntil den kjære guttens bønner til slutt ble besvart og Gud omvendte min sjel.

Omkring atten måneder etter min omvendelse, var jeg på et bønnemøte en kveld i byen Brooklyn. Det var et av disse møter hvor de kristne vitner om deres Frelsers kjærlighet og godhet. Etter at flere hadde talt, sto en eldre kvinne opp og sa:

”Kjære venner! Dette er kanskje siste gang jeg har anledning å vitne om Kristus. Å, det er en stor glede å vite at jeg skal møte gutten min i himmelen hos Jesus. Min sønn var ikke bare en soldat for sitt land, men også en soldat, for Kristus. Han ble såret i slaget ved Gettysburg og kom under behandling av en jødisk lege som amputeret armen og foten hans, men han døde fem dager etter operasjonen. Presten ved regimentet skrev et brev til meg og sendte meg guttens Bibel. I brevet sto det at min kjære Charlie i sin siste stund hadde sendt bud etter den jødiske legen og sagt til ham: ”Doktor, før jeg dør ønsker jeg å fortelle Dem at for fem dager siden, mens De amputeret armen og foten min, ba jeg den Herre Jesus om å omvende Deres sjel.”

Da jeg hørte den gamle kvinnes vitnesbyrd, kunne jeg ikke sitte stille lenger. Jeg forlot plassen min, gikk tvers over rommet og tok hånden hennes og sa: ”Gud velsigne Dem, kjære søster! Deres gutts bønn er blitt hørt og besvart. Jeg er den jødiske legen som Deres Charlie ba for, og hans Frelser er nå min Frelser."