Hans Nielsen Hauges Reiser, viktigste Hendelser og Tildragelser Forord I det første skrift som jeg foretok meg å skrive til
lærdom for andre, forfattet jeg også min egen Løbebane, om hva som hadde hendt meg inntil mitt 25 år, som jeg
fylte i år 1796. Jeg har vel også senere tegnet opp noe om min sjels følelser
og hva som hører til min ånds innvortes utøvelser, som på en måte kan kalles
min åndelige løpebane, men som ikke er betjentgjort ved trykk. Jeg vil nå her
beskrive mine reiser og det viktigste av det som samtidig har hendt meg og
skjedd ved meg fra den tid jeg liksom ble kjent og trådde frem på denne
verdens skueplass og inntil nå. Til
dette har jeg føyet til en kort oversikt over de forskjellige alvorligsinnede
religionspartier som jeg har møtt på, og endelig tilføyd min egen
trosbekjennelse om hva jeg selv anser for hovedinnholdet av Kristus og Hans
apostlers lære og den rette mening av vår evangelisk-lutherske religion. De
fleste av mine lesere er vel kjent med at jeg ikke har studert og derfor ikke
skriver som en lærd. Men da jeg vet at det allikevel kan være interessant for
noen, og atskillige har endatil tilskyndet meg til det, så har jeg ikke
villet la meg avskrekke fra å utgi dette lille verk, verken ved tanken om
mangel på god stil og språk. Dette håper jeg velsinnede unnskylder, eller ved
det at jeg for dette, som for mye annet, kan bli dadlet, ja vel også spottet.
I mot dette så trøster jeg meg ved selvbevisstheten om min gode hensikt. Så
mye vil jeg bare si til min egen unnskyldning når det gjelder de to første
deler av skriftet, da har jeg av all evne beflittet meg på å fremsette
sannheten. For det som jeg ikke har kunnet huske så nøye, har jeg heller
villet utelate, og de som har vært til stede på de steder hvor dette har hendt,
som jeg her forteller, vet at det foreholder seg slik det her er beskrevet.
Når det angår den tredje og siste del, da vet jeg selv, som og er kjent for
Gud, at jeg i dette har talt mitt hjertes språk og kan si med hin apostel, at
jeg etter denne lærdom slik mine fedres Gud, at jeg tror alle de ting som er
skrevet i de hellige Skrifter, Ap. Gj. 24, 14. Nest
dette forblir jeg enhver rettsindig lesers tjenestvillige tjener i alt hva
som rett og godt er.
Hans Nielsen Hauge.
Hauges historie. § 1. Ved St. Hanstid 1796 (dette
var kort tid etter at Hauge fikk sin Åndsutgytelse på åkeren, 5. april. Red.
anm.) reiste jeg til Christiania, nær 10 mil fra mitt fødested, for å få
trykt en evangelisk Levnetsregel, siden jeg tross all undersøkelse ikke kunne
finne flere av det forrige opplag enn det eneste eksemplar jeg hadde. I
tillegg leverte jeg i trykken det første av meg selv forfattede skrift, kalt
Betraktning over Verdens Dårlighet. § 2. Da jeg hadde fått boktrykkeren til å ta dette
arbeide reiste jeg hjem igjen. Etterpå begynte jeg å skrive på et annet
skrift, som jeg kalte: Forsøk til Afhandling om Guds Viisdom. Disse skrifter
forfattet jeg i de timer som jeg hvilte fra bondearbeidet, mens mine
medarbeidere hvilte. §3. Om høsten reiste jeg til Christiania igjen for å påskynde trykkingen
av de førnevnte skrifter. Jeg ble derfor i trykkeriet i tre måneder og ved
denne leilighet lærte jeg litt om trykkingen og å binde inn bøker. Deretter
reiste jeg hjem igjen kort før jul og anvendte da all flid på å få innbundet
og utbredt disse skrifter. Hensikten med denne min bestrebelse kan en se av
nevnte bøkers fortale. § 4. Straks etter nyttår gikk jeg til Moss, Christiania
og Drammen for å bli kjent med noen religiøse fortrolige mennesker og få
utbredt bøkene videre. På de forsjellige steder og på veiene ytret jeg ved
samtale med folk, hva som lå meg på hjertet: Lyst til å tale om Guds vilje,
og hvorledes vi etter den overbevisning jeg fant i mitt hjerte i
overensstemmelse med Guds åpenbarte Ord, skulle innrette vårt levnet og
vandel slik at vi kunne leve lykkelige og tilfredse her og ha et grunnfestet
håp om salighet hisset. § 5. Jeg vil ikke skjule at jeg på et hvert sted jeg
vandret, ja hos ethvert menneske jeg traff, særdeles dem jeg oppholdt meg hos
noen tid, la nøye merke til deres sinnsstemning, deres taler, levemåte,
klesdrakt, kort sagt: deres inn- og utvortes vesen, så vidt jeg kunne fatte
dette. Av dette gjorde jeg følgende slutning på hva måte jeg best skulle
treffe og lede deres oppmerksomhet på min religiøse hovedhensikt: å vekke i
deres hjerter høy akt for Gud og Hans Ord. Karakteren hos folket på disse
grenser syntes meg omtrent å være denne: I min egen fødebygd og tilgrensende
sogn så vel som Aker sogn var klær av utenlandske tøy alt mye komne i bruk.
Andre steder var især på mannfolkenes side, en mer simpel (alminnelig)
nasjonaldrakt. Men så syntes jeg også i den tid at vi i Smålenenes Amt, især
i den sirkel jeg var født, sporet det litt mer kultur enn i de andre
tilgrensede egne: Folket utmerket seg ved selskaplighet og godgjørenhet.
Likevel er en del nidske og uopplyste, andre har sin lyst i skade og vellyst,
noen i gjerrighet og andre i drukkenskap. I Akershus og Buskeruds Amt fant
jeg mindre interesse for mitt hjertes ønske. Likevel fantes også her noen,
som med meg fattet lyst til det bedre. Men i alminnelighet likte de her
mindre religiøs lesing enn i Smålenene, hvor der var mange i min vandringstid
som holdt husandakt. Derimot møtte det meg i byene på disse grenser mye
lettsinn, forfengelighet samt fritenkeri og stor forakt for religionen. Det
fantes likevel ikke så få som viste seg vennlige og godtgjørende, og en og
annen fant jeg gjerne i hver by som forente seg med meg i Kristi tro. § 6. Etter
denne tur reiste jeg igjen hjem til mine foreldre på gården Hauge og arbeidet
hos dem. Søndagen gikk jeg til kirken og etter prekenen talte jeg med
adskillige, dels om det presten hadde sagt, dels om vår barnelære. Jeg ble nå
dels muntlig og dels skriftlig anmodet om fra forskjellige her og der omkring
i bygdene og byene om å komme til dem og det gjorde jeg. Jeg talte med dem om
våre kristendomsplikter og belønningen for de sanne troende. At jeg i denne
tid allerede ville møte og møtte spott og motsigelse, det var jeg ikke
fremmed for, men så av historien at det vanligvis var gått slik med dem som
hadde foraktet og forlatt lastenes vei og strebet etter å følge Kristi lære. § 7. Sommeren
1797 foretok jeg meg en reise til Holmestrand, Tønsberg, Bragenes og
Kongsberg, og reiste deretter hjem igjen. § 8. Om
høsten reiste jeg til Fredrikshald (Halden). Til Fredrikstad hadde jeg bare
en halv mil og var ofte der. I de fleste steder fikk jeg bekjentskap med en
og annen som fattet fortrolighet til meg og jeg til dem. § 9. Tredje
juledags kveld var jeg hos en av mine slektninger i Fredrikstad, denne hadde
bedt meg til seg. Mens jeg stod og talte med denne og noen andre mennesker som
også var der, kom presten Hr. F – med en løytnant og 3 soldater og spurte hva
jeg utrettet? Mitt svar var: At jeg talte om å forsake ugudelig vesen og
verdslige lyster. Presten bød jeg skulle følge ham, hvilket jeg gjorde.
Deretter leverte de meg inn i Fredrikstads hovedvakt, hvor jeg ble brakt i
arrest. Da jeg selv som Lensmannsdreng hørte til under den sivile
Juristdiktion, så ytret jeg forundring over at jeg skulle settes under
militær vakt, og det var de som ytret at soldatenes grovheter og forbannelser
skulle bringe meg på andre tanker. Men jeg kom i snakk med dem, og en del
begynte å komme i tanker ved mine ord, så de gråt over sine synder. Andre
derimot gav uttrykk for heftig vrede og truet med å legge et trestykke i min
munn for å stoppe den samt binde og slå meg. Jeg svarte: Vil dere gjøre det,
da har jeg ikke sett noen som er behandlet slik. Dette ble det da ikke noe
av, men de kastet meg i et hull, kaldt buret, der sang jeg og soldatene hørte
med bevegelse på dette. § 10. Dagen
etter ble jeg tatt derfra og ført halvannen mil til Fogden R -, han talte
hardt til meg for svermerier, og at jeg forvillet folket med mer. Jeg svarte:
at jeg handlet etter min kristendoms lære, at folk forbedret seg og avlegger
laster, det tror jeg ikke er forvillelse, hvilket denne mann senere ved en
attest har innvilget. |