Om de falske profeter

 

Av Dr. Martin Luther

En avhandling som er særlig anvendelig i våre dager

 

Jeg undrer meg over at I så snart lar eder vende bort fra Ham som kalte eder ved Kristi nåde, til et annet evangelium, som ikke er annet enn at det er noen som forvirrer eder, og vil forvende Kristi evangelium. Men dersom også vi, eller en engel fra himmelen, prediker et annet evangelium for eder enn det som vi har prediket for eder, han være en forbannelse!

                                                Gal. 1, 6 – 10.

                                          Første del av tre deler.

 

                                Jeg undrer meg over.

 

Av dette kan du se ap. Paulus store kunst og mesterskap, hvor han ved å omgås mildt og forstandig med Galaterne som var kommet i en stor villfarelse og var blitt forførte av de falske apostler. Han farer ikke løs på dem med en streng tordentale, men taler ganske faderlig og vennlig med dem og holder dem ikke bare deres fall og villfarelse til gode, men unnskylder dem endatil på en måte, pleier dem og tar seg av dem som en mor av sitt barn og taler på det vennligste med dem. Men fordi han har til hensikt igjen å bringe dem på rett vei og ved Evangeliet likesom ville føde dem på ny, derfor behandler han dem så overbærende og avholder seg fra alle skjellsord imot dem. Dette eksempel skulle vi også etterfølge, så at vi er slik sinnet imot de stakkers forførte kristne, som far og mor er det imot deres barn, for at de kunne komme til forstand og til kunnskap om, at vi har en fars iver og en mors hjertelag for dem, for at de ikke skulle søke fordervelse men frelse og salighet.

 

                               At I så snart osv.

 

Av dette ser vi, kjære leser, at ap. Paulus klager over at der er så snart og så lett gjort, at man snubler og faller fra troen. Derfor formaner og advarer han også de kristne, 1 Kor. 10, 12: Derfor, den som synes å stå, se til at han ikke faller!

Vi erfarer det også hver dag alle sammen, hvor tungt og langsom det går, før enn et menneskehjerte kan gripe og beholde troen, og i like måte hvor vanskelig det er å berede Herren et velutrustet folk. Fordi nå ap. Paulus av egen erfaring lærer oss om hvor snart og hvor skammelig Kristi menighet kan vende tilbake og bli forført, den menighet som man jo med langvarig møye og besværlig arbeid har brakt i stand, derfor må vi sannelig med større flid stå på post imot djevelen, som på alle måter sniker seg omkring og inn iblant oss, våke og se oss vel for, at han ikke kommer når vi sover og sår sitt ugress mellom den gode hvete.

De kristne har dessuten fare og nød nok å vente av djevelen, selv om sjelesørgeren og hyrdene bestandig våker og vokter hjorden med flid. For ap. Paulus hadde med største flid og arbeide stiftet noen menigheter i Galatia, og neppe hadde han satt foten utenfor porten, før enn de falske apostler innfant seg, forførte noen, som snart deretter også brakte mange andre til fall med seg selv. Ingen kan tvile på, at dette plutselige og svære frafall (blant Galaterne) har gjort den gode apostel så ondt, at han langt heller ville ha mistet livet. La oss derfor våke og med flid se oss for, først enhver for seg og dernest alle de som er prester og sjelesørgere, ikke bare enhver for seg, men også for hele vår menighet og den kirkehjord som er oss betrodd, for at vi ikke skulle falle i fristelse.

                                                                                               Forts. n. nr.