Om de
falske apostler Av Dr.
Martin Luther Andre del av tre deler En avhandling som er særlig anvendelig i våre dager. Jeg undrer meg over at I så snart lar
eder vende bort fra Ham som kalte eder ved Kristi nåde, til et annet
evangelium, som ikke er annet enn at det er noen som forvirrer eder, og vil
forvende Kristi evangelium. Men dersom også vi, eller en engel fra himmelen,
prediker et annet evangelium for eder enn det som vi har prediket for eder,
han være en forbannelse!
Gal. 1, 6 – 10. Vende bort fra osv. Apostelen
Paulus bruker her igjen ikke noe hardt og uvennlig ord, men likefrem ”vende
bort fra”, som om han ville si: I har jo bestandig vært modige folk, som ikke
av dere selv har gjort noen skade, men bare latt dem gjøre skade, som har til
hensikt å bedra og forføre. Men allikevel straffer han dem også med
skånsomhet, fordi de har vært så glemsomme og uforsiktige og har latt seg
”vende bort fra”, likesom han sa: Selv om jeg har dere inderlig kjær som en
far sine barn og vel vet at det ikke er deres men de falske apostlers skyld,
at dere er kommet på villspor, ønsker jeg gjerne at dere hadde vært bedre
grunnfestet i Jesu Kristi saliggjørende lære og hadde bedre holdt stand: Dere
har, dessverre, ikke fattet Ordet med en slik visshet og tillit som dere med
villighet skulle, for at det kunne ha festet rett rot hos dere! Derfor har
dere også av en så lett vind plutselig latt dere ”vende bort fra”. ”Fra
Ham som kalte eder ved Kristi nåde,” osv. Apostelen
Paulus legger mye vekt på disse ord: -
som kalte dere ved Kristi nåde, og oppfordrer altså til det, at man skal
holde forkynnelsen av Ordet, ”om nåden” mot forkynnelsen av Ordet ”om Loven”
og sammenligner det ene med det andre, som om han ville si: Jeg har jo under
mitt prekeembete ikke vært dere til byrde med Mose harde og utålelige Lov.
Jeg har aldri lært dere hvorledes dere skulle tjene og trelle under Lovens
åk. Men tvert imot har jeg forkynt dere idel nåde og befrielse fra Loven og
synden. Jeg har forkynt dere, hvorledes Kristus av barmhjertighet har kalt
dere til nåden, at dere under Ham skulle være fribårne og ikke treller under
Moses, hvis disipler dere nå igjen er blitt på grunn av de falske apostlers
overtalelse som ved Mose Lov kalte dere ikke til nåde, men mye mer under Guds
vrede og til timelig og evig fordervelse. Men Kristus kaller dem som tror
Hans Ord, til nåde og salighet, hjelper dem fra Loven til Evangeliet, fra
vreden til nåden, fra synden til rettferdigheten, fra døden til livet. Hvor
kommer dette fra at dere så hurtig og så skammelig lot dere vende bort fra
denne levende og rike Kilde? ”Til et annet Evangelium” osv. Her
lærer vi rett å kjenne djevelens snedighet. Ingen kjetter kommer med det
budskap, at han er utsendt av djevelen for å villede oss. Djevelen selv
kommer ikke som djevel, men tvert imot som en engel, ja som Gud selv. Han kan
da først mesterlig skjule skalken, når han preker sin drepende, smittende
gift for å være ren nåde, utgir den for Guds Ord og for Jesu Kristi
Evangelium. Av dette kom det at apostelen Paulus også kaller de falske
apostler og djeveldyrkeres vranglærere ”et evangelium”. Men dette gjør han
ikke på alvor, som om djevelens lære var et Evangelium, men for å spotte ham,
rett som han ville si: Nå vel, dere kjære galatere! Dere har nå andre og nye evangelie-
predikanter, et annet og nytt evangelium. Derfor kan jeg nå og mitt
Evangelium få reisepass, det duger ikke lenger. La oss av denne grunn rett gi
akt på, at dette alltid er djevelens manér: Hvor han ikke kan gjøre skade med
forfølgelse og ødeleggelse, der griper han inn i Guds håndverk og vil
oppbygge bedre enn Gud har gjort. Slik forhindrer han det kjære Evangelium på
begge sider, både til høyre og til venstre. Men han gjør sannelig langt
større skade til høyre med sin oppbyggelse enn til venstre med sin nedrivelse
og forfølgelse. Derfor har vi nok grunn til flittig å be og holde fast ved
Kristus og Hans Ord, for at den onde fiende ikke på begge måter skal anfekte,
stå imot og overvinne oss. For vi har
ikke kamp mot kjød og blod, men imot fyrstedømmer og makter. Ef. 6, 12.
Forts. n. nr. |