Hans Nielsen Hauges reiser

Del 3.

21. Jeg forlangte og fikk pass av Borgermester S – i Bragernes, og tok på reisen ved St. Hans tider 1798. Da jeg var kommet 12 mil fra Bergen, forlot jeg fartøyet på grunn av motvind og reiste med båt til byen. Da jeg kom der så meldte jeg meg straks hos politimesteren. Jeg var nå helt fremmed her, og de to første netter led jeg ondt for logi. Men det varte ikke lenge før jeg ble kjent og flere ville ha meg i sitt hus.

22. Jeg oppsøkte boktrykkeriet og lot der trykke et lite skrift jeg kalte, De Enfoldiges Lære. I dette forsøkte jeg å gjendrive en del beskyldninger og innvendinger mot meg og mine tidligere utgitte skrifter. I tillegg forsøkte jeg her i dette å overbevise om kristendommens forfall. For etter min overbevisning trodde jeg, hva jeg siden er blitt mer forvisset om, at just i denne periode hadde Voltaires og hans etterfølgeres tøylesløse, tenkefrie og irreligiøse griller bredt seg ut, og deres disiplers tall som av deres skrifter hadde lært å spotte med Bibel og alt religiøst altfor merkbart formeret seg. Om frukten av deres sæd gir deres fedreland oss som den åker der den første ble sådd ut i, de sørgeligste kjennetegn, som dessverre også har rammet og utstrakt seg til andre land, ja og til vårt Norge i disse år.

23. Spottere og religionshatere må ha satt ondt for meg hos en del av øvrigheten i Bergen. For da jeg hadde oppholdt meg en måned der, ble jeg kalt inn for politiretten, og inntil videre ble jeg truet med fengsel, dersom jeg holdt bønner eller leste og talte for noen. Men da dagen kom og jeg møtte for overpolitiretten, så falt dette bort. For etter å ha sett litt i mine bøker og gitt meg noen spørsmål om mine religiøse taler med mer, som jeg for det meste besvarte med Bibelens ord og deretter satte frem for dem hvor godt det var når menneskene oppbygget hverandre i Herrens frykt, avla lastene og levde kristelig, svarte politimesteren smilende: Det var godt om jeg kunne virke noe på dem. Jeg trodde at jeg forstod hans mening og svarte med alvor: Det var godt øvrigheten ikke bar sverdet forgjeves, men straffet det onde og beskyttet det gode. Da han ytret sin mening at en forordning forbød oppbyggelsestaler, så ytret jeg den mening at der også var en forordning som befalte, at hver som banner og spotter Guds Ord, skal settes i gapestokken, og sa at om dette skulle overholdes så fryktet jeg for at byen ble full av slike gapestokker, med mer. Etter dette lot de meg gå. Siden ble jeg ikke tiltalt mer og er stadig blitt det av øvrigheten i Bergen og Bergen Stift.

24. Deretter begav jeg meg til sjøs på veien til Opplandet igjen. Men siden vi fikk motevind tok jeg og reiste med båt til Stavanger og derfra til lands over Jæren langs kysten. Jeg bar med meg noen hundre små bøker som jeg gav fra meg på veien.

25. Fjorten dager før Jul kom jeg til Kristiansand. Der lot jeg mitt pass bli påtegnet. Jeg gikk så til boktrykkeriet og leverte i trykken et gammelt skrift, kalt Tauleri Omvendelses-historie, men jeg utelot noe om klostervesenet i dette skrift.

26. Den forestilling jeg gjorde meg om folket på disse grenser, var svært forskjellig, likesom menneskene selv er forskjellige i tenkemåte, handlinger og skikker, så vel som klesdrakt. Det siste har jeg alltid synes best om, når måten var simpel og tarvelig, dette syntes jeg at det var en del av i Bergen by, hvor folk etter stand og formue forekom meg i den tid minst fordervet i stas og forfengelighet i forhold til andre byer i Norge. Mengden var også føyelig, når jeg unntar en del av den såkalte ungdom, som viste seg pøbelaktig og forfølgende på en grov måte, enda til ved å kaste stein etter meg på gaten. Jeg tviler likevel på at noen hadde egget dem opp til dette. Ikke så få venner fikk jeg meg der allikevel. Blant disse var en jomfru, 70 år gammel, som testamenterte meg 1000 Rd. D. St., dette ble konfirmert (stadfestet) av Kongen, og som hun tid etter annen sendte meg i forveien, for at jeg kunne få rådighet over det. Selv om jeg ikke ville motta dem annerledes enn som lån, og gav henne bevis (kvittering) for mottagelsen. (Dette var den vel kjente E. Pontoppidan sin husholderske Jomfru Maren Boes. Red an.)

27. Angående folket der på landet omkring Bergen by, som i alminnelighet kalles striler eller Hordalandsbønder, da syntes jeg, at en stor del av dem levde nesten som halvt dyr i en naturlig råhets tilstand, så at hos en del var det ganske vemmelig å nyte noe slags mat. Jeg fant hos dem altfor liten ettertanke og lyst til å dyrke enten sin jord, hjerte eller forstand. Alt for mye hang i forfedres skikker, selv om dette likevel kan i visse måter unnskyldes, da det er et godt middel til bevare den gamle norske enkelhet og tarvelighet. De er i tillegg veldig enige, dessverre også i det som ondt er.

28. På de andre grenser fra Stavanger til Kristiansand var den gang ganske få, når jeg unntar Lista-landet, som hadde lyst til åndelig beskjeftigelse, men til ondskap, gevinst og sanselig fornøyelse, uvillighet til å tjene og egennyttighet avvekslet ofte med hverandre. Det siste merkes mest østenfor Kristiansand fra Arendal til Skien.

29. Jeg kom til Bragernes til Jul. Her på Østlandet var nå opptent en heftig lyst i mange mennesker å få tale med meg og få kjøpe av mine bøker som var sendt til trykking. Så jeg hadde mer å gjøre enn jeg kunne overkomme, reiste ofte langt ut på natten, hver dag. Jeg besøkte de fleste sogn. Mine bøker var dels solgte, dels gitt bort av meg selv eller mine kommisjonærer.

30. Da jeg kom til mine foreldre, så innløp mange brev fra Bergen, at jeg skulle komme dit igjen. Derfor begav jeg meg på reise igjen i Mars måned 1799, var igjen hos Borgermester S. – i Bragernes og fikk nytt pass, da denne mann bar aktelse for religionen og tenkte vel om meg.

31. Da jeg nå kom til Eiker, ble jeg arrestert og sittende tre dager hos lensmannen, mens han innhentet ordre fra Amtet hva han skulle gjøre med meg. Deretter ble jeg under streng bevoktning ført til Fogd K. – på Kongsberg. Denne så på mitt pass og gav meg deretter løs igjen. Da jeg kom opp i Veggli prestegjeld, ble jeg igjen anholdt av en lensmann der. Han påla meg at jeg skulle reise ut av sognet, og jeg ble da fri igjen. Mange kom til meg for å tale med meg. Jeg reiste opp Numedal og over fjellet på stier til Hardanger, 7 mil. På denne vei var ikke noe levende å se uten noen ville reinsdyr og den veiviser jeg hadde i følge med meg.

Forts. n. nr.