Er hemmelig forlovelse synd?

Martin Luther

Del. 2.

Kommentar: Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at dette lille skrift er hentet fra en biografi av Martin Luther fra 1700 tallet av August Wildenhahn. Avsnittet om denne samtale mellom Luther og Melanchton om emnet: ”Er hemmelig forlovelse synd?”, ble så trykt av Den Evangelisk Lutherske frimenighet av Jarlsberg. Red anm.

”Jeg bøyer meg gjerne”, sa Melanchton. ”Men tenk da over hvor tungt det blir for et faderhjerte å stille et elsket barn under syndens straff.”

Luther svarte hurtig og hissig: ”Men når det elskede barn har syndet, da tror du vel at det er kristenplikt at faren på grunn av kjærligheten til sitt barn deler synden med barnet? Min Filip, jeg rår deg til heller å ta saken på din samvittighet enn på ditt hjerte, da vil det straks se annerledes ut. Hvis jeg hadde villet være folks gode barn, og Byrådets gunst og nåde hadde vært meg mere maktpåliggende enn Guds nåde, da hadde jeg kunnet spare mig for mye uleilighet og ergrelse. Men jeg er en sjelesørger i kirken, og min samvittighet er fanget i Guds Ord, og hvorfor jeg motsetter meg så både deg som Byrådet, skjer på grunn av mitt embete. Sannelig, Fillip, jeg er blitt gammel nok til å se at jeg med mine prekener og skrifter aldri kan fordrive løgnen, meneden og alle slags syndige handlinger. Må Gud forbarme seg, jeg har innsett at man på denne tid ikke kan komme til sin rett uten med mye urett og synd, og at det ikke blir noen ende på å gå i rette for rettens skyld. Det er jo nesten blitt umulig å være en from jurist.

Når Asmus Spiegel og Kilian Goldstein og de andre jurister i Byrådet vil trenge deres verdslige rett inn i Kristi kirke, da gjør de det nettopp fordi de er jurister; men at også den tro og fromme Pommeranus (Bugenhagen) i slike ting går hånd i hånd med disse jurister, det går over all min tålmodighet. Må ikke en slik dom, som godkjenner den hemmelige forlovelses synd som da Guds Ord og Bud ikke tillater eller tåler. Må ikke dette bringe forvirring blant samvittighetene? Har man da ikke allerede opplevd nok av uhyggelighet og jammer som er kommet av de hemmelige forlovelser? Si mig, Filip, kan da hemmelige forlovelser tillates? Eller gis der da ingen annen riktigere, sikrere og guddommeligere vei, som ekteskap kan stiftes på?”

”Jo, visselig", svarte Melanchton ettertenksomt.

”Nu”, fortsatte Luther ivrig, ”hvorfor er du da ennå imot mig og Guds Ord? Se da på grunnen og hvor hen en slik ting sikter. Den hemmelige forlovelse, likesom også Byrådets

dom, er intet annet enn djevelens vev og verk. Det hele er rettet på det at paven med sin ødeleggelse og sine grueligheter mot vår kirke igjen kan komme til å sitte rett fast, og at det til sist kan bli mye verre enn før innen han blir drevet ut. Da jeg merket det, da var det på tide for meg å våkne opp og gjøre noe. Jeg kan ikke tro at vårt Byråd har visst hva det har gjort når det gjelder de hemmelige forlovelser, ellers hadde de kjære herrer vel vist sig annerledes og fordømt den hemmelige forlovelse, og de hadde aldeles ikke latt denne sak bli aktuell. De hadde langt mindre avsagt dom i den anledning, med denne dom har de som med et djevelens verk satt vår stakkars ungdom til et ondt eksempel. Prek bare at hemmelige forlovelser kan tillates og ikke er noen synd mot Guds Bud, da vil den onde djevel glede sig i sitt helvete over at en av de støtter som Kristi kirke står på, på ny er revet ned, og alle unge folk vil slutte seg til deg av glede over at de ikke lenger behøver å adlyde deres foreldre.”

Da Melanchton her ettertenksomt tidde stille, fortsatte Luther: ”Det gjør deg ondt, kjære Filip, at jeg taler så alvorlig med deg, og at jeg ikke vil la den kjærlighet gjelde som du unnskylder din sønn med fordi han ellers har æret og elsket deg så høyt og vært deg så lydig. Nå skjuler vel kjærligheten en mangfoldighet av synder; men det er Guds sak, ikke vår sak; og hvis jeg bare kan elske når jeg ikke akter på synden så gidder jeg aldeles ikke å elske.”

”Det, er ikke dette som beveger meg så mye”, svarte Melanchton, men at du sier at hemmelige forlovelse er djevelens verk.”

”Ja, djevelens verk og forretning”, gjentok Luther. ”Især når det tillates og bekreftes med verdslig makt eller pavens rett. Vet du ikke hvorledes Daniel spår om gudsfienden og sjelemorderen, at han vil sette seg over og mot Gud og gruelig forstyrre all Guds orden? Hva annet gjør paven når han tillater og godkjenner den hemmelige forlovelse, enn at han opphever all Guds orden, nemlig kirkeregimentet, det verdslige regiment og husregimentet? Har ikke Byrådet som i dette stykke igjen arbeider paven i hendene opphevet det fjerde bud, og ikke bare tillatt, men endog lært barna å være ulydige mot foreldre, stjele, og røve fra foreldrene ved en hemmelig forlovelse, hvorved da den ære og makt som foreldrene har fått over deres barn og gods, tilintetgjøres.

Er det ikke Djevelsk at en så gruelig synd mot Gud og foreldrene endatil roses og belønnes som en kostelig gjerning? Filip”, fortsatte Luther hjerteligere, du har nylig beklaget deg for meg - og sagt at din svigersønn, Sabinus, så skammelig har stjålet ikke bare din

datter Anna, men endog hennes barn fra deg, at hun skal komme så langt som mulig bort fra deg og ikke mere se ditt ansikt. Du har nesten gremmet deg i hjel over det, så jeg neppe visste hvordan jeg skulle trøste deg, og nå vil du rolig se på hvorledes også din sønn blir stjålet fra deg?”

Melanchton blev svært bedrøvet og så stille hen for sig.

Da fortsatte Luther: ”Magister Filip, hvis ikke Guds hellbringende ord sa deg at hemmelig forlovelse er djevelens verk og en skjendig ulydighet mot Gud, så skulle ditt faderhjerte si deg det. Du vokter ditt hus for tyver og røvere og lukker dørene igjen; men slike store tyver og røvere som hemmelige forlovelser er, og som ikke bare så skammelig stjeler og røver og river fra deg ikke bare dine penger og ditt gods, men også ditt kjæreste klenodiet på jorden, ditt barn, din sønn, og myrder foreldrenes velsignelse, - slike store tyver lar du stige inn i ditt hus og hjerte? Barna gjør dessuten flere slike synder enn det er Gud og foreldrene kjært, og nu skal det endatil være barna tillatt? En tyv som stjeler 10 eller 20 gylden fra meg, henger man, og denne tyv som stjeler mitt barn fra mig og piner meg i hjel, skal jeg enda fetere (holde fest for) og rose som en velgjører og helgen, innsette ham i mitt gods, som jeg surt har skaffet til veie? Filip, vil du da også med slike papistiske jurister igjen bryte ned hva vi bygger opp, og igjen bygge opp hva vi har brutt ned?”

”Må Gud forbarme seg over meg!” ropte Melanchton. ”Jeg føler den synd som min egen sønn har gjort mot meg og vil likevel ikke synde mot min kjærlighet til ham. Min sønn har allerede bøtt så hardt og vi med ham; og når han nå kommer og ber mig om min velsignelse, skal jeg da nekte ham den, da jeg forøvrig ikke har noe imot ham? Skulle det, kjære doktor, virkelig være mot Guds Ord ved foreldrenes velsignelse, å styrke og hellige et løfte, som likevel for Gud binder sjel til sjel? Ja, gjør jeg ikke ved dette, så vidt det er meg stakkars menneske mulig, min sønns synd god igjen? Har ikke min stakkars sønn så inderlig bønnfalt meg om det, så det sønderriver mitt hjerte hvis jeg nekter å oppfylle hans bønn? Herren sier selv: Hvor er den far som gir sin sønn en stein, når han ber ham om brød, eller en orm, når han ber ham om en fisk? Men er nå det å nekte foreldrenes velsignelse, hvor ellers ikke noe annet venter barna, ennå hardere og tyngre enn stein og orm?”

Forts. n. nr.