Hans
Nielsen Hauges reiser Del 4. 32. Innbyggerne i Hardanger fant jeg tarvlige og flittige, noen av dem
utmerket seg ved skarpsindighet i sine beskjeftigelser. En del fattet også
ett sinn med meg. Etter et kort opphold reiste jeg til Bergen. 33. Den tid jeg var her i ro, anvendte jeg mest på å binde inn bøker.
Men etter noen ukers opphold søkte jeg pass til Trondheim av Presidenten i
Bergen. Denne mann hadde stadig godhet for meg. 34. Den tidligere omtalte 70 åringe jomfru M. Boes – hadde stor ømhet
over mine forfølgelser og strabaser, derfor søkte hun å overtale meg til å
bli stille i Bergen, da hun ville gi meg sine betydelige eiendommer. Men jeg
svarte: Jeg vil ikke bli stille her om hun kunne gi meg hele verden, da det
stred imot min overbevisning og ønske, og jeg ved det måtte forsømme å
oppbygge mine medmennesker. 35. Jeg begav meg altså på
reise til Trondheim, og da jeg kom der, gikk jeg til boktrykker St. -, og ba
om å få opplagt 3. gang Betraktning over Verdens Daarlighed, med flere av
mine bøker, og dette lovet han meg. Jeg gikk til politimesteren og meldte
meg. Han påtegnet mitt pass, og jeg gikk ut, men straks kom en politibekjent
etter meg og hentet meg tilbake. Deretter fulgte Politimester K. – meg til
Stiftamtmann M. -, hvor Politimesteren nok var den som påstod at jeg skulle
arresteres og føres tilbake. Men jeg sa, at da mitt pass hjemlet meg frihet,
når jeg ikke foretok meg noe ondt eller skrev imot landets lover, så kunne
jeg vel la trykke mine bøker her så vel som andre steder i Riket. Dette
trodde også boktrykkeren og lovet å trykke dem for meg. Stiftamtmannen sa:
Bøkene blir forseglet og sendt tilbake med deg! Til det svarte jeg: Dere får
gjøre med det som dere vil. Etter dette lot han meg gå. Jeg tok etter det
logi og begynte å trykke bøkene. Her samlet jeg også et utdrag av salmer fra
forskjellige gamle kjente bøker, og tilføyde noen nye av forfattere som levde
nå. I tillegg begynte jeg også her å skrive forklaringer over de fleste sønn-
og helligdags Epistler og Evangelier til en årgang. 36. I denne tid var det også jeg
rådførte meg med boktrykker St. – om å kjøpe Kristiansands Boktrykkeri,
fortalte ham hvor forfallent det var og spurte ham, om det var fordelaktig å
drive. Til dette svarte han ja. Så skrev jeg til en av mine fortrolige
venner, H. - B. -, om han hadde lyst
til å kjøpe dette boktrykkeriet, som han også gjorde, kjøpte det, eide og
drev dette inntil sin død. 37. Blant annet var det som hendte i Trondheims by på de forskjellige
steder jeg ble buden til å tale for de tilstedeværende til oppbyggelse, og da
hendte det en gang at en kom frem med en tallerken og sa han ville samle inn
gaver til belønning for min tale. Dette hadde jeg lett for å stå imot, da
slikt var tvert imot min hensikt, og at jeg aldri hadde tatt imot annen gave
enn mat og drikke når folket hvor jeg var ingen betaling ville ta for dette.
Men jeg trodde senere at dette skjedde for å sette snare for meg, da jeg en
tid senere fikk høre at noen søkte å finne sak med meg. Likevel alt
forgjeves. 38. Imidlertid var Stiftamtmann M. – reist til København, derfor forsøkte
noen å vekke opp forfølgelse imot meg. Likevel hadde jeg mange med meg, især
på Lindestranden, hvor jeg hadde oppholdt meg en måned. I dette sogn hadde
min oppbyggelse virket slik, at de fleste avla drukkenskap, banning m. fl. laster,
så at en fornem embetsmann G. M. – ønsket at jeg også hadde kommet til
Stranda, så folket der kunne ha fått avsky for drukkenskap og den for dem
selv ufordragelige brennevinshandel med Kjøpstaden, da de solgte brennevin
til borgerne i hele anker og kjøpte det igjen i drammer. 39. Imidlertid ble det lest opp ved kirken, at de som holdt oppbyggelser
skulle møte biskop S. – hos prost St. -. Jeg møtte der og biskopen kom og gav
meg atskillige spørsmål, samt påstod at jeg ikke skulle tale Guds Ord eller
om religionen. Jeg svarte ham etter min overbevisning fra Luthers Katekisme
og Bibelen, at jeg mente det stod enhver fritt for å oppbygge og påminne
hverandre om våre kristelige plikter. Han påstod ut fra 1 Kor. 7, at hver
skulle bli i sitt kall. Jeg svarte: Det etterfølgende vers opplyser
apostelens mening med dette: Er du en tjener, så bli i tjenesten, men kan du
bli fri, så bruk det heller. Han svarte: Ikke mange blir lærere, så I ikke
skulle få dess strengere dom, Jak. 3. Jeg svarte: At alle kunne lære, alle
formane, alle oppbygge, 1 Kor. 14. Prosten tiltalte meg for at jeg hadde
beskyldt dem i mine skrifter for hovmodige, gjerrige, med mer. Jeg svarte: At
jeg har aldri nevnt deres navn og kjente dem ikke da jeg skrev disse
skrifter. 40. Om kvelden kom en lensmann og arresterte meg, samt ordnet med vakt,
som fulgte meg til neste lensmann på Lindestranden J. – M. -, men denne ville
ikke følge meg videre, da han sa at det var uriktig etter hans overbevisning
å behandle meg slik. Jeg gikk da til Trondheim selv og meldte meg for Fogden,
som ba meg å komme igjen neste dag, og dette gjorde jeg. Men da ble jeg stilt
for den konstituerte Stiftamtmann A. -, som sendte bud etter vaktmesteren,
som straks kom og satte meg i arrest. Der måtte jeg sitte 7 uker. I denne tid
ble der holdt forhør over meg og siden anlagt justissak, som mine motstandere
lot innstevne 32 vitner til, som ikke kunne si annet enn at jeg hadde oppført
meg vel i alle deler, og at den oppbyggelse jeg hadde utført iblant dem ikke
hadde virket annet enn at ikke så få ved dette hadde fattet avsky til og
avstått fra lastene. Men da jeg trodde jeg merket at noen endelig ville ha
meg straffet, og jeg fryktet jeg skulle bli ansett som løsgjenger siden det
pass jeg hadde til dette sted, hadde Gr. M. – før enn han reiste tatt i sin
forvaring og lovet meg å få det tilbake når jeg igjen ville reise bort. Hans
kontorbetjenter sa, at de ikke kunne finne mitt pass og jeg anmodet derfor
Politimester K. – om attest for at mitt pass var forevist for ham, og det
fikk jeg. Allikevel ble jeg dømt som løsgjenger til å sitte en måned i
Trondheims tukthus. Vel tenkte jeg å anke, men syntes det ville ta for lang
tid, derfor mottok jeg dommen. Dette skjedde i begynnelsen av år 1800. 41. I tukthuset var de foresatte artige og beviste meg godt, så jeg led
just ikke betydelig ondt. Heller ikke forsømte jeg min åndelige
beskjeftigelse, som også der bar noen frukter. Atskillige bekjente besøkte meg
likeså vel på tukthuset som på Rådstuen. Enda biskop S. – besøkte meg og dels
tiltalte meg hardt, men jeg brukte som vanlig Ordets forsvar, som heller ikke
manglet meg, og jeg var opphøyet over alle trusler. 42. Dette var nå mitt sjette fengsel, men min ånd var fri, munter, glad
og fyrig, og jeg hadde noenlunde passende ord til ethvert slags mennesker jeg
kom i tale med. Skammen over mine arrester og selv tukthusstraff var som en
hastig flygende fugl over mitt hode, for i hjertet følte jeg ikke noe besvær
over dette, som boktrykker St. – uttrykket i et ukeblad slik: ”Jeg har talt
med Hans Nielsen Hauge både i sin frihet og mellom fengselets vegger, men
tilfredshet var i ethvert livets tilfelle hans trofaste venn. Tålmodighet var
hans egenskap, og han syntes helt å være herre over sine lidenskaper.
Redelighet kan ingen dra i tvil om ham, som har stått i minste bekjentskap
med ham”. Jeg
følte en særdeles styrke og trøst i mitt arbeide og å utstå de møtende
trengsel, samt ofte glede istedenfor at verden ved slike tildragelser har
sorg, hvilket gav meg i mitt hjerte forsikring om Guds nådige velbehag og
belønnende fryd ved de mange, som ble forberedt ved min tale. |