Hans Nielsen Hauges reiser

5. del.

43. På den omtalte reisetur la jeg også merke til menneskenes karakter på denne strekning mellom Bergen og Trondheim, likeså i Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre osv., og fant ikke så få beleste mennesker. Syntes også at det især inne i fjordene hersket en kultur, fasthet og vennlighet, så jeg på noen steder fikk fortrolige venner. I Trondheim stift fant jeg ennå mer kultiverte og tenksomme mennesker. Jeg syntes også at der omkring på landet var på den tid en passende klesdrakt, for ikke var den som de grove strileklærne, ikke heller utartet til forfengelig fjas. Banning og drukkenskap støtte meg mest her av de åpenbare laster.

I Trondheims by derimot var statslyst steget altfor høyt, samt hos noen hang til å beskjeftige seg med politiske saker, liksom det ofte skjer på mange andre steder, at mange sysselsetter forstand og hjerte med unødvendige, ja dårlige og unyttige ting, så gikk det og her. Noen i Trondheim ble allikevel fortrolige med meg.

44. Da tiden var forbi i tukthuset, kom en lensmann og fulgte meg på veien, men det varte ikke lenge før lensmannen fulgte meg til slike som helst ønsket å få tale med meg, og av rykte løp folk til de steder jeg var, slik at om jeg enn ønsket å tale med noen, ble det likevel flere enn jeg håpet, og til sist aktet ingen lensmann å følge meg mer, jeg reiste siden etter behag over fjellet ut Gudbrandsdalen og over Hedemark til Kristiania, og derfra hjem til mine foreldre. Men der ventet jeg ikke lenge, fordi jeg hadde fått i sinne å besøke København, dels for å få et nytt opplag av mine skrifter, siden nå alle de som var trykte tidligere var utsolgte/gitt bort, dels for å få erfaring med det jeg tidligere syntes å ha bemerket, at Regjeringen ikke hadde noe imot min vandel. For dette søkte jeg presten Urdal om preste-attest. Reisepass fikk jeg av Borgermesteren i Fredrikstad.

45. Jeg reiste da på våren 1800 fra Fredrikstad sjøveien til Helsingør, gikk derfra landeveien til København da vinden var imot. Jeg hadde forrige år ved bokandler D. i C. latt opplegge 4. gang ”Betragtning over Verdens Dårlighed” tilliks med en annen bok, ”Kristi Forklarelse i Sjelen”; da disse var trykte i København hos boktrykker Th. -, så visste jeg at denne mann kjente mitt navn. Derfor gikk jeg til ham og ønsket flere av mine bøker trykket. Dette lovet han meg å gjøre og dessuten sendte han meg til en boktrykker H – s enke, da han selv ikke kunne ta imot alt det jeg ville la trykke. Her fikk jeg også logi, lot meg melde for øvrigheten og begynte trykkingsarbeidet med: ”En kort Levnetsregel”; deretter ble alle de tidligere skrifter som var utgitt av meg og en del nye skrifter trykket, slik at 5 boktrykkeri var beskjeftiget med dette, og en av dem gikk nesten stadig i 4 måneder for min regning, og det hendte at det var dager da jeg hadde 5 korrekturer å lese utenom det jeg skrev og hjalp til med arbeidet, derfor var jeg nesten bestandig oppe til klokken 3 om morgenen og holdt ut til klokken 10 om kvelden.

Jeg hadde med meg en venn fra Christiania, P – M - , som var meg behjelpelig med dette arbeid, som og å sende videre de trykte skrifter til Norge. Vi strevet nesten over våre krefter for å få alt ferdig til høsten. Vi fikk også innbundet en del bøker der, med dette hjalp jeg selv til. Av alle de bøker jeg lot trykke, ble et eksemplar sendt til Politimesteren i København. Likeså ble der stadig på forhånd sendt et eksemplar til Politimestrene i hvert av Norges Stiftsteder, så øvrigheten over alt hadde sett mine skrifter. Da det foruten ble spredt det rykte at jeg lot trykke en mengde skrifter, så trodde jeg visst Regjeringen viste om det samme. Noen sa også til meg, at mine motstandere hadde sendt bøkene til Kancelliet, med klage over meg. En mann skrev siden også til meg fra København at han hadde hørt Kancelliet visste om alt mitt foretagende der. Altså kunne jeg ikke vente at jeg handlet annerledes enn lovmessig og rett var.

46. Til å klare utgiftene ved dette arbeide hadde jeg solgt mange av mine forrige skrifter, dels selv, dels ved mine kommisjonærer, som tid etter annen sendte meg penger for dette. I tillegg lånte disse betydelig for meg. Noen sendte forskudd for å få bøker igjen.

Da jeg ble ferdig med alt – unntatt det andre opplag av den ”Kristelige Lære” (Postillen), som ble påbegynt samme dag som den første forlot pressen, som ble ettersendt i 1801 til de forskjellige kjøpsteder, som jeg hadde ordinert boktrykkeren til og som det første gang var trykket 4500 og andre gang 5000 eksemplarer, - så reiste jeg til sjøs opp til Norge om høsten 1800, først til mine foreldre og søsken som var glade for at det gikk meg vel. Hos dem mottok jeg brev fra mange steder i Norge, at jeg skulle komme til dem. Det var mitt inderlige ønske å tilfredsstille deres begjæring, især for å rette en og annen villfarelse som alminnelig under slike religiøse følelser og heftige bevegelser pleide å snike seg inn, som jeg selv ikke var uerfaren om.

Det er nesten ubeskrivelig hva sorg og glede, arbeid og våkenhet jeg hadde i denne tid. For mange netter sov jeg ikke mer enn 2 a 3 timer, og enten jeg var på veien på reiser, så fulgte mange med for å tale med meg, eller jeg var i hus, så strømmet mange der til for å tale med meg, så jeg talte, leste eller skrev stadig.

47. Om vinteren reiste jeg om i de fleste sogn i Christiania Stift, og mange steder hvor jeg oppholdt meg noen dager, lærte jeg mine fortrolige å binde inn bøker. Jeg bestrebet meg også på å gi dem, de som søkte meg etter min opplysning, de riktigste kunnskaper om religionen, og å lede deres tankegang enstemmig med Skaperens plan i naturen til deres plikter mot Gud, seg selv og sin neste, og jeg oppmuntret dem til de dyder Det Nye Testamentet anbefaler. Atskillige steder erfarte jeg at de heftigste og svake sinn ble innbilske i seg selv, forsømte sine naturlige plikter og forsømte sitt timelige arbeid. Disse søkte jeg å overbevise om deres feiltagelse og tilskyndet dem å være flittige i sitt kall og la sine gjerninger lyse for menneskene. For når vi trenger til å ete, så bør og må vi også arbeide.

Jeg ble og av og til selv med dem ved deres gårdsdrift og jordbruk, samt underviste dem om å lage seg redskaper til dette, som jeg på mine reiser hadde truffet på og ansett som de mest hensiktsmessige. Jeg erfarte nå mer hva jeg allerede for lenge siden hadde bemerket, at overtro vil menneskene gjerne bytte om med vantro, og denne igjen med hin. Den gylne middelvei mellom dette søkte jeg av all makt selv å finne og følge, og anviste enhver som fattet fortrolighet til meg det samme.

Forts. n. nr.