Er hemmelig forlovelse synd?

En samtale mellom Martin Luther og Filip Melanchton

Del 4.

”Dine ord behager mig ille”, sa Luther. ”Du har oppdratt din sønn med så mange omkostninger og så mye møye, sorg og fare, flid og arbeide, du har så mange år våget ditt liv med legeme og gods, og nå skal din sønn ikke være bedre forvart enn et lam som forviller sig i skogen og som ulven sporer opp og oppsluker? Du lar din sønn stå der så fritt at enhver tøs, som ikke er kjent for deg, eller kanskje enda til er din fiende, får makt over og en fri adgang til din sønn, så hun hemmelig stjeler ham fra deg uten ditt vitende og mot din vilje? Det finnes likevel ingen som vil la sine penger og sitt gods stå så fritt og åpent at den som først kom dit, kunne ta det. Men nå tar tøsen ikke bare dine penger og ditt gods, men også din sønn, ditt barn, som er blitt deg så surt å oppdra, og hun tar også dine penger og ditt gods med sønnen. Du må altså belønne piken, og for det onde som hun har gjort mot deg, må du enda la henne bli din arving. Det kalles riktig å belønne ondskap med ære, å lukke port og dører opp og gi rom for ondt og skade. Ser du da ikke at fornuften og naturlig billighet alene forbyr slikt?”

Da Melanchton, fylt opp av pinlige tanker, tidde og så ubestemt frem for sig, fortsatte Luther med en meget alvorlig mine: ”Magister Filip, tro kun at det fjerde Bud er en meget mektig støtte i verdens orden og i alle menneskelige ting. Av det fjerde Bud avhenger ikke bare all tukt og ærbarhet i huset, men også i menigheten og i hele folket. Når du frigjør barna, fra lydighet mot foreldrene, da gjør du dem også frie fra lydigheten mot Guds Bud, frie fra lydigheten mot øvrigheten. Et barn som slutter å akte å ære sin far og mor, det barn vil snart tilsidesette all ære, tukt og skam, og det vil ikke hvile for det har trådt alle Guds ti Bud under føttene. Faller det fjerde Bud, faller hele Loven.”

”Min Gud, hva skal jeg gjøre?” Ropte Melanchton i en trøstesløs tone.

”Å Sønderrive hva som er imot Guds Bud", svarte Luther ganske rolig. Om piken enn var en engel som hadde forlovet seg med din sønn hun har allikevel stjålet ditt barn. Og hvis du, kjære Filip, stadfester og velsigner den hemmelige forlovelse, så stadfester du en synd mot Guds Bud, så tillater du ulydigheten mot foreldrene, og enten forlovelsen bringer din sønn lykke og gode dager eller ikke, det kommer ikke an på det, den hemmelige forlovelse er i og for seg en syndig gjerning. Og den som gjør ondt eller godkjenner det onde, eller den som lar det onde bli ustraffet i det håp at det vil oppstå godt av det, hans fordømmelse, sier Paulus, er ganske rettferdig. Hvis det var nok å være ulydig, så at noen sier at han ikke kan eller vil gi slipp på hva han elsker, så ville det vel snart ikke lenger være noen lydighet til hverken i himmelen eller på jorden. Abraham hadde også sin sønn Isak kjær, men tross det måtte han gi slipp på ham og våge det av lydighet mot Guds Bud. Ditt barn tilhører ikke hare deg, men den hele menighet, og du skal ikke alene sørge for ditt barns tukt og ære, men også for hele menighets nytte og forbedring. Den faderlige makt er heller ikke skapt av Gud for at vi skal begå forbrytelser med den, men for at vi først og fremst skal tjene barna med råd og hjelp, og at enhver skal, tillikemed sine barn, av all makt og med all flid fremme og søke menighetens forbedring. Der har du min mening! Om den behager deg, magister Filip, vet jeg ikke; men jeg ønsker at den måtte behage deg for freden i kirkens skyld. Den behager ikke de herværende jurister og paven.

Nå, det må jeg tåle. Men jeg vil ikke tåle eller ha på min samvittighet at de i den kirke som er mig anbefalt, og hvor de hverken har rett eller befaling til det fra Gud, skal av deres hellige, pavelige bok avsi en dom og sette deres avgud, paven, i min kirke. Det skal de la være. Jeg er også glad over at jeg nå har kjent trærne på deres frukter, nå kan jeg med god samvittighet skille mig fra dem og la dem fare dit de hører hjemme. De behøver jo heller ikke, tilføyde han og smilte bittert, meg og min lære; for de har store herrer som kjører med dem, især paven. Han vil nok vite og trøste dem. Men det vil jeg ha vitnet for Gud og verden at jeg ikke vil dra med dem eller innvilge i deres fart. En slik samvittighet vil jeg ikke ta med meg i min henfart, og jeg vil være uskyldig i deres fordømmelse eller som de roser seg av, deres salighet; og jeg vil ikke være delaktig i deres himmerike og tenke at der vel har fart større folk enn dem er til helvete.

Mig arme synder, sluttet Luther, er Guds Ord betrodd og befalt å preke; av det kan jeg med god samvittighet rose mig og må forsvare det. Juristene er ikke befalt å preke, men som det står skrevet: Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Derved vil jeg bli, og de skal bli ved det uten deres takk. Det og intet annet. Vær dermed Gud befalet, min Filip.”

Luther stod opp og gikk sin vei med et sorgfullt ansikt, men Melanchton satt ennå en stund under epletreet, utvortes stille, men i sitt hjerte pint og plaget.

”Gud, min Gud, Hellig Ånd, opplys meg”, sa han endelig og gikk langsomt hjemover.

Forts neste nr.

__________