Pastor Erik Olsen Mørstad

Fra Den Kristelige Lægmand

                                               

E. O. Mørstad var født i Slidre, Valdres, Hammer, Norge, den 10. august 1860 av foreldrene Ole E. Olsen og Ingeborg Olsen (født Noble). Han utvandret til Amerika i 1876, frekventerte (oppholt seg på) Luther College, Dacorah, Iowa, 1879 – 81. Han tjente som Den Norske Synodes indianermisjonær 1884 – 86. Det later til at han misjonerte blant indianerne uavhengig av noe forbindelse med noe samfunn, og uten å være støttet av noen offentlig organisasjon nemlig i 1889 - 93. I 1886 ble han gift med Laura Sletten, reiste så til Chicago, Ill., og frekventerte (oppholt seg på) Chicgo Theological Seminary og fikk C. T. Graden 1889. Ved denne tid kom han i forbindelse med en del av vennene av Eielsens Synode og ble fortrolig med dem, og denne fortrolighet varte til hans død. Han fikk privat understøttelse fra dette hold, mens han misjonerte uavhengig av noe samfunn. Han ble av disse anmodet om å søke å bli opptatt i nevnte samfunn som misjonær blant indianerne. Dette skjedde på årsmøte 1893. Siden den tid har han tjent samfunnet som misjonær til sin død. Han har hatt sitt hovedkvarter i Wittenberg, Carter og Laona, Wis., hvor hans hjem var da han døde. Han var samfunnets sekretær fra 1896 til 1904, redaktør for ”Den Kristelige Legmand” 1903 – 13 og 1919 – 20. Hans mest kjente verk blant det norske folk er boken med tittelen: ”Elling Eielsen og Den Evangelisk Lutherske Kirke i Amerika.” Som historiker var han meget forsiktig og samvittighetsfull og ville ikke skrive noe som han ikke hadde gode beviser for var faktum.

 

Mørstad hadde begynt å misjonere blant Winnebago indianerstammen i Wisconsin og Michigan, og hadde tenkt å vie sitt livs gjerning for dem, men etter han hadde arbeidet utrettelig i flere år, fant han, at de var så omstreifende, og at de var så henfalne til alle slags synd og avskyelige laster, at han gav opp alt håp om å være til noen nytte for dem. Han hadde imidlertid blitt kjent med en del av Pottowatomie indianerstammen og hadde lagt merke til, at de var mer strevsomme enn de indianere som han før hadde virket iblant. Han tok deres sak på seg med søknad til Regjeringen om å få det de hadde til gode. En svært vanskelig affære. Men den ble utført med hell. Indianerne vil minnes Mørstad som deres velgjører i mange slektsledd. Han var svært avholdt av dem. Om Gud vil, kommer der mer i bladet senere om hans arbeide blant indianerne.

Mrs. Mørstad døde den 12. juni 1918 og pastor Mørstad den 30. juni 1920. De etterlater seg 6 barn, 3 sønner og 3 døtre, 2 andre barn er gått foran dem.

Om Mørstads siste sykdom og død vil følgende brev fra Norge gi opplysning om:

 

                                                                                              Kristiania 2. juni 1920.

Kjære broder i Kristus A. L. Wiek!

Nåde og fred være med deg og ditt hus!

Gjennom telegram herfra til Stenby antar jeg, at du nå har fått beskjed om at broder E. O. Mørstad er avgått ved døden. Da jeg i dag har så god anledning, falt det meg i tanker, at jeg ville skrive til deg en liten beskjed om det. Hans Hansen skriver til Stenby.

Mørstad kom hit til Kristiania med S/S Bergensfjord 5. mai, og tok da inn her hos typograf Hansen. Han var da her noen dager og kom så til meg, hvor han også var en ti elleve dager og gikk da tilbake fra meg hertil 3. Pinsedag. Mens han var hos meg, var han med meg og tok del i 3 oppbyggelser. Men svak var han. Da han syntes å bedres og komme til litt mer krefter i den siste tid han var hos meg. Da han kom til Kristiania igjen, gikk han til Valdris, sin fødebygd, og kom derfra tilbake og var med Magnus Olsen en liten tur opp til Romerike. Vårt årsmøte begynte søndag 27. juni, og på dette begynte han vårt formiddagsmøte med bønn.

Vi hadde oppbyggelse både formiddag og ettermiddag. Da ettermiddagsmøtet var slutt, sa jeg til ham: ”Nå kan du lese dette brev for forsamlingen, som du har fått fra Stenby, det var en hilsen til vennemøtet i brevet.” Han gikk da opp på talerstolen, hvor han først holdt en kort tale likesom en innledning til brevet. Dette gikk nå svært langsomt som det pleide, så leste han brevet og da igjen noen ord, og de sier det var det siste han sa: ”Salige er de som hører Guds Ord og bevarer dem.” Deretter gikk han ned og satte seg på benken ved siden av de andre. Straks var det en som talte til ham og nevnte ham ved navn, men fikk ikke svar. Han satt foroverbøyd med hodet. Denne ropte høyere på Mørstad, men fikk ikke svar. Da tok de fatt i ham og nå fikk de se, at han var uten bevissthet. Hele salen kom straks i opprør. Han ble båret inn i et annet værelse og lagt på en seng, og det gikk bud etter lege som kom og erklærte, at han hadde fått hjerneslag, men han kunne nå ikke si hvor stort det var. Her kunne han ikke bli. Vi måtte få ham på et sykehus og der kom sykebil og hentet ham, og han ble brakt til Rikshospitalet. Her lå han da aldeles som det var begynt – så ut som han var aldeles ubevist – til onsdag morgen ved 11 tiden, da hensov han stille og rolig. Jeg var da den første som så ham da livets lys var utslukt. Doktoren var til stede og han viste meg ham. Nå har vennene fått mye å bestille, især Hansen med å få ordne og få ham begravet som skal foregå i morgen kl 1. De har fått overtalt meg til å være her til begravelsen er over og likeså Dahle fra Vestlandet. Ja, dere må tro det var en alvorlig begivenhet som rystet oss alle. Likevel så fortasatte vi vårt møte den andre og tredje dag, og jeg må si til Guds pris: Vi har hatt et såre godt, hyggelig og velsignet møte, så det gjorde ikke større skår deri. Det var nå søndag da det inntraff. Vi venner besøkte stadig hospitalet, og en natt var noen av vennene over hos ham, men her var ikke noe å gjøre.

Vi får nå håpe og tro, at Mørstad har faret vel; han levde i nåden.

Jeg får nå slutte med en broderlig hilsen til deg og vennene der over.

                                                                                        Eders ringe Tollef Aaraas.

 

Mørstad var av et stille tilbakeholdent vesen, men svært omtenksom og ømtfølende, svært fordringsløs og uegennyttig, og var et sjeldent eksempel i forsakelse av det som smaker av verdens forfengelighet. Han var flittig til å studere Bibelen i grunnspråket så vel som i landets språk, sitt morsmål og indianerspråket. Han hadde begynt med en revidering eller rettere ny oversettelse av deler av Bibelen på Chippefea språket. Det synes for oss uheldig, at han ikke fikk leve lenge nok til å fullføre dette verk; men Herren vet hva Han gjør.

Måtte hans barn og alle, som har hørt hans alvorlige formaninger, ta dem i akt og leve for Herren, så får de også nå frem til ærens og herlighetens rike.

Ærbødigst, A. L. Wiek.       

 

 

Minne om indianermisjonæren Erik Olsen Mørstad.

 

Et budskap atter lydde;

En bror er gått hjem

Fra vennekretsen kjære,

Fra barn og slekt og hjem.

Det budskap lokker tårer

Av mangt et øye frem,

Og de vår kinner væter;

Vi blir snart få igjen.

 

Deg lov og takk er givet,

Vår kjære Gud så god,

For alt han var i livet,

Alt han led og utstod.

Han forkynte Guds nåde

Til dem som gjøre bot;

De frelses skal fra våde,

Som kostet Jesu blod.

 

Takk Fader at du kalte

Vår kjære broder hen,

Han frelsens budskap brakte

Til indianeren,

At han og skulle komme

Hos alles Gud til sist.

 

La tårer sakte renne;

Vår bror er gået hjem

Fra tåredalens virke

Til gledens fryd nådd frem,

Hvor han får salig høste

Av gleden han her strødd’

For han Gud Herren tjente;

Og elsket til sin død.

 

O, kjære barn som gråter

Og mistet far og mor,

I vil deg mer ei møte

På denne syndens jord;

La tårene avtørre,

Deres fader er hos Gud

Og ønsker eder kjære

Å blive Jesu brud.

 

Så kom da barn, I kjære,

Gråt ei for far og mor,

Som nå til Herrens ære

Har vunnet gleden stor;

Men gråt for deres synder;

For I i verden bor,

Som så mange forfører

Fra Hyrdens rette spor.

 

Vi tenker, Mørstad kjære,

Som ofte vandret om

I skog og mark og øde

Å kalle ”får vend om

Til Hyrden Jesus kjære,

Som har dere dyrt gjenløst;

Han etter dere kanskje lete.”

Å, hvilken salig trøst.