Pastor
Erik Olsen Mørstad Fra Den Kristelige Lægmand
E.
O. Mørstad var født i Slidre, Valdres, Hammer, Norge, den 10. august 1860 av
foreldrene Ole E. Olsen og Ingeborg Olsen (født Noble). Han utvandret til
Amerika i 1876, frekventerte (oppholt seg på) Luther College, Dacorah, Iowa,
1879 – 81. Han tjente som Den Norske Synodes indianermisjonær 1884 – 86. Det
later til at han misjonerte blant indianerne uavhengig av noe forbindelse med
noe samfunn, og uten å være støttet av noen offentlig organisasjon nemlig i
1889 - 93. I 1886 ble han gift med Laura Sletten, reiste så til Chicago, Ill.,
og frekventerte (oppholt seg på) Chicgo Theological Seminary og fikk C. T.
Graden 1889. Ved denne tid kom han i forbindelse med en del av vennene av
Eielsens Synode og ble fortrolig med dem, og denne fortrolighet varte til
hans død. Han fikk privat understøttelse fra dette hold, mens han misjonerte
uavhengig av noe samfunn. Han ble av disse anmodet om å søke å bli opptatt i
nevnte samfunn som misjonær blant indianerne. Dette skjedde på årsmøte 1893.
Siden den tid har han tjent samfunnet som misjonær til sin død. Han har hatt
sitt hovedkvarter i Wittenberg, Carter og Laona, Wis., hvor hans hjem var da
han døde. Han var samfunnets sekretær fra 1896 til 1904, redaktør for ”Den
Kristelige Legmand” 1903 – 13 og 1919 – 20. Hans mest kjente verk blant det
norske folk er boken med tittelen: ”Elling Eielsen og Den Evangelisk Lutherske
Kirke i Amerika.” Som historiker var han meget forsiktig og samvittighetsfull
og ville ikke skrive noe som han ikke hadde gode beviser for var faktum. Mørstad
hadde begynt å misjonere blant Winnebago indianerstammen i Wisconsin og
Michigan, og hadde tenkt å vie sitt livs gjerning for dem, men etter han
hadde arbeidet utrettelig i flere år, fant han, at de var så omstreifende, og
at de var så henfalne til alle slags synd og avskyelige laster, at han gav
opp alt håp om å være til noen nytte for dem. Han hadde imidlertid blitt
kjent med en del av Pottowatomie indianerstammen og hadde lagt merke til, at
de var mer strevsomme enn de indianere som han før hadde virket iblant. Han
tok deres sak på seg med søknad til Regjeringen om å få det de hadde til
gode. En svært vanskelig affære. Men den ble utført med hell. Indianerne vil
minnes Mørstad som deres velgjører i mange slektsledd. Han var svært avholdt
av dem. Om Gud vil, kommer der mer i bladet senere om hans arbeide blant
indianerne. Mrs.
Mørstad døde den 12. juni 1918 og pastor Mørstad den 30. juni 1920. De
etterlater seg 6 barn, 3 sønner og 3 døtre, 2 andre barn er gått foran dem. Om
Mørstads siste sykdom og død vil følgende brev fra Norge gi opplysning om:
Kristiania 2. juni 1920. Kjære
broder i Kristus A. L. Wiek! Nåde
og fred være med deg og ditt hus! Gjennom
telegram herfra til Stenby antar jeg, at du nå har fått beskjed om at broder
E. O. Mørstad er avgått ved døden. Da jeg i dag har så god anledning, falt
det meg i tanker, at jeg ville skrive til deg en liten beskjed om det. Hans
Hansen skriver til Stenby. Mørstad
kom hit til Kristiania med S/S Bergensfjord 5. mai, og tok da inn her hos
typograf Hansen. Han var da her noen dager og kom så til meg, hvor han også
var en ti elleve dager og gikk da tilbake fra meg hertil 3. Pinsedag. Mens
han var hos meg, var han med meg og tok del i 3 oppbyggelser. Men svak var
han. Da han syntes å bedres og komme til litt mer krefter i den siste tid han
var hos meg. Da han kom til Kristiania igjen, gikk han til Valdris, sin
fødebygd, og kom derfra tilbake og var med Magnus Olsen en liten tur opp til
Romerike. Vårt årsmøte begynte søndag 27. juni, og på dette begynte han vårt
formiddagsmøte med bønn. Vi
hadde oppbyggelse både formiddag og ettermiddag. Da ettermiddagsmøtet var
slutt, sa jeg til ham: ”Nå kan du lese dette brev for forsamlingen, som du
har fått fra Stenby, det var en hilsen til vennemøtet i brevet.” Han gikk da
opp på talerstolen, hvor han først holdt en kort tale likesom en innledning
til brevet. Dette gikk nå svært langsomt som det pleide, så leste han brevet
og da igjen noen ord, og de sier det var det siste han sa: ”Salige er de som
hører Guds Ord og bevarer dem.” Deretter gikk han ned og satte seg på benken
ved siden av de andre. Straks var det en som talte til ham og nevnte ham ved
navn, men fikk ikke svar. Han satt foroverbøyd med hodet. Denne ropte høyere
på Mørstad, men fikk ikke svar. Da tok de fatt i ham og nå fikk de se, at han
var uten bevissthet. Hele salen kom straks i opprør. Han ble båret inn i et
annet værelse og lagt på en seng, og det gikk bud etter lege som kom og
erklærte, at han hadde fått hjerneslag, men han kunne nå ikke si hvor stort
det var. Her kunne han ikke bli. Vi måtte få ham på et sykehus og der kom
sykebil og hentet ham, og han ble brakt til Rikshospitalet. Her lå han da
aldeles som det var begynt – så ut som han var aldeles ubevist – til onsdag
morgen ved 11 tiden, da hensov han stille og rolig. Jeg var da den første som
så ham da livets lys var utslukt. Doktoren var til stede og han viste meg
ham. Nå har vennene fått mye å bestille, især Hansen med å få ordne og få ham
begravet som skal foregå i morgen kl 1. De har fått overtalt meg til å være
her til begravelsen er over og likeså Dahle fra Vestlandet. Ja, dere må tro
det var en alvorlig begivenhet som rystet oss alle. Likevel så fortasatte vi
vårt møte den andre og tredje dag, og jeg må si til Guds pris: Vi har hatt et
såre godt, hyggelig og velsignet møte, så det gjorde ikke større skår deri.
Det var nå søndag da det inntraff. Vi venner besøkte stadig hospitalet, og en
natt var noen av vennene over hos ham, men her var ikke noe å gjøre. Vi
får nå håpe og tro, at Mørstad har faret vel; han levde i nåden. Jeg
får nå slutte med en broderlig hilsen til deg og vennene der over.
Eders ringe Tollef Aaraas. Mørstad
var av et stille tilbakeholdent vesen, men svært omtenksom og ømtfølende,
svært fordringsløs og uegennyttig, og var et sjeldent eksempel i forsakelse
av det som smaker av verdens forfengelighet. Han var flittig til å studere
Bibelen i grunnspråket så vel som i landets språk, sitt morsmål og indianerspråket.
Han hadde begynt med en revidering eller rettere ny oversettelse av deler av
Bibelen på Chippefea språket. Det synes for oss uheldig, at han ikke fikk
leve lenge nok til å fullføre dette verk; men Herren vet hva Han gjør. Måtte
hans barn og alle, som har hørt hans alvorlige formaninger, ta dem i akt og
leve for Herren, så får de også nå frem til ærens og herlighetens rike. Ærbødigst,
A. L. Wiek. Minne om indianermisjonæren
Erik Olsen Mørstad. Et
budskap atter lydde; En
bror er gått hjem Fra
vennekretsen kjære, Fra
barn og slekt og hjem. Det
budskap lokker tårer Av
mangt et øye frem, Og
de vår kinner væter; Vi
blir snart få igjen. Deg
lov og takk er givet, Vår
kjære Gud så god, For
alt han var i livet, Alt
han led og utstod. Han
forkynte Guds nåde Til
dem som gjøre bot; De
frelses skal fra våde, Som
kostet Jesu blod. Takk
Fader at du kalte Vår
kjære broder hen, Han
frelsens budskap brakte Til
indianeren, At
han og skulle komme Hos
alles Gud til sist. La
tårer sakte renne; Vår
bror er gået hjem Fra
tåredalens virke Til
gledens fryd nådd frem, Hvor
han får salig høste Av
gleden han her strødd’ For
han Gud Herren tjente; Og
elsket til sin død. O,
kjære barn som gråter Og
mistet far og mor, I
vil deg mer ei møte På
denne syndens jord; La
tårene avtørre, Deres
fader er hos Gud Og
ønsker eder kjære Å
blive Jesu brud. Så
kom da barn, I kjære, Gråt
ei for far og mor, Som
nå til Herrens ære Har
vunnet gleden stor; Men
gråt for deres synder; For
I i verden bor, Som
så mange forfører Fra
Hyrdens rette spor. Vi
tenker, Mørstad kjære, Som
ofte vandret om I
skog og mark og øde Å
kalle ”får vend om Til
Hyrden Jesus kjære, Som
har dere dyrt gjenløst; Han
etter dere kanskje lete.” Å,
hvilken salig trøst.
|