Er hemmelig forlovelse synd? En
samtale mellom Martin Luther og Filip Melanchton Del 6. Innvend ikke mer”,
ble Melanchton ved, da han så sønnen gjorde mine
til å motsi ham. ”Jeg befaler deg, Filip, med den makt som er mig gitt over
deg, og i kraft av det ansvar jeg for din skyld har for Gud, at du fra i dag
av, fra denne time av, sønderriver det bånd som mot Guds og menneskenes
orden, binder deg til denne pike. Det er bedre at hjertet lir pine enn
samvittigheten. Tenk over hva som er den søteste trøst for det fromme hjerte,
men derimot en skrekk for den ulydige og falske, nemlig å falle i den levende
Guds hender. La meg av dette første offer som du bringer Gud, se at du elsker
Gud av ganske hjerte, av ganske sjel, av ganske sinn og av alle dine
krefter. Min sønn, for din arme sjels skyld, for din Guds og frelsers skyld,
- vil du bøye deg under Guds befaling og Lov?” Sønnen
ventet noen øyeblikk, men sa deretter under hete tårer: ”Jeg vil bøye meg,
far.” ”Gud hjelpe deg og være deg nådig”, sa Melanchton dypt beveget. ”Fatt mot, min sønn! Allting
tjener dem tilgode som elsker Gud. Du vil snart erkjenne at du har valgt den
bedre del. Med denne første seier over
deg selv har du vunnet mye og stort. Av den fred som du vil få, vil du styrke
deg til alle videre kamper mot verden og dens lyst.” Melanchton
vendte nu tilbake til sitt studerkammer og lå lenge på kne i stille bønn. Der
etter reiste han sig hurtig og sa: ”Nå bort til doktor Martin! Han skal være
den første som deler min glede.” Luther
hadde sendt bud etter sin venn og skriftefar dr. Bugenhagen.
De talte lenge sammen om kirkens tilstand og utsiktene for fremtiden. ”Mitt
håp vil bli gjort til skamme”, sa Luther i en trøstesløs tone. ”Av mine kjære
venner og medkjempere går den ene etter den andre ned i graven, hvorfor skal
da jeg bli alene igjen? Min trofaste Hausmann er borte, min kjære, trofaste Spalatin likeså; hva skal jeg ennå gjøre her? Gjør ikke enda til Filip livet surt og svært
for mig? Han ser daglig med mig
hvorledes kirketukten her i Wittenberg forfaller, og hvorledes våre studenter
hverken ved bønner eller trusler og straff kan bringes til en kristelig livs
vandel. Hva hjelper det mig at jeg høyt og offentlig preker mot de
hemmelige forlovelser som er Satans oppfinnelse. Byrådet er imot meg, ja enda
til kurfyrsten har ikke mot til å stanse en slik
ukristelig gjerning. Filip sitter med sin egen sønn i en slik
samvittighetsnød. Han kunne og skulle statuere et eksempel og bryte sin sønns
hemmelige forlovelse; men han gjør det ikke. Hva skal jeg ennå her? Alle er
imot meg. Mine venner forlater meg. Timen er der, da jeg skal dra bort
likesom Lot.” ”Det
kan ikke være ditt alvor”, svarte Bugenhagen. ”Hva,
skulle der bli av oss, av vårt Wittenberg, hvis du forlot oss? Dessuten, kjære
doktor, ser du saken sortere enn den virkelig er. Henger vi ikke alle ved deg
med hjertelig, kjærlighet? Har ikke kurfyrsten så sent som i går sendt bud
til deg for å erfare hvorledes det står til? Har ikke magister Filip i morges
tildelt studentene en kjærlig, faderlig straffende formaning på grunn av
deres lettferdige liv og advart og truet med din vrede?” ”Men
sin egen sønn lar han leve i skam og synd!” Ropte Luther ergerlig. ”Hvis
Filip bare denne ene gang ville vise at han for Guds Ords skyld kunde la barn
og gods fare, og lik Abraham som ofret sin Isak, adlyde Gud mere enn menneskene,
og at Filip en gang ville hugge med sverdet inn i denne ungdommens syndige
ferd hos oss, da var der likevel medarbeidere. Men således skal den gamle
Luther, alene være ulven, som om all ting var min sak, min ære, min lære,
mitt verk. De kan ikke vente til gamle Luther er død, så at de ikke lenger
skal ha noen som tukter dem med Guds Ord. De er trette av troen og omvendelsen. Jeg
har for lenge siden
forutsett og forutsagt det, folk er trette og kjede av Evangeliet, de vil
ikke ha det lenger. Djevelen vinner
sitt spill; hva han ikke med sverdet har kunnet drive ut ved papistene, det
driver han nå ut ved de evangeliske selv med lathet. Nå vel, jeg har gjort
mitt og ofte nok trolig advart. Men
ikke noe vil hjelpe. Der er alle ting til stede, så Evangeliet altfor tidlig blir
tatt fra oss igjen. Wittenberg vil
gjøre det første fall. Derfor vil jeg nå dra ut som Lot, og om det enn bare
var for å finne et sted hvor jeg kan dø i fred.” De
to venner skiltes. Bugenhagen var bekymret og engstelig.
Luther forlot snart etter byen for ikke mer å komme tilbake. Luthers
avreise hadde fylt hele byen med angst og skrekk. Universitetet, Byrådet,
borgerne og især Bugenhagen og Melanchton
var nesten dødelig forskrekket. Kurfyrsten selv sørget av hjertet over Luthers voldsomme skritt. Da
kurfyrsten fikk rede på at Luther oppholdt seg hos biskop Amsdorf
av Nauenburg, sendte han sin livlege, Dr. Ratzenberger, til Luther med bønn om at han for kirkens
skyld ville komme tilbake. Ratzenberger får endelig
ved Amsdorfs hjelp brakt det dertil at Luther
samtykker i å bli med ham tilbake til Wittenberg. Kurfyrsten lover da at han
vil være behjelpelig med å få forandret det som hadde vært årsak til Luthers fortvilelse. Luther
mottok fyrstens løfter ydmyk og takknemlig, men hans sinn var fremdeles mørkt
og bedrøvet. En
deputasjon fra universitetet kom for å uttrykke sin glede over hans
tilbakekomst. Professorene trådte inn
med Melanchton i spissen. Hvor
hjertelig enn disse menn rakte ham hånden til velkommen og uttalte deres
uhyklede glede, var hans sinn likevel fremdeles kjølnet. ”Magister
Filip”, sa Luther til Melanchton, idet denne som
den siste av professorene ville forlate værelset. ”Hvorledes står det til med
din sønn?” ”Godt”,
svarte Melanchton. ”Den samme dag da du således uten
avskjed forlot oss, bøyde han seg for Guds vilje. Den hemmelige forlovelse er
oppløst. Min sønn er fri, og den barmhjertige Gud har gitt meg forstand på
Hans Ord, og Han har gitt meg kraft til å gjøre Hans gode og nådige vilje. Du
skulle være den første, doktor Martin, som jeg ville meddele denne Guds nåde
mot meg. Du skulle dele min glede; men da jeg trådte inn i ditt hus, hadde du
nettopp forlatt det. Akk, hvor det bedrøvet meg, da jeg visste hvorledes du
også hadde ergret deg over meg.” Da
Luther hørte dette, klarnet hans ansikt med en gang. Han rakte den trofaste
venn hånden og sa: ”Filip, dette budskap er meg kjærere enn all den ære og
gunst som hittil er
blitt bevist meg. Gud velsigne deg for disse ord og
denne gjerning!” ”Så
har du altså igjen håp til oss og vår sak?” spurte Melanchton. Luther blev alvorlig igjen, vendte øynene
opp og sa: ”Filip, med vår makt er intet gjort! Det er kun ett som kan trøste
meg og deg: Kast ditt anliggende på Herren, Han sørger for deg! Vi vil vente
på hva Gud vil gjøre.”
|