Kristi grunnsyn på livet

Av N. P. Wetterlund.

(En annen enn den allment vanlige)

Mister vi vårt liv, så finner vi vårt liv; beholder vårt liv, så taper vi vårt liv.

(Mat. 10, 39; 16, 25; Mark. 8, 35; Luk. 9, 24, 17, 33; Joh. 12, 25).

________________

Vårt liv er oss gitt for å gis til Giveren. Beholdt liv er egoistisk liv, og egoistisk liv er tapt liv.

________________

Vårt liv er skapt for å ofres til Skaperen. Ofret i de to Budenes kjærlighet lever det evig; uofret dør det evig.

________________

Til kropp og sjel er menneskene et dyr. Men i sjelens midte ånden (fornuften), som hever det over dyret. (I grunnteksten, Mat. 10, 39, står: miste sin sjel, - det er å miste vår jordiske natursjel, som er en dyresjel, og hele dens liv).

________________

Trangt det er og enda trangere blir det i den store bedrøvelsens ”trengsel. Åp. 7, 14. Ja, så trangt til sist at vi ”klemmes i hjel”. Naturligvis, for ”dyret”, som er vår jordiske natursjel, må dødes og dø, for at vår ånd skal kunne leve i åndens Fader. Ja, vårt ”dyr”, som er vår dyrsjel, må dø, men merk: dø slik som knoppen ”dør”, når han går over i blomst, eller rettere: dø slik som puppen ”dør” når den forvandles til en sommerfugl. – I Jesu nødrop: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg”, ligger Hans dødsklemming. Der åndet Han ut, i grunnteksten, Mat. 10, 39, står: ”miste sin sjel” det er, miste vår jordiske natursjel, som er en dyrsjel, og hele dens liv som sjelisk naturvesen, sin siste sukk, og befaler sin Ånd i Faderens hender. Han er veien i liv og død.

______________

Altså skal vårt ”liv” (det vil si: vår dyrsjel med hele dens liv) mistes, gives, ofres, dødes, dø og forvandles! Hvilket alt i grunnen er samme sak. Saken er dyrmenneskets overgang til gudmenneske på nyskapelsens vei. Den, som satt på tronen sa: Se jeg gjør alle ting nye! Åp. 21, 5. Han gjør og vår jordsjel ny gjennom å gjøre den til en evig og herlig himmelsjel. _____________

Men ikke alltid trangt. På klemmingstid følger løsningstid; etter pupp-tid kommer sommerfugltid. Då får ånden ånde ut og ånde inn i overjordisk rom og strekke vinger i ”den første evighetens forsmaks-fære. Og med slike høytidsdager i livets søkentid eller med slik en kraftbekledning fra høyden blir døds- og livsvegen gjennom ”den store bedrøvelsen just den frelsningsvei, som leder opp til seiersstanden, med palmer i hånden, innfor Guds Trone. Åp. 7, 9 -10, 13 – 15.

______________

Stockholm den 23 Febr. 1925.

Tillgifne vänner

N. P. Wetterlund.