Hans Nielsen Hauges reiser

7. del.

53. Etterpå reiste jeg til Valdres, og over Filefjell til Lærdal, derfra over land og vann postveien til Bergen. Min lyst og bestrebelse øket mer og mer, både til å anlegge fabrikker og oppmuntre til industrier, samt å oppbygge og formane til kristelig vandel. Men det å anlegge fabrikker og andre viktige industrigrener krevde penger, og til dette ville inntektene av mine bøker ikke foreslå noe. For så jeg at når handelen ville lykkes så kunne den hurtig innbringe noe; men de fleste av mine fortrolige kjente venner som jeg rådførte meg med om denne gjenstand, mente at slikt noe ville beta vårt åndelige sinn og innvikle oss i verden igjen. Dette var jeg enig i at det kunne være så som Syrak sier, vanskelig for en kjøpmann å holde seg rettferdig eller vokte seg for svik, Syr. 26, 35. Likevel sier ikke denne vise mann at det er umulig. For om det var så, da ville jeg visst at ingen skulle gå inn i denne stand. Men jeg holdt nå frem at det kunne dras stor nytte av dette, og dette måtte tilskynde oss. Endelig med rådførsel av de nærmeste kjenninger, bestemte jeg meg selv først til kjøpmann sommeren 1801, da jeg tok borgerskap i Bergen. Jeg kjøpte først en jekt, som jeg selv reiste med til Sunnfjord og saltet sild. Da jeg hadde fått last, seilte jeg til Bergen, og sendte derfra silden til Christiania. Dette gikk bra og jeg handlet nå med atskillige varer.

54. Før Jul belaget jeg meg på å reise til Nordland, gikk selv til fots til Trondheim, der ankom jeg etter Nyttår 1802 og planla at jekten skulle møte meg på Anneøen. Derfra tok jeg til sjøs og på grunn av dårlig vær og vinterens vanskeligheter, fikk jeg nå erfaring med havreisenes fare. I en havn på Ørlandet (Uthaug eller Brekstad) hendte det at en person, som sa seg å være Fogdens fullmektig, likevel uten å dokumentere sitt oppdrag, kom og begjærte å se mitt pass, og da han hadde lest det, tok han dette og løp sin vei, kom tilbake igjen om noen timer og gjorde stor alarm, og hadde en del likesinnede selskapsbrødre med seg, endelig reiste han med passet og jeg hørte ikke noe mer til denne person.

Vi seilte derfra videre på vår reise med en slik dristighet at selv om vi hadde svakere fartøy enn de som seilte i selskap med oss, så våget vi oss likevel ut i så hardt vær at ingen turde følge oss.

55. Vi kom lykkelig til Gjeslingenes fiskevær og handlet fiskelast, var også selv med på fiskebåt og prøvet dette med flere slags arbeid som falt for hånden. Jeg ble også kjent med mange mennesker her, og rykte om meg bredte seg til Numedal. En fogdfullmektig kom ut til fiskeværet og lot sine ord falle slik: Han skulle ta meg og fartøyet i arrest. Han trodde at min skipper ikke hadde tollklarert i Bergen. Men så snart skipperen viste ham sine tollpapirer så ettergav han den påstand å ta jekten, men meg ville han likevel arrestere under det påskudd at jeg ikke hadde lov til å reise så langt nord og ikke heller hadde pass. Men jeg beviste at jeg var Bergensk borger og kjente ikke noen lov som forbød meg å reise i lovlig handelsærend, og at mitt pass på en voldsom måte ble tatt fra meg. Dessuten stilte jeg kausjon inntil videre med to Lensmenn og to andre menn, mens Fogdens fullmektig skrev til Stiftet, men aldri hørte jeg mer spørsmål etter arrestanten. Jeg fikk også her fortrolige venner og holdt oppbyggelsestaler for den fiskende allmue. Jeg fulgte fartøyet til det sted hvor de skulle tørke fisken, og der forlot jeg fartøyet og reiste til Trondheim, hvor jeg hadde noe å utrette med handelsaffærer.

56. Siden reiste jeg fra Trondheim og aktet meg til Bergen. Da jeg var kommet mindre enn 3 mil fra første by, kom noen løpende etter meg på veien med store stokker i hånden. De presenterte ikke noen øvrighetsordre men truet likevel med at jeg skulle følge med tilbake til Lensmannen på Byneset. Da jeg kom til ham, beordret han to mann til vakt og fulgte også selv med til Trondheim. Nå spådde man at jeg skulle settes på livstid på Munkholmen. Lensmannen uttalte seg likevel på veien med at han syntes at min religiøse ide var rett, og at han ikke fryktet for at jeg skulle løpe fra ham, men, men visste at Fogden syntes godt om en streng vakt, da det også skulle tjene til min beskjemmelse. Jeg svarte: At det er det samme for meg om så hele Sognet følger med som vagt. Lensmannen fulgte meg til Fogd B. -, som lot meg stå ute i sin gård noen timer, hvor atskillige gikk og spottet meg. Endelig kom Fogden og tiltalte meg bittert, fordi jeg igjen innfant meg på disse grenser, og skjelte meg ut for min kristendom. Jeg bad han om at han ikke måtte være så vred, men opplyse meg i de ting som jeg hadde feilet i imot vår kristendoms lære. Da ba han meg gå og lovet meg hus. Jeg spurte da Lensmannen hvor jeg skulle hen? Han svarte: Fra Herodes til Pilatus. Jeg svarte: Disse ord passer seg på min Mester, og jeg vil være villig å følge Ham i Hans fotspor. Likevel, jeg kom ikke til Pilatus denne gang, men jeg ble ført til Stiftsamtmann Gr. M. -. Denne mann hadde jeg før erfart i det minste toleranse og menneskekjærlighet hos. Da jeg nå kom til ham, så tiltalte han meg for en del grove beskyldninger, som var løgnaktig utspredt om meg. Mitt uskyldige hjerte brakte meg og til å bruke et skyldfritt språk med slik djervhet at jeg siden ved nøyere ettertanke syntes jeg var altfor dristig, og dels måtte selv smile av mitt raske uskyldige forsvar mot Stiftamtmannen. Iblant flere beskyldninger var også disse som de viktigste: At en mann som bodde 3-4 mil fra Trondheim hadde myrdet et barn i raseri. En annen som bodde 7 mil fra byen hadde brent sin brors arm med de ord, han ville prøve om han kunne utholde ilden med slik kraft som de første martyrer. Dette ble senere utbasunert i avisene over hele Norge, Danmark og enda til Tyskland, for å bevise min læres onde følger. Men foruten at ingen ennå har stykkevis gjendrevet eller overbevist om noen villfarelse i læren i mine skrifter, så ser man allikevel dessuten hvor ille det er å resonere og dømme etter løse rykter og avisskriverier, som følgende, som jeg vet er sanne, kan bevise: Den første av disse – som under påskudd av å drive ut djevelen hadde i sin avsindighet myrdet barnet – var imot meg og mine bøker, enda før han falt i raseri og hadde klaget over at mine bøker var altfor lite strenge til å straffe på menneskene. Selv hadde jeg aldri sett ham eller vært nærmere ham enn 3 mil, før året etter at hans udåd var begått. Da jeg traff ham, spurte jeg ham, om han ikke selv syntes det var ille gjort? Da beklaget han dette med vemod! Øvrigheten hadde ikke straffet ham da alle visste at det var skjedd i raseri.

Den andre omtalte hadde jeg ikke vært nærmere enn 6 mil, heller vet jeg ikke om de hadde mine skrifter, men dette vet jeg, at de som skulle med ømhet og sinnet opplysning veiledet dem, hadde spottet med deres åndelige bekymring og bedrøvelse over synden. Da er det ikke godt for mennesker som er falt i angst for sin sjels salighet, hører ondskaps raseri, er selv uopplyste og ubefestede i Herrens Ord. Her går det etter Salomos ord: Hvor der ikke er noe råd, der må folket falle. Ord. 11, 14 og 12, 25. (Forts. n. nr.)