Hans Nielsen Hauges reiser

Del. 8.

At jeg kunne med god grunn til min unnskyldning ha brukt det forrige eksempel om Judas, som tidligere hos Fogd H. – se avsnitt 52, kan vel ingen rettskaffen nekte. For en gang da jeg talte med Biskop B – i Bergen om det samme, sa denne veltenkende mann: Ikke kunne du ha mer skyld i dette enn jeg i noe som engang hendte her i Bergen: En dag etter at jeg hadde preket og var kommet ut av kirken, tok en soldat som også hadde vært i kirken, sin bajonett og denne stakk han gjennom en av sine kammerater som gikk foran ham på gaten. Men nå til utfallet med meg og Stiftamtmannen igjen.

Han talte deretter til Lensmannen og sa, at han nok ikke behøvde vakt på meg, bad at jeg bare ville love ham å komme igjen den andre dagen, så kunne jeg imidlertid gå fri hvor jeg ville. For han sa: Jeg vet at det du lover, det holder du. Lensmannen fikk derfor ingen takk for sin strenge vakt. Den andre dag møtte jeg hos Stiftamtmannen, han gav meg da et pass, med ordre, at jeg skulle reise fra lensmann til lensmann postveien like til Bergen. Lensmennene lot en kar følge meg over fjordene, og da jeg hadde fått fast landevei, så fulgte ingen meg mer. Jeg kom da i hu Josefs ord: I tenkte ondt om meg, men Herren vendte det til det gode.

57. Fra Bergen skrev jeg tilbake, og sendte etter ordre mitt pass igjen til Trondheims stift. Det fortjenes ellers å anmerke, at mange Lensmenn har hatt en slags egen drift til dels å skåne og beskytte meg, så langt det stod i deres makt, og da disse titt kunne utrette mer enn mine forfølgere, siden det var dem som etter andres befaling skulle antaste meg, var også de som kjente meg best, så gikk det ofte noenlunde bra, selv om de fleste av de høyeste embetsmenn ikke heller har forfulgt meg på det strengeste, som alt kan ansees for en av Forsynets førelser.

58. I Bergen var jeg omtrent en måned og så til min handel, som mine særdeles tro tjenere drev, og min svoger I. N. L – hadde oppsyn med i mitt fravær, da denne mann som bergenser av fødsel og vel trodd, hadde både leilighet og vilje til å skaffe meg kreditt og de gledet seg i mitt vell.

59. Jeg reiste deretter i 1802 Postveien til Voss, og deretter gjennom Sogndal Prestegjeld til Hafslo og Luster Prestegjeld i indre Sogn. Her fant jeg mange som var opprørt i sitt hjerte av religiøse følelser, især i Luster. Folket her var strevsomme og beskjedne, de viste skarpsindighet og god opplysning. Begjær etter det jordiske og noe stivhet (stahet) støtte meg mest an her.

60. Videre reiste jeg gjennom Lærdal og Sønnenfjells gjennom Hallingdal og Numedal, besøkte atskillige sogn og talte med mange mennesker, så vel om de nyttigste timelige bedrifter, som om vår kristendoms viktighet.

Nesten alle steder oppe i landet fant jeg en fastere karakter hos folket og en begjærlighet etter Guds Ord, trofaste var de til å forsvare det de trodde, og ikke få var strenge i fornektelsen av seg selv, så jeg måtte påminne dem ofte, at de ikke skulle forkaste det uskylige med det skyldige. Lydighet mot Guds Ord og tjenstvillighet mot andre var hos mange øverst i Hallingdal og Numedal ofte utmerket. Men da beskjedenhet her er svært alminnelig, så utartet den ofte til egennytte. Så kan og enkelte forfalle til drukkenskap, selv om de som holdt seg fast til Herren og vandret i Hans frykt, de samlet seg Guds kunnskap og arbeidet etter Skaperens orden.

Denne gang oppholdt jeg meg omtrent 14 dager på Eikers papirfabrikk som ennå ikke var kommet i drift. Jeg gjorde også mesteren oppmerksom på en og annen feil og ellers oppmuntret arbeiderne etter min kunnskap. Deretter forlot jeg dette sted og gikk hjem til mine foreldre.

61. Derfra reiste jeg over til Vallø Saltverk. I disse bygder hadde de også laget til arrest for meg, men ved en styrelse så unngikk jeg den. Reiste siden til Skien og derfra til Holden sogn hvor jeg også var utsatt for forfølgelser. Derfra reiste jeg opp til Telemark. Folkets tenkemåte omkring Tønsberg og Skien var omtrent den samme som ved de andre kjøpsteder: Hang til yppighet og overdådighet, som avvekslet med smiger, samt ære- og vinnesyke. Likevel var der ikke så få som fattet lyst til åndelig beskjeftigelse. Derimot så gjenkjente man fjellmannens beskjedenhet så snart man kommer til Telemark, når man unntar en del brystsmykker og spenner i halsklær. I alminnelighet var folket her noe mer ubøyelig enn i Numedal, så at mange viste seg listigere og hardere, likevel så fattet også noe hjerte for Evangeliets sannhet.

62. Fra Rollungstranden reiste jeg over storfjellet til Suldalen i Bergens Stift, og derfra land og sjøveien til Bergen, hvor jeg ble værende til slutten av år 1802. Jeg hadde til denne tid vært lykkelig i handelen og fått 3 jekter og 1 slupp. I begynnelsen av år 1803 gjorde jeg meg ferdig til å dra til Nordland på fiskerier med disse fartøyer, det svakeste av fartøyene forliste i hardt vær, men mannskapet ble reddet. Noen undret seg over at jeg ikke var sørgmodig over mitt uhell, men jeg minnet dem om Jobs ord: Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet.

63. Jeg reiste til Trondheim med 2 fartøyer, som for det meste var lastet med såkorn, som var innkjøpt på Østlandet, og som det dette år var stor mangel på der nord. Nå sa Trondheimerne, især de, som før hadde forfulgt meg, at når jeg kom med såkorn, så var jeg langt mer velkommen enn tidligere med mine religiøse taler. Jeg svarte at jeg tror om dette som jeg har trodd, at ethvert menneske gjør best i at han først spør etter Guds Rike og Hans rettferdighet, når vi gjør det så står løftet der, at de skal få det andre i tilgift.

64. Fra Trondheim reiste jeg til Gjæslingene for andre gang og lastet opp de fartøyer jeg hadde med fisk.

Denne gang kjøpte jeg også dette fiskevær for kjøpmann A. S. -, underviste dem i å sette steinpilarer under en stor og bekvem sjøbod. Jeg la plan til en større handel der, siden dette stedet var svært passende. Jeg reiste siden til Brønnøy Prestegjeld (Brønnøysund), hvor jeg gjorde meg kjent med deres næringskilder. Derfra reiste jeg til Alstahaug, og derfra inn Sør-Rana og Nord-Rana. På siste sted var det først gang jeg spiste barkebrød, da der på noen steder ikke var annet å få.

I Nord-Rana ble jeg også kjent med en jernmalmgruve, og ikke langt derfra et beleilig vannfall, samt en betydelig skog på flere mils strekning. Her syntes det meg at det med tiden kunne være gjørlig å anlegge jernverk.

(Kommentar: Her kom det også et jernverk i 1955, Norsk Jernverk Mo i Rana, 152 år senere! Rana Gruber ble startet i 1902! Vi må kunne si at Hauge var langt forut for sin tid!)

Forts. n. nr.