|
Hans Nielsen Hauges reiser Del. 9. 65.
Fra Nord-Rana fikk jeg meg en veiviser over et stort
fjell til Saltdalen som lå 16 mil unna. Denne strekningen gikk jeg på ski da
det var en uhyre mengde snø. Jeg hadde ikke fullkommen øvelse i å gå på ski, især
opp bakkene, derfor ble dette vanskelig for meg før jeg nådde høyden på fjellet. Vi begynte en
ettermiddag på denne reise og da to dager var gått så visste veiviseren ikke
om noen vei mer og var forvillet. Min matpose som inneholdt noen barkebrød og
litt kjøtt og var dessuten liten, ble tom om morgenen, jeg ble ikke bare
utmattet men også heftig syk. Reisefølge hadde et lite stykke kjøtt som de
gav meg, og etter en liten hvil ved
å ligge i snøen, noe annet fantes det ikke å ligge på, kom jeg meg igjen.
Veiviseren var nå forvillet om
veien, men siden jeg hadde et lite kompass i min lomme så tok jeg det opp, da
ble jeg var at vi gikk i sydøst.
Stedet vi hadde aktet oss til lå etter beregningen i nordøst. Veiviseren trodde da mine ord og etter at vi
hadde gått en mil på denne kurs så øynet vi den dal som vi lengtet så mye
etter. Det var ennå to mil til hus og vi nådde frem der middnattstid den
tredje dag etter at vi hadde begynt denne fjellreise. Jeg sov i to timer, da
hørte jeg at folket laget seg til
for å gå til kirke, derfor stod jeg opp og fulgte dem. Etter at jeg hadde
talt med atskillige der begav jeg
meg på veien fra Saltdalen til et sted som het Hundeholmen, og derfra til
Løvøy. 66.
På denne reise fikk jeg prøve de mest slettenkende
mennesker jeg har funnet i Norge,
de var ikke bare fattige på formue, men også på menneskekjærlighet.
For selv om jeg ikke krevde noe uten mat
og hus mot betaling, så var det likevel mange som helt nektet meg disse
livets første nødvendigheter, selv om ingen kjente meg enten etter ondt eller
godt rykte. Deres uvilje kunne kanskje unnskyldes ved det at mange slette
mennesker reiser omkring der og ofte beviser dem slette streker. Løvøy anså jeg som et velegnet handelssted, og da
dette var til salgs så skrev jeg til Christiania om dette og en av mine
venner G. B. reiste hit og kjøpte dette. Han er der ennå og driver handel. 67.
Jeg foretok meg deretter en reise til Bardudalen, et
sted som ligger 4 mil fra nærmeste bebygde landsbygder og hvor der for 12 år siden
ikke var noen innbyggere. Da jeg tidligere hadde hørt om dette sted og at der
skulle være velsinnede mennesker, så hadde jeg lyst til å komme dit. Jeg fant
mye udyrket jord der, så jeg anbefalte noen familier i Syd-Norge til å flytte nord her, dette skjedde
også, og de fikk bedre kår her enn de før hadde. Fra
Bardujordene reiste jeg nedover en strømfull elv til Bardufoss, dette er det
steileste og høyeste vannfall i Norge. Likevel er ikke vannmengden mer enn en
fjerdedel av Sarpsfossen's.
Her så jeg muligheten til at vannet kunne dels ledes, dels mineres gjennom fjellet langs fossen, så at det kunne drive
sager, stamper og flere slags maskiner som der var stor mangel på der i
landet, likesom også tømmer kunne ledes gjennom der, det ville ellers slå seg
i stykker i fossen. (Her er 3 fosser, En mengde bjørk og
oreskog blir der brent opp, som bråte, denne aske kunne en benytte bedre ved å samle den
opp og laget pottaske av den. Derfor tilrådde jeg noen fra Oppdal ved Dovre å reise dit for å anlegge
pottaske-kokeri. 68.
Herfra reiste jeg ut etter Målselven og over til
Balsfjord, besiktiget disse landstrekninger og talte med innbyggerne. På disse
veier traff jeg mange finner, som lå i marken med sine reinsdyr. I Balsfjord
hadde noen finner stukket en meget stor hval. De gjorde dette på følgende måte: Fire mann rodde raskt inn på siden av
hvalen da den var oppe av vannet og skjøt sin pust, en mann var da klar med
et stort spyd på en stang og skjøt den i ham, deretter slapp mannen stangen
og den blåsferdige hval svømte til den var sprengt og døde på den måten. Jeg reiste ut til Tromsø by og var der i kirken, og
deretter talte jeg med mange om våre kristendomsplikter, da noen forstod både
norsk og finsk språk. De som nå kunne norsk, forklarte min tale for de finske, ved
dette fattet atskillige lyst til Guds Ord, noen gråt og var bøyelige. 69. Deretter reiste jeg fra Tromsø
til Lofoten og derfra til Brønnøy prestegjeld og siden til Gjeslingene. At jeg
alle steder oppbygget alt hva jeg klarte og at det hos mange virket frem kristelige dyder det er vel kjent siden
det også var min hovedsak. På
Gjeslingene ble jeg ved den fiskende allmue vel kjent med dette lands
forskjellige folkekarakterer,
nesten fra ethvert sogn kunne det merkes forskjell på uttale, skikker og
seder. De fra Namdalen og Brønnøy
Prestegjeld syntes jeg allikevel best om, da blant disse finnes både beleste
og tenkende bønder, som i tillegg viste flere naturlig gode dyder, slik som
tjenstvillighet og høflighet, dette treffer man også på flere andre steder i
Nordland, og ikke så få her fant interesse for de religionssannheter jeg la
frem for dem, Men i Nord-Rana var atskillige grove mennesker, likevel fantes
også her en og annen tjenstvillig og godtgjørende person, især opp
under fjellet, men de fleste var svært fattige. 70.
Lengre nord syntes jeg langt mindre om folket. Et sted
som jeg kom til, hvor der var mange hus, men ingen kjente meg eller hadde
hørt noen rykte om meg, og jeg fikk ikke engang lov å sitte på en stol om
natten. Endelig traff jeg til sist en som tillot meg å ligge på det bare
bord. Treghet og uvillighet traff jeg ofte her, og ingen som viste noen sans
for min oppbyggelsestale, før enn jeg kom på grensene imot Løvøy og Hammerøy,
hvor der fantes enkelte. Derfra og nordover fant jeg nesten ingen fortrolige,
til jeg nådde den før omtalte koloni
(se 67), som fra Østerdalen i Akershus Stift hadde satt seg ned der. Disse
utmerket seg ved en bedre åndsdannelse og
kunnskap. De fleste av dam fattet også ett sine med meg i det gode, likesom
en del gamle Nordlandske folk på dette sted ble mine venner. Ja, enda hos de
såkalte bufinner og kvenene fant jeg langt bedre karakterer enn jeg hadde
tenkt, da også noen av dem fattet avsky for synden og forbedret sitt
levnet. Derimot var de fleste fjellfinner svært falske, egennyttige, uvillige og tyvaktige, ja enda røverske, men
dette siste har avtatt mye i den senere tid. 71. Kvenene er et
svensk folkeslag fra Kvenland i Sverige, som dels har satt seg ned på den
norske siden av grensen, dels sender eller selger sine barn til nordmennene.
Når barnet er bare 4 til 6 år, så tar de ikke noe for det, men når det er 10
år gammelt gir de norske som oftest 10 riksdaler for dem og da skal de tjene
til de er 18 til 20 år, men noen gikk fra sin husbonde før. For meg var dette
et særsyn. Å se fjellfinnene med
sine betydelige reinsdyrhjorder og i selskap med disse sov de på bjørkeris
under et vadmelsteppe, i et simpelt telt, og spiste reinsdyrost og melk med litt
syregras, dette var usedvanlig og påfallende
for meg, men likevel var det ikke vanskelig for meg. 72. Fra Gjeslingene reiste jeg til Numedal,
der kjøpte jeg noe for O – C—på et gjestgiveri,
som het Sørviken, hvor det også var en gammel sag og møllebruk, og denne mann
satte brukene i stand med enkle forbedringer. Herfra reiste jeg dels til lands og dels til vanns til Trondheim,
hvor jeg bare stanset en dags tid og talte med mine fortrolige. 73. Derfra gikk jeg
over fjellet til Gudbrandsdalen. På denne reise fikk jeg kjennskap til en kobbergang i Vingjela i nærheten
av Østerdalen, hvor en av mine venner hadde oppdaget
denne. Jeg tilrådde da at noen parthavere skjøt sammen penger, og de begynte
å drive denne kobbergang, og fant rik kobbermalm der. Men da jeg ble
arrestert 1804, begynte en annen å påstå at det lå innenfor hans grense, så de
skulle ikke få lov til å drive malmen til kobber. De hadde mutet (søkt om
mutingsbrev) og fått kongelig tillatelse til dette. Til sist solgte de gangen til Assessor M. – i Christiania og
tjente en del på dette. I Gudbrandsdalen
ble jeg også kjent med en slags ildfast grytestein som ble hogd ut av berget
på dette sted. Disse gryter er fortreffelige ved det at ikke noe slags mat
får vannsmak. Siden besøkte jeg de fleste sogn og byer i Christiania
Stift. Var også en tid på Eikers papirfabrikk, som nå var i full drift.
Derfra reiste jeg hjem til mine foreldre.
Forts. n. nr. |