Polykarp Fra
boken: Vitnesbyrd fra kirkefedrene. Del 1 Som
en verdig etterfølger av Ignatius nevner Kirkens
historie den hellige Polykarp. Men likesom vi har sett om Ignatius,
slik gjelder det også om Polykarp, at bare litt av hans tidligere livsomstendigheter er kjent for oss. Om
hans fedreland, hans fødsel og hans tidligere livsforhold vet man ikke noe. Bare en disippel av ham, Irenius, biskop i Lyon, forteller noe om ham, at han ble
undervist i kristendommen av apostelen Johannes og hadde hatt omgang med
mange, som hadde sett Herren, mens han vandret på jorden. Av Johannes ble han
innsatt som biskop i Smyrna i Lilleasia og ikke uten grunn har man antatt at
den "Menighetens engel (d. e. prest eller biskop) i Smyrna",
som omtales i Joh. Åp. 2, 8, ikke er noen annen enn Polykarp. Det er i det minste vist at
innholdet av det brev som Johannes skulle skrive til ham, passer svært
godt til de omstendigheter som Polykarp befant seg i. Med
inderlig hengivenhet omtaler Irenius det inntrykk, Polykarps person og undervisning hadde gjort på ham og
hans foredrag til folket, der han med troskap meddelte hva han hos Johannes hadde
hørt. En lykkelig hukommelse satte ham i stand til levende å oppbevare hva han hadde hørt
om Jesus Kristus og Hans lære, og det er derfor ikke underlig at vi ser ham innta den øverste rang mellom
Lilleasias biskoper etter Ignatius's død. Endatil på kjetterne utøvet de fordeler som var forenet
i hans person, stor makt. Da kirkelige anliggender år 162 etter Kristus førte
ham til Rom til Pave Anicetus, brakte hans anseelse
mange som bekjente seg til
villfarende partier, tilbake til Kirken. — Likesom sin apostoliske lærer oppnådde Polykarp en høy alder. Først
under Keiser Markus Aurelius endte han ved martyrdøden sitt berømte liv den
26. mars 164, 167 eller 168. Årstallet lar seg ikke med sikkerhet bestemme.
De nærmere omstendigheter ved hans død er oss oppbevart i en rundskrivelse
fra kirken i Smyrna, som nedenfor skal bli meddelt. Som biskop i
Smyrna strakte han sin virksomhet også ut til andre kirker i Lilleasia og til
private personer gjennom flere brev som han skrev til dem, men de er alle
allerede tidlig tapt
med unntagelse av det nedenforstående brev til
kirken i Filippi. Anledning til denne skrivelse var gått ut fra Filippenserne
selv. De hadde gitt ham melding om sine kirkelige forhold og om Ignatius's reise og bedt om å oversende alle de brev fra Ignatius som var i hans besittelse. Han imøtekom dette
deres ønske og vedla i tillegg et brev til dem fra ham selv. Det er skrevet
kort etter Ignatsius's død, altså i år 107 eller
108, følgelig i hans ennå noe yngre år, men vitner likevel om en som har en moden
overbevisning og befestet tro og sjelden erfaring. Brevets ekthet har vært bestridt, men er så
tilstrekkelig og allsidig bevist at det er hevet over all tvil. 2) Polykarp
og de prester som hører til ham hilser den Guds Kirke som er tilstede i
Filippi. Nåde og fred bli dere mangfoldig til del
fra Gud den allmektige og Jesus Kristus vår Frelser! 1.
Jeg har hjertelig gledet meg med dere i vår Herre Jesus Kristus over at dere
har mottatt levende billeder (her mener Polykarp Ignatius og hans følge som besøkte dem på reisen til Rom)
av den sanne kjærlighet og siden det tilkom dere, ledsaget dem som var satt i
lenker, som jo er de i sannhet av vår Herre utvalgtes kroner, og over at
deres rotfestede tro som fra gammel (fra Evangeliets første tid) tid av
forkynnes, ennå vedvarer og bærer frukt for vår Herre Jesus Kristus, som tålmodig gikk i
døden for våre synder, som Gud vakte opp, idet Han løste dødens bånd. Han
dere ikke ser, men likevel tror på med uutsigelig og forherliget glede, som
mange ønsker å komme inn til. Dere vet at av nåde er dere frelst, ikke av
gjerninger, men etter Guds vilje på grunn av Jesus Kristus. 2.
Ombind deres lender og tjen Gud i frykt og sannhet,
og la det tomme ordkløveri og mengdens villfarelse fare, og tro på Ham som
har oppvakt vår Herre Jesus Kristus fra de døde og gitt Ham ære og glede ved
sin høyre hånd, som alt er underlagt i Himmelen og på jorden, som hvert
levende vesen tjener, Ham, som kommer som Dommer over levende og døde, Hans
blod skal Gud kreve av dem som er Ham ulydig. Men Han som oppvakte Ham fra de
døde, skal også oppvekke oss dersom vi gjør Hans vilje og vandrer i Hans Bud
og elsker det som Han elsker og avholder oss fra all urettferdighet,
gjerrighet, pengebegjærlighet, baktalelse, falsk vitnesbyrd, og ikke betaler
ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord eller neveslag med neveslag
eller forbannelse med forbannelse, men husker på det Herren har sagt, idet
Han lærte: Døm ikke for at I ikke skal fordømmes, forlat, så skal eder
forlates, vær barmhjertige, så I kan få barmhjertighet. Med det samme mål som
I måler med, skal eder måles igjen. Salige er de fattige og de som lider
forfølgelse for rettferdighets skyld, for Himmerikets rike er deres. 3.
Dette, brødre skriver jeg ikke av egen tilskyndelse til dere om
rettferdighet, men fordi dere selv har drevet meg til det. For verken jeg eller
noen annen som ligner meg, kan oppnå den salige og herlige Paulus’s visdom, hans, som da han var hos dere i de
daværende menneskers påhør lærte sannhetens ord nøyaktig og kraftig, og også
fraværende har skrevet brever til dere (Paulus’s
brev til Filippenserne) som dere, når dere leser
dem oppmerksomt, kan oppbygges i den tro som er meddelt dere, som er våres
alles mor, har håpet til følgesvenn og kjærlighet til Gud og Kristus og
nesten til forgjengere. (Troen kalles de troendes mor, fordi det nye liv
springer ut fra den. Hvor troen er mottatt, virker den håpet om engang å nå
det fulle liv hist i Himmelen. Men mellom troen og håpet, altså etter troen,
men forut for håpet, går den kjærlighet, den troende viser for engang å nå sitt håp.) Hver som eier denne har oppfylt
rettferdighetens bud. For den som har kjærlighet er langt fra synd. 4.
Pengegjerrighet er en rot til alt ondt. Idet vi altså vet at vi ikke noe har
brakt med til verden og heller ikke kan bringe noe ut derfra, så la oss ruste
oss med rettferdighetens rustning og først lære oss selv å vandre i Herrens
bud, og lær deretter også opp deres kvinner i den tro, kjærlighet og renhet
som er overlevert dem til å elske sine menn inderlig i all oppriktighet og
elske alle uten forskjell, i all avholdenhet, og til å oppdra sine barn til
gudsfrykt og enkene til å være besindige angående troen på Herren, be
uavlatelig for alle, være langt fra all bakvaskelse, ond omtale, falsk
vitnesbyrd, pengebegjær og alt ondt. Hvit at de er Guds alter, (for så vidt
de har viet seg til Herrens tjeneste) og at Han gjennomskuer alt, ikke noe er
skjult for Ham, verken tanker eller forestillinger eller hjertets
hemmeligheter.
Forts. n. nr. |