Polykarp

 

Fra boken: Vitnesbyrd fra kirkefedrene.

Del 1

Som en verdig etterfølger av Ignatius nevner Kirkens historie den hellige Polykarp. Men likesom vi har sett om Ignatius, slik gjelder det også om Polykarp, at bare litt av hans tidligere livsomstendigheter er kjent for oss. Om hans fedreland, hans fødsel og hans tidligere livsforhold vet man ikke noe. Bare en disippel av ham, Irenius, biskop i Lyon, forteller noe om ham, at han ble undervist i kristendommen av apostelen Johannes og hadde hatt omgang med mange, som hadde sett Herren, mens han vandret på jorden. Av Johannes ble han innsatt som biskop i Smyrna i Lilleasia og ikke uten grunn har man antatt at den "Menighetens engel (d. e. prest eller biskop) i Smyrna", som omtales i Joh. Åp. 2, 8, ikke er noen annen enn Polykarp. Det er i det minste vist at innholdet av det brev som Johannes skulle skrive til ham, passer svært godt til de omstendigheter som Polykarp befant seg i.

 

Med inderlig hengivenhet omtaler Irenius det inntrykk, Polykarps person og undervisning hadde gjort på ham og hans foredrag til folket, der han med troskap meddelte hva han hos Johannes hadde hørt. En lykkelig hukommelse satte ham i stand til levende å oppbevare hva han hadde hørt om Jesus Kristus og Hans lære, og det er derfor ikke underlig at vi ser ham innta den øverste rang mellom Lilleasias biskoper etter Ignatius's død. Endatil på kjetterne utøvet de fordeler som var forenet i hans person, stor makt. Da kirkelige anliggender år 162 etter Kristus førte ham til Rom til Pave Anicetus, brakte hans anseelse mange som bekjente seg til villfarende partier, tilbake til Kirken. — Likesom sin apostoliske lærer oppnådde Polykarp en høy alder. Først under Keiser Markus Aurelius endte han ved martyrdøden sitt berømte liv den 26. mars 164, 167 eller 168. Årstallet lar seg ikke med sikkerhet bestemme. De nærmere omstendigheter ved hans død er oss oppbevart i en rundskrivelse fra kirken i Smyrna, som nedenfor skal bli meddelt.

 

Som biskop i Smyrna strakte han sin virksomhet også ut til andre kirker i Lilleasia og til private personer gjennom flere brev som han skrev til dem, men de er alle allerede tidlig tapt med unntagelse av det nedenforstående brev til kirken i Filippi. Anledning til denne skrivelse var gått ut fra Filippenserne selv. De hadde gitt ham melding om sine kirkelige forhold og om Ignatius's reise og bedt om å oversende alle de brev fra Ignatius som var i hans besittelse. Han imøtekom dette deres ønske og vedla i tillegg et brev til dem fra ham selv. Det er skrevet kort etter Ignatsius's død, altså i år 107 eller 108, følgelig i hans ennå noe yngre år, men vitner likevel om en som har en moden overbevisning og befestet tro og sjelden erfaring. Brevets ekthet har vært bestridt, men er så tilstrekkelig og allsidig bevist at det er hevet over all tvil.

 

2)

Polykarp og de prester som hører til ham hilser den Guds Kirke som er tilstede i Filippi. Nåde og fred bli dere mangfoldig til del fra Gud den allmektige og Jesus Kristus vår Frelser!

1. Jeg har hjertelig gledet meg med dere i vår Herre Jesus Kristus over at dere har mottatt levende billeder (her mener Polykarp Ignatius og hans følge som besøkte dem på reisen til Rom) av den sanne kjærlighet og siden det tilkom dere, ledsaget dem som var satt i lenker, som jo er de i sannhet av vår Herre utvalgtes kroner, og over at deres rotfestede tro som fra gammel (fra Evangeliets første tid) tid av forkynnes, ennå vedvarer og bærer frukt for vår Herre  Jesus Kristus, som tålmodig gikk i døden for våre synder, som Gud vakte opp, idet Han løste dødens bånd. Han dere ikke ser, men likevel tror på med uutsigelig og forherliget glede, som mange ønsker å komme inn til. Dere vet at av nåde er dere frelst, ikke av gjerninger, men etter Guds vilje på grunn av Jesus Kristus.

 

2. Ombind deres lender og tjen Gud i frykt og sannhet, og la det tomme ordkløveri og mengdens villfarelse fare, og tro på Ham som har oppvakt vår Herre Jesus Kristus fra de døde og gitt Ham ære og glede ved sin høyre hånd, som alt er underlagt i Himmelen og på jorden, som hvert levende vesen tjener, Ham, som kommer som Dommer over levende og døde, Hans blod skal Gud kreve av dem som er Ham ulydig. Men Han som oppvakte Ham fra de døde, skal også oppvekke oss dersom vi gjør Hans vilje og vandrer i Hans Bud og elsker det som Han elsker og avholder oss fra all urettferdighet, gjerrighet, pengebegjærlighet, baktalelse, falsk vitnesbyrd, og ikke betaler ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord eller neveslag med neveslag eller forbannelse med forbannelse, men husker på det Herren har sagt, idet Han lærte: Døm ikke for at I ikke skal fordømmes, forlat, så skal eder forlates, vær barmhjertige, så I kan få barmhjertighet. Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen. Salige er de fattige og de som lider forfølgelse for rettferdighets skyld, for Himmerikets rike er deres.

 

3. Dette, brødre skriver jeg ikke av egen tilskyndelse til dere om rettferdighet, men fordi dere selv har drevet meg til det. For verken jeg eller noen annen som ligner meg, kan oppnå den salige og herlige Paulus’s visdom, hans, som da han var hos dere i de daværende menneskers påhør lærte sannhetens ord nøyaktig og kraftig, og også fraværende har skrevet brever til dere (Paulus’s brev til Filippenserne) som dere, når dere leser dem oppmerksomt, kan oppbygges i den tro som er meddelt dere, som er våres alles mor, har håpet til følgesvenn  og kjærlighet til Gud og Kristus og nesten til forgjengere. (Troen kalles de troendes mor, fordi det nye liv springer ut fra den. Hvor troen er mottatt, virker den håpet om engang å nå det fulle liv hist i Himmelen. Men mellom troen og håpet, altså etter troen, men forut for håpet, går den kjærlighet, den troende viser for engang å nå sitt håp.) Hver som eier denne har oppfylt rettferdighetens bud. For den som har kjærlighet er langt fra synd.

 

4. Pengegjerrighet er en rot til alt ondt. Idet vi altså vet at vi ikke noe har brakt med til verden og heller ikke kan bringe noe ut derfra, så la oss ruste oss med rettferdighetens rustning og først lære oss selv å vandre i Herrens bud, og lær deretter også opp deres kvinner i den tro, kjærlighet og renhet som er overlevert dem til å elske sine menn inderlig i all oppriktighet og elske alle uten forskjell, i all avholdenhet, og til å oppdra sine barn til gudsfrykt og enkene til å være besindige angående troen på Herren, be uavlatelig for alle, være langt fra all bakvaskelse, ond omtale, falsk vitnesbyrd, pengebegjær og alt ondt. Hvit at de er Guds alter, (for så vidt de har viet seg til Herrens tjeneste) og at Han gjennomskuer alt, ikke noe er skjult for Ham, verken tanker eller forestillinger eller hjertets hemmeligheter.

                                                                                                  Forts. n. nr.