En drankers historie

Fra Den Kristelige Lægmand, juni/ juli 1923

Del 3

”Barmhjertige Gud!” Ropte min hustru ut idet hun så opp i mitt djevelske åsyn. ”Du vil vel ikke drepe oss, James, du vil vel ikke skade lille Willie,” og hun sprang til vuggen og trykket barnet i sin favn. Jeg grep henne igjen i håret og førte henne til døren, og idet jeg åpnet den drev vinden en snøsky inn. Men en djevelsk hyling dro jeg henne ennå videre og kastet henne ut i mørket og stormen og med et vilt: Ha! Ha! lukket jeg døren mens hennes bedende jammer blandet seg med stormens hyling og spedbarnets skarpe skrik. – Men min gjerning var ennå ikke fullbyrdet.

Jeg vendte meg til den lille seng hvor min eldste sønn lå, rev ham opp av hans slummer og imot hans halvvåkne kjemping åpnet jeg døren for å kaste ham ut. Med frykt og angst kalte han meg med et navn som jeg ikke lenger fortjente og grep fortvilet fatt i mine klær. Jeg kunne ikke løsrive meg fra dette fortvilede grep, men med en djevelsk kulde lukket jeg døren til med hans arm imellom, så han mistet hånden.”

Taleren stanset et øyeblikk og skjulte sitt ansikt i sine hender, som han ville forjage en skrekkelig drøm. Hans store bryst beveget seg lik havets bølger. Min far hadde reist seg fra sitt sete og lente seg forover. Hans ansikt var hvit og store dråper stod på hans panne. Mitt unge hjerte gyste, jeg ønsket at jeg var hjemme. Oldingen så opp, aldri har jeg sett en slik dødsangst malt på et menneskelig ansikt, som det var på hans. Han fortsatte:

”Det var morgen da jeg våknet. Stormen hadde stilnet, men kulden var sterk. Først sikret jeg meg en drikk vann og dernest så jeg på det vanlige sted etter Marie. Da jeg savnet henne for første gang, begynte skrekken å bemektige seg mitt urolige sinn. Jeg tenkte at jeg hadde hatt en skrekkelig drøm og åpnet uvilkårlig ytterdøren med gysende frykt. Da døren åpnet seg falt snøen inn fulgt av noe som falt inn over dørterskelen med et sterkt brak på gulvet. Mitt blod skjøt lik rødhete piler gjennom mine årer og jeg gned meg i øynene for å lukke synet ute. Det var – min egen Marie og hennes spedbarn, frosset til is! – Den alltid tro mor, med egen person blott og bar for stormen, hadde bøyet seg over barnet for å beskytte det. Hun hadde lagt sitt hår over barnets ansikt og kulden hadde frosset det fast til det bleke kinn. Frosten var hvit i de halvåpne øynene og på dets små fingre. Jeg vet ikke hvor det ble av min stakkars gutt.”

Igjen bøyde oldingen sitt hode og gråt, og alle som var i huset gråt med ham. Min far hulket likt et barn. Med en sakte ettertrykkelig og beveget stemme sluttet oldingen:

”Jeg ble arrestert og lange måneder raste jeg i vannvidd. Jeg våknet, ble dømt til ti års fengsel, men ingen kval kunne lignes med den jeg utholdt i min egen barm. – Jeg er ingen svermer, å nei, jeg vil ikke skade noen, men så lenge jeg lever vil jeg advare andre, at de ikke kommer på den vei som har vært så mørk og skrekkelig for meg og mine. Jeg lengter etter å se min hustru og mine barn engang bak tårenes dal.”

Oldingen satte seg ned, men hans tale hadde grepet forsamlingen overordentlig. Min far sprang opp fra sitt sete og grep beveget etter pennen, men han stanset et øyeblikk med pennen i blekkhuset, da falt en tåre fra oldingens øye på papiret.

”Underskriv det, underskriv det, unge mann!” Sa den gamle, ”engler vil underskrive, underskrive det. Jeg ville skrive mitt navn der tusen ganger med blod, hvis det kunne bringe tilbake mine elskede og tapte.”

Min far skrev: ”Mortimer Hudson.” Oldingen så, tørket sine tårefylte øyne og så igjen på navnet. Hans ansikts farge vekslet mellom rødme og dødsblekhet. ”Det er - nei, det kan ikke være – og likevel, hvor forunderlig,” mumlet den gamle. ”Unnskyld meg, min herre,” sa han, ”det var min eldste sønns navn.” Min far skalv og holdt opp den venstre arm, som hånden var avskåret på.

For et øyeblikk så de hverandre i øynene. Begge vaklet, og de utbrøt:

”Min egen mishandlede sønn!”

”Min far!”

De falt om hverandres hals og gråt, inntil det syntes som om deres sjeler ville flyte og smelte sammen til en. Der var glede i denne kirke og bevegede ansikter omkring meg.

”La meg takke Gud for denne store velsignelse, som har gledet min brødefulle sjel,” utbrøt oldingen og idet han falt på kne, utgjøt han sitt hjerte i inderligste bønner, som jeg ikke noensinne før har hørt. Sløret var løftet opp, alle undertegnet begjærlig avholdsforpliktelsen og gikk rolig hjem hver til sitt med en slags ulyst til å forlate stedet.

Den gamle mann er død, men den lekse som han lærte sin sønnesønn på kneet, vil aldri glemmes. Oldingens aftensol gikk ned uten sky og hans svermeri har ikke tapt sin ilds kraft i mitt manndoms hjerte.