Sirkulære fra Kirken i Smyrna om
Polykarps martyrdød
Del. 1. (De kristne i
byen Philomeliumn i Lilleasia hadde henvendt seg til kirken i Smyrna med bønn
om å fortelle dem utførlig om de martyrer og særlig Polykarps martyrdød som
nå hadde funnet sted. Ifølge denne anmodning lot kirken i Smyrna en viss
Markus forfatte en beretning om Polykarps endelig i brevform, og sendte den til
Philomelierne med anmodning om at den, etter å ha vært lest av dem, måtte bli
sendt også til de øvrige kirker. Den er således et sirkulære til samtlige
kirker i Lilleasia). Guds kirke, her
i Smyrna, hilser Guds kirke, som er i Philomelium og alle avdelinger av den
hellige og alminnelige kirke. Nåde og fred og kjærlighet fra Gud Fader og vår
Herre Jesus Kristus bli dere mangfoldig til del! 1. Vi gir dere
beretning, brødre, og martyrene og den salige Polykarp, som gjorde ende på
forfølgelsen, idet han ved sin martyrdød likesom satte segl på den. For
nesten alt det som gikk forran, skjedde fordi Herren fra Himmelen ville vise
oss et med Evangeliet overstemmende martyrium. (Meningen er at vi i Polykarps
martyrium så, hvorledes et ekte martyrium som samstemmer med Evangeliet er
beskaffen, idet han ikke selv styrtet seg i døden, liksom noen, men avventet
på Guds time.) Han avventet nemlig sin hengivelse, likesom også Herren,
(Jesus Kristus, som heller ikke selv oppsøkte lidelsen og døden), for at også
vi skal være Hans etterlignere og ikke bare se til sitt eget, men enhver også
på andres. For den sanne og dype kjærlighet tilkommer det ikke å ønske seg
selv frelst, men også alle brødrene. 2. Salige altså
og ekte er alle de martyrier som er skjedd etter Guds vilje. For det er vår
plikt å være varsomme og sette alt i Guds hånd. For hvem skulle ikke beundre
deres sjelsstyrke, deres standhaftighet, deres kjærlighet til Herren?
Sundtflenget av piskeslag, så at man så det bare kjøtt like inn til de
innerste årer og blodkar, holdt de ut, så at enda til de som stod rundt ynket
seg og jamret, mens de selv nådde opp til en slik sjelsstyrke, at ingen av
dem verken stønnet eller sukket, men viste oss alle at Kristi martyrer i hin
pinsels time var fraværende fra legemet, eller enda mer, at Herren stod for
dem og omgikks med dem. Med tanken henvendt til Kristi nåde foraktet de de
timelige pinsler og løskjøpte seg ved en time fra evige straff. De
umenneskelige piners ild var kald for dem, for det stod for deres øyne å
unngå den evige ild som aldri slukkes ut, og med hjertets øyne så de hen til
de gode ting som er henlagt for dem, hvilket intet øye har sett og intet øre
har hørt og som ikke er oppkommet i noe menneskets hjerte, men som av Herren
ble vist dem, som ikke lenger var mennesker, men allerede engler. Likeså
utholdt også de som var dømt til ville dyr, skrekkelige kvaler. De ble lagt
oppå jernpigger og martret med mange slags andre pinsler, for at tyrannen
(den øvrighetsperson som besørget eksklusjonen) kunne, hvis det var mulig,
ved den vedvarende pine bringe dem til å fornekte. 3. For djevelen
prøvde mange kunster mot dem, men Gud være takk, Han utrettet ikke noe mot de
alle. For den herlig Germanikus satte mot i de fryktsomme ved sin egen
standhaftighet. Han kjempet også herlig med de ville dyr. For da Prokonsulen
(den romerske Stattholder) ville overtale ham og sa at han ynkedes over hans
unge alder, trakk han med makt dyret til seg, for hurtigere å utfries fra de
urettferdige og ryggesløse menneskers selskap. Da forundret hele mengden seg
over sjelsstyrken hos de kristnes gudelskende og gudfryktige slekt og ropte:
Bort med de ugudelige, la Polykarp bli oppsøkt. 4. Men da en
ved navn Quintus, en Phryger, som nylig var kommet fra Phrygien, (et land i
Lilleasia) ble redd, da han så de ville dyr. Han var det som hadde ansporet
både seg selv og noen andre til av egen drift å trå frem (det vil si:
fremstille seg til å bli martyrer). Ham overtalte Prokonsulen ved mange
bønner til å sverge og ofre (det vil si: forbanne Kristus og ofre til
Keiserens lykkegudinne). Derfor, brødre, roser vi ikke dem som fremstiller
seg frivillig, siden Evangeliet ikke lærer oss dette. 5. Men den
herlige Polykarp ble i begynnelsen, da han hørte mengdens rop ikke
forskrekket, men ville bli værende i byen. Men de fleste rådet ham til å dra,
han dro da til en liten landsby som ikke lå så langt fra byen og oppholdt seg
der med noen få en natt og en dag uten å gjøre annet enn å be for alle og for
kirkene overalt på jorden, dette var hans sedvane. Mens han ba, hadde han tre
dager før han ble tatt til fange et syn og så at hodeputen sin ble angrepet
av ild. Han vendte seg da og sa til dem, som var hos ham: ”Jeg skal bli brent
levende”.
Forts
neste nr. |