NR. 11/12	November / Desember 2010		67. ÅRG.
Guds dyrebare Gave til oss mennesker! Evangeliet på Kristi fødselsdag Luk. 2. kp. fra 1. til 14. vers. Og det skjedde i de dager at det utgikk en befaling fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives (i manntall). Denne innskrivning var den første som fant sted, da Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef gikk opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede hustru, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden at hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe; for det var ikke rom for dem i herberget. Og det var hyrder i den samme egn, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, Herrens engel sto over dem, og Herrens klarhet lyste om dem, og de fryktet meget. Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en Frelser født som er Kristus, Herren i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskares mangfoldighet, som lovet Gud og sa! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, (og) i mennesker hans velbehag! Les mer her
Eder er i dag en Frelser født. Julepreken. Av Matheus Holte i Haugianeren 1951. Så dypt er vårt fall i Adam, at ikke et eneste menneske født av syndig sæd, kunne frelse seg selv. Nei, ikke kunne vi lide den fortjente straff uten å fortvile – og derved synde på nytt – og således aldri i evighet kunne bli forløst. Les mer her Sirkulære fra Kirken i Smyrna om Polykarps martyrdød Del. 2 6. Da man fortsatte å ettersøke Polykarp, gikk han til et annet landsted, og straks var de som søkte etter ham til stede der, og da de ikke fant ham, grep de to unge slaver, disse pinte de til den ene bekjente, for det var umulig at han kunne bli skjult, da endatil hans husfellesskap forrådet ham. Og Irenarchen (En politioffiser som hadde oppsyn med den offentlige rolighet), som het Herodes, skyndte seg med å føre ham til løpebanen (Den store plass på løpebanen kunne også brukes til rettslige og andre forsamlinger) for at han skulle vinne den lodd som tilkom ham ved å bli Kristi etterfølger. Men over hans forredere kommer Judas’s straff! Les mer her En katekisasjon, som ble til velsignelse Fra ”Den Kristelige Lægmand” Et ungt menneske fra et godt hjem, hvor Guds Ord ble holdt høyt og Guds navn ble helligholdt, kom til å tjene et sted hvor forholdene var helt annerledes. Eder og forbannelser hørte til dagens orden. Nesten ubevist tok den unge mann etter og også fra ham hørtes snart vannhelligelse av Guds store navn. Så var det en dag han sammen med en del andre besøkte en landsby i nærheten. Det kom nettopp på den tid da det der ble holdt katekisasjon i kirken. De andre gikk til vertshuset, men gamle minner drog vår unge venn til Guds hus, hvor han ikke på lenge hadde vært. Da han kom inn, holdt presten på å katekisere over det andre Bud og talte alvorlig om det å bryte dette Bud. Det gikk i den unge. Aldri før hadde jeg tenkt over for en fryktelig synd det i virkeligheten er å trekke Guds navn ned i støvet, sa han siden. Han tok ikke mer noen ed i sin munn. Men det beste var nok, at erkjennelsen av den ene synd ble begynnelsen til en grundig omvendelse. Tidene forandrer seg For ca 400 år siden var Hertug Alba av Spania den Romerske Kirkes utvalgte redskap til å utrydde protestantismen i Nederland. Med det ry at han hadde drept 18000 protestanter og satt i gang en krig som varte i 68 år, vendte han tilbake til Madrid, hvor han ble overøst med æresbevisninger. Paven forærte ham som ”Troens Forsvarer” en innviet hatt og et sverd – gaver som tidligere bare konger hadde fått. – Og nå? Et blad etter dette: Bor nå Mr. Jameson i gamle Hertug Albas’ palass, det brittiske og utenlandske Bibelselskaps agent. Flere av palassets store saler tjener nå som generaldepot for Bibelen for hele Spania og mang en en Evangeliets predikant nyter gjestfrihet i et eller annet soverom etter den mann som lot fengsle, henge eller brenne så mange Evangeliets tjenere. – Herrens Evangelium går sin seiersgang gjennom verden. Det kan hindres til en tid, men reiser seg igjen over motstandernes gravhøyde og sprer velsignelse blant deres etterkommere.		Hans Nielsen Hauges reiser Del. 12. For jeg var sikker på at beskyldningene som var gjort mot meg, var usanne og derfor ikke kunne bevises, utenom de oppbyggelser jeg hadde holdt og det jeg hadde skrevet enfoldig, likefrem sannhet, og påminnet uten persons anseelse. Men dette trodde jeg ikke var straffskyldig etter vår Lov. Det verste var at tiden gikk så langsomt, da jeg ikke hadde noe å gjøre på, ingen bøker å lese, og enda mindre noe menneske å tale med. Les mer her Prestens preken til seg selv På kontorveggen hos en teologisk professor i Berlin fantes en tavle med overskriften: ”Des Psarrers Predigt an fich felbst”, og undertegnet Dietrich Vorwerk. Denne Vorwerks prestepreken kunne kanskje også bli til velsignelse for andre. Her er den: En prest må være et kar til Guds ære. Kongelig fornem i adferd og ord, enkel som bonden der dyrker sin jord. En helt som det ”gamle jeg” har dempet, et menneske, som med Gud har kjempet. En kilde til hellig liv, en synder som ber: Gud tilgiv. Herre over egne ønsker og begjær, tjener for alle, som engstede er. Han bøyer seg ikke for storhet og makt, men vel til en stakkar i tiggerdrakt. For Herren en skolegutt all sin tid, men fører i andens kamp og strid. En knelende tigger med opprakte hender, herolden fra Gud, som alt godt utsender. En mann i kamp og seier, en kvinne ved sykeleier. Som oldingen vis og god, som barnet i enfold og tro. Han streber imot det høye, men har for det ringe dog øye. Til glede stemt, med sorgen kjent, fra nag bortvendt. En klartenkt mann, i tale sann. En venn av fred, men ikke veik. Et lys på andres vei, og - - - slett ikke som jeg. Kjenn deg selv Fra ”Den Kristelige Lægmand” Pastor Krummacher forteller: En dag satt noen menn i ivrig samtale om en nabo, hvis ord og gjerning ble ordentlig gjennomhetet. En from garver fra Elberfeld satt og hørte på dette, men sa ikke noe. ”Du sier jo ikke noe, du” sa de andre. ”Nei,” svarte han, ”dere skal nemlig vite at jeg ligner i denne stund en, som har spilt bankerot. Jeg har merket, at folk, som har spillet opp, alltid blir stumme, når talen faller på bankerotter, selv om de har vært i den ivrigste samtale. Jeg er, åndelig talt, en slik mann. For de synder og feil som dere holder frem så sterkt hos naboen, finner jeg ved nøyere ettertanke hos meg selv. Det lukker min munn til!” Den som er riktig oppmerksom på hva som bor i hans eget hjerte, vil aldri baktale andre. Det er bare mangel på kjennskap til seg selv, tilliks med hovmod og forakt, som er grunn til baktalelse. Om en gammel from mann fortelles, at så ofte han hørte at noen av hans brødre i Kristus hadde begått en stor synd, gråt han og sa: ”I dag han, i morgen kanskje jeg.”
Den barmhjertige Samaritan Fra ”Den Kristelige Lægmand” des. 1905 Den kjente, fromme prest Oberlin forteller: Da jeg var kandidat, gikk jeg en dag fra Stratzburg til en landsby, som lå flere mil borte. Det var vinter, og Is og snø hadde gjort alle veier ufremkommelige. Da jeg var kommet omtrent halvveis og var mitt i fjellene, som jeg skulle over, ble jeg i den grad trett og søvnig, at jeg ikke lenger maktet å gå. Jeg visste at det var den sikre død hvis jeg falt i søvn. Men jeg befalte min ånd i Guds hender, for jeg hadde ikke krefter til å stå imot, og jeg sov snart inn. Plutselig, jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet, ble jeg grepet av en fast hånd og våknet. Foran meg sto en mann i blå bluse. Hans vogn stod et par skritt fra ham. Han gav meg litt vin og gned mine frosne lemmer, og om en stund kunne jeg reise meg på føttene. Han hjalp meg opp i sin vogn og førte meg til nærmeste landsby. Da vi skiltes takket jeg min ukjente redningsmann på det hjerteligste og ville gi ham en belønning, men han ville ikke motta noe. ”Det var bare min plikt å hjelpe min neste som er i nød,” sa han. ”Jeg har gjort dette med glede og jeg kan således ikke motta noen belønning for det.” Nevn så i det minste deres navn, sa jeg, og jeg vil innbefatte dem i mine bønner. Dette nektet han og sa smilende: ”Jeg ser de er teolog, si meg nå, hva het den barmhjertige samaritan?” Dette spørsmål kan jeg ikke svare på, siden hans navn ikke er nevnt i Bibelen, sa jeg. Til dette svarte han: ”Da det later til, at de ikke kan si det, så tillater de nok at mitt navn også er ukjent. Dermed skiltes vi.
www.haugianeren.net er den elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. E-post til redaktør kan sendes til: post@haugianeren.net