Eder er i dag en
Frelser født. Julepreken. Av
Matheus Holte i Haugianeren 1951. Jesus, min Hyrde, er kommet til syndere
alle. Hør! Kjære hør nu hva englene derom de
tale: Eder i dag Jesus er født til behag! Slikt kan vel hjertet husvale. Skam må det være i synden nu mer å dvele, Da her er opprop til alle, at de seg skal
glede I det Guds Lam! Som bar vår synd og vår
skam – Gi Ham ditt hjerte til sete. Kjæreste Jesus! Jeg beder om lov til å
komme Hen til din krybbe i ånden med alle de
fromme, Og på deg se Uti
min jammer og ve, At jeg min nød kan forglemme. Nu er Han kommet, Han som var forgjettet så lenge. Skulle vi nu ikke løpe hen til Ham i
mengde, Å gjøre bot! Da får vi del i Hans blod, Det som kan salighet bringe.
Tollef Aaraas,
1894. Så dypt er vårt fall i Adam, at ikke et eneste menneske født av syndig sæd, kunne frelse seg
selv. Nei, ikke kunne vi lide den fortjente straff uten å fortvile – og
derved synde på nytt – og således aldri i evighet kunne bli forløst. Heller
ikke kunne vi gjenføde oss selv, slik at vi av hjertet angret våre synder og
i kjærlighet til Gud og vår neste begynte å forsake djevelens gjerninger og
alt hans vesen. Ja, så gjennom ødelagt og forvent er vi blitt fra fallets
dag, at ingen kunne løse seg selv fra syndens, dødens og djevelens makt og
føre seg i samfunn med Gud igjen.
I sannhet var vi fortapt og fordømt til den evige død! Kjære venner! Dette er en ydmykende sannhet
om hele vår falne slekt. Så mange av oss som har gitt rom for Den Hellige
Ånds opplysning, vi erkjenner denne sannhet med smerte og skamfølelse hver
eneste dag. Vi ser denne smertefulle erkjennelse av naturens vanart og dype
fordervelse for en så viktig sak, at vi av hjertet ber på nytt og på nytt: ”Vis
meg rett klarlig min jammer og møye, vis meg fordervelsens avgrunn i meg.
At
seg naturen til døden kan bøye, ånden alene må leve for deg.” Men
selv om det smerter, så er det dog en stor lykke å ha en levende erkjennelse
av seg selv. For da er vi av de botferdige og ydmyke sjeler, som føler seg
uverdig til den minste nåde og ære. Og da blir det for oss, som for apostelen
Paulus, en troverdig tale og aldeles verd å mottas: At Jesus Kristus kom til
verden for å gjøre syndere salige, blant hvilke jeg er den største, 1 Tim. 1,
15. Gled
eder i Herren alltid! Atter sier jeg: Gled eder! Kjære brødre og søstre –
kalte, hellige og elskede – Eder er i dag en Frelser født! Dette
er det store og forunderlige – som endog englene begjærte å gjennomskue –
sier apostelen. Ja, stor er den gudfryktighetens
hemmelighet som vi må bekjenne: Gud er åpenbaret i
kjød, er rettferdiggjort i ånd, sett av engler, preket iblant hedninger,
trodd i verden, opptatt i herlighet. 1 Tim, 3, 16. Dette
budskap, dette salige Evangelium, smaker meget, meget bedre for alle ydmyke
og botferdige hjerter enn den beste julemat. Vi erfarer Faderens, Sønnens og
Den Hellige Ånds velgjerninger hele året igjennom – og har ikke Jul, Påske og
Pinse bare én gang om året. Men
er det ikke underlig, venner, hvor viselig våre gamle åndsfylte
fedre har ordnet tekstene til første og annen Juledag. På første Juledag
hører vi om verdens Frelser – om englesang – om fred på jorden …., men på annen Juledag ser vi en blodrød fane – vi hører
om strid, forfølgelse og blodsutgytelse. Ja,
slik går det når det sanne Evangelium lyder, og Kristus får inngang i
hjertene. Da kommer vi i strid med oss selv, den ugudelige verden og den
falske kirke. Da oppfylles Jesu ord: ”Jeg er ikke kommet for å sende fred på
jorden …., men sverd … Mat. 10, 34 flg. Den falske
kirke med sine ledere på Jesu tid, de var Hans bitreste fiender. De hadde
ingen ro før de fikk Ham på korset. Vi vet også hvem det var som steinet Stefanus – endog Saulus fra Tarsus fant velbehag i hans
mord. Kjennetegnet
på den rette-troende kirke til alle tider har jo vært dette, at den har stått
i et rett forhold til Lov og Evangelium. Vi elsker Loven, fordi den åpenbarer
Guds hellighet og rettferdighet og øver sin dødende gjerning i oss – og
derved uavlatelig baner vei for Kristus, som er Evangeliets kjerne, Rom. 3,
20 og Gal. 3, 24. Fordi
dette er sant, så må vi ikke undre oss over, at satan til alle tider ved sine
tjenere i den falske kirke har forfalsket både Loven og Evangeliet. Frukten
av denne forfalskning blir ikke noe annet enn avgudsdyrkelse under en
kristelig maske: Menneskehjertene blir uforandret – det blir skinn uten
kraft, 2 Tim. 3, 5, en verdsliggjort kristendom med en falsk tilegnelse av
Guds nåde og barmhjertighet – en tilegnelse med forstanden i stedet for med
hjertet. Kjære
venn! Vi må vokte oss for den alminnelige forkynnelse i vår lutherske kirke,
fordi både Lov og Evangelium blir forfalsket: Loven blir forfalsket på den måten at synden mot den første og annen tavle, d. v. s. de
åndelige og kjødelige synder og laster blir ikke blottet og straffet. Det er
dessverre ikke mange forkynnere i vårt land som med hellig nidkjærhet for
Guds ære og sjelenes frelse, advarer offentlig og privat for vranglæren og vranglærerne i vår tid. Heller ikke er det mange som forkynner
Guds vrede over morderne og de mange som lever i utukt, tyveri og baktalelse.
Jeg
bever for den Guds dom som vil ramme alle disse forkynnere – hvis det ikke
blir sann omvendelse og en tilbakevending til de gamle stier i lære og liv.
Guds dom nærmer seg hurtig – og den skal begynne fra Guds hus! (Se 1 Pet. 4, 17). Ikke bare Loven,
men også Evangeliet blir forfalsket. På hvilken måte? Vil du spørre. Det er
forferdelig, men likevel nødvendig å si det som her bør sies: Det er i høy
grad sørgelig og en stor Guds straffedom over vårt folk, at mange av våre
forkynnere, prester og emissærer, tror slett ikke at Jesus Kristus under sitt
jordeliv var allmektig og allvitende. Derved
fornekter de kjernen i Evangeliet, nemlig Jesu Kristi guddom! Dette er en
fryktelig forfalskning av Evangeliet – og er ikke noe annet enn det arianske
kjetteri i en litt finere form, hvor ved selve Evangeliet blir fornektet. Kjære
leser! Les ikke deres giftige skrifter, men brenn dem opp, for de er ikke
verd noe annet enn varmen. Kom
i hu at en forkynner bringer sine tilhørere den samme Kristus som han selv
tror på. Hvis jeg trodde at Jesus Kristus ikke var allmektig og allvitende
under sitt jordeliv, se da trodde jeg på en falsk Kristus som aldri har
eksistert. Følgene av dette er at jeg ikke kan bringe tilhørerne noen annen
Kristus enn den jeg selv trodde på. Merk så videre:
Fordi der forkynnes en falsk Kristus i vår tid, så forkynnes selvfølgelig
også en falsk tro. ”Troen er ingen etisk kvalitet i sjelen. Vi blir gjenfødt
fordi vi er rettferdiggjort. Og ikke omvendt”. Slik lærer en av de største
(tidligere) ledere i Indremisjonen. Dette er jo en forvrengning av den saliggjørende
orden. Den falske ånd i denne lære hindrer
menneskene fra å bli botferdige – hindrer dem fra å komme igjennom den snevre
port og inn på den smale vei. De blir tyver og røvere, som klyver over muren,
Joh. 10, 1, og derfor har disse så lett for å tro på den falske Kristus. Jeg vet at sannheten har en forherdende virkning i de hjerter hvor den blir motstått. Dette vitnesbyrd som her er nedskrevet er
en julegave til alle lesere av ”Haugianeren”. Måtte ingen av dere forherde seg. La din nådes
virkning følge med dette vitnesbyrd, kjære treenige Gud, Fader, Sønn og
Helligånd, så det må bli til ydmykelse og veiledning i vår salighets sak, så
vi av levende erfaring kan si med Job: Jeg vet at min Frelser lever, og den siste skal
stå på støvet. Og når de etter min hud har avslitt dette mitt kjød, da skal
jeg dog skue Gud av mitt kjød, hvilken jeg, jeg skal beskue for meg, og mine
øyne skulle se, og ikke en fremmed. Frykt eder for sverdet, thi der kommer hastighet av misgjerninger, som fortjener
sverd, på det I skulle kjenne, at der er rett til. Job. 19, 25 flg. Amen. Min
sol, min lyst, min glede, Min Jesus, hjertens venn Hvor
lenges jeg å trede Og komme til deg hen! Jeg
har en julesang I hjertet deg å yte, Som
skal med takk utflyte. Hjelp selv min troes gang. Men
akk, de verdens bomme Og bolte hindre meg, Jeg
ei så rask kan komme Til, søte Jesu, deg. Her
legges sten og støt For foten alle steder, I
deg jeg meg dog gleder Og må meg lenges død. Hvo
ville da ei lide Og gjerne takke til? Hver
skynde seg å stride, Som vist til Himlen vil! Så
skal man selv befinne, Hva de for ære få, Som
her i verden vinne, Når kronen settes på.
Kingo. |