Sirkulære fra

                Kirken i Smyrna om Polykarps martyrdød

                                                                     

Del. 2

 

6. Da man fortsatte å ettersøke Polykarp, gikk han til et annet landsted, og straks var de som søkte etter ham til stede der, og da de ikke fant ham, grep de to unge slaver, disse pinte de til den ene bekjente, for det var umulig at han kunne bli skjult, da endatil hans husfellesskap forrådet ham. Og Irenarchen (En politioffiser som hadde oppsyn med den offentlige rolighet), som het Herodes, skyndte seg med å føre ham til løpebanen (Den store plass på løpebanen kunne også brukes til rettslige og andre forsamlinger) for at han skulle vinne den lodd som tilkom ham ved å bli Kristi etterfølger. Men over hans forredere kommer Judas’s straff!

 

7. Med den unge slave gikk nå et korps soldater og ryttere ut, væpnet på sin vanlige måte, fredag ved middagstid, som om de dro mot en røver. Sent om kvelden kom de over ham og fant ham liggende i et lite hus i det øvre stokkverk (loftet). Derfra kunne han komme seg til et annet sted, men ville ikke, idet han sa: Guds vilje skje! Da han altså hørte at de var tilstede, gikk han ned og talte med dem, mens de forundret seg over hans høye alder og uforferdede mot og hvorfor man viste så stor iver for å gripe en så gammel mann. Han bød straks å sette mat og drikke for dem, så mye de ville. Han bad dem om å unne ham en time til uforstyrret bønn, og da dette ble tillatt ham, bad han stående, så oppfylt med Guds nåde at han i to timer ikke kunne tie. De som hørte det forundret seg og mange angret på at de hadde gått ut mot en så velbehagelig olding for Gud.

 

8. Da han hadde endt sin bønn, hvor Han husket på alle som han hadde truffet i livet, små og store, høye og lave og hele den alminnelige kirke på jorden, og da tiden til å dra bort var kommet, satte de ham på et esel. Det var en hellig Sabbatsdag. Irenarchen Herodes og hans far Niketes møtte ham, tok ham opp i sin vogn, satte seg hos ham og søkte å overtale ham ved å si: ”Hva ondt er det da i å si ”Herre Keiser” (Herre (dominus) var en tittel som flere romerske Keisere tiltok seg, men i en kristens munn ville ordet, brukt om et menneske, være ensbetydende med ”Gud”) og å ofre” og liknende, ”og derved frelse seg?”

I begynnelsen svarte han dem ikke, men da de fortsatte, sa han: ”Jeg vil ikke gjøre det, det som dere råder meg til.” Da det således ikke lyktes dem å overtale ham, tiltalte de ham med harde ord og støtte ham så voldsomt ut, at han ved nedstigningen forvred skinnebenet. Uten å akte på dette gikk han, som om ikke noe var hendt ham, med hurtige skritt videre og ble ført til løpebanen, hvor der var en slik larm at ikke engang noen kunne høres.

 

9. Da Polykarp gikk inn på løpebanen lød en røst til ham fra Himlen, som sa: ”Vær sterk, Polykarp, og ha mannsmot”. Ingen så den som talte, men de av oss som var tilstede, hørte røsten, og da han ble ført videre frem ble der en heftig larm, da man hørte at Polykarp var grepet.

Deretter ble han ført frem for Prokonsulen, som spurte ham, om han var Polykarp, og deretter da han svarte ja, prøvde å overtale ham til å fornekte og sa: ”Tenk på din høye alder”, og annet liknende som man pleier å si. ”Sverg ved Keiserens Lykkesgudinde, (Fortuna var Romernes skytsgudinne!) omvend deg, si: bort med de ugudelige”. Da så Polykarp med alvorlig oppsyn ut over de vantroende hedningers store mengde på løpebanen, rystet hånden mot dem, sukket, så opp mot Himlen og sa: ”Bort med de ugudelige”, og da Prokonsulen trengte inn på ham og sa: ”Sverg, og jeg løslater deg, forbann Kristus”, svarte han: ”I seksogåtti år (Enten  må de 86 år regnes fra hans mottagelse av kristendommen, eller man må anta at han har hatt kristne foreldre og allerede som barn var blitt døpt, så han også nå var 86 år gammel. Det første synes rimeligst; for sannsynligvis var han ved sin død omtrent 100 år gammel) har jeg tjent Ham, og Han har ikke gjort meg noe ondt; hvorledes kan jeg da forbanne min Konge, som har forløst meg?”

 

10. Da Prokonsulen fremdeles ble ved med å si: ”Sverg ved Keiserens Lykkesgudinne”, svarte han: ”dersom du setter en forfengelig ære i at jeg sverger ved, som du kaller det, Keiserens Lykkesgudinne, og oppføre deg som om du ikke vet hvem jeg er, så hør nå min frimodige bekjennelse: Jeg er en kristen, og vil du lære kristendommens lære å kjenne så gi meg en dag og hør den.” ”Søk å vinne folket”, sa Prokonsulen (spottende). Polykarp svarte: ”Deg har jeg aktet verdig til en forklaring, for vi har lært å lyde de øvrigheter og befalingsmenn som er beskikket av Gud, den ære som tilkommer dem, for så vidt den ikke skader (strider mot samvittigheten), men de hine akter jeg ikke verdige til at jeg forsvarer meg for dem”.

                                                                                                 Forts. n. nr.