Sirkulære fra

Kirken i Smyrna om Polykarps martyrdød

Del. 3.

”Jeg har ville dyr”, sa Prokonsulen, ”for dem kaster jeg deg, dersom du ikke besinner deg.” ”Kall dem hit”, svarte Polykarp, ”for vi holder fast ved ikke å befinne oss slik at vi går over fra det Gode til det onde, men å vende fra det onde til det Gode er riktig.” – ”Bekymrer du deg ikke for dyrene, lar jeg deg fortære av ild, dersom du ikke omvender deg.” – ”Du truer med en ild som brenner en kort stund og snart slukkes, for du kjenner ikke den tilkommende doms og den evige straffs ild, som venter de ugudelige! Men hvorfor venter du? Kom med hva du vil.”

Mens han sa dette og mye annet, var han full av mot og glede, og hans åsyn strømmet over av ynde, så han ikke bare forferdes over det som ble sagt til ham, men at endatil Prokonsulen tapte fatningen og sendte sin herold til tre ganger å rope ut midt på banen: ”Polykarp har bekjent seg å være en kristen.” Ved disse ord fra herolden ropte både hele hedningenes og den jødiske hop som bodde i Smyrna med vedholdende og høyt skrik: ”Denne er Asiens lærer, de kristnes far, våre guders ødeleggere, som lærer mange at de ikke må ofre og gjøre knefall for dem.” Dette ropte de og bad Asiarken Fhilipp (Asiarkenes embete besto i å ansette offentlige leger til ære for Lilleasiens skytsguder. Da disse leger hadde et religiøst formål, ble Asiarkenes embete betraktet som et presteembete, derfor kaltes den her omtalte Fhilipp for ypersteprest) å slippe en løve løs mot Polykarp, men han sa, at han ikke hadde tillatelse til det, da dyrefektningens tid var løpt ut. Da besluttet de endrektig å rope at Polykarp skulle brennes levende. For det syn måtte oppfylles som han hadde hatt på sin hodepute, da han, mens han bad så den brenne og vendte seg til dem som var hos ham, med de profetiske ord: ”Jeg skal bli levende brent.”

Dette skjedde nå med stor hast, hurtigere enn det ble sagt, idet mengden øyeblikkelig brakte trestykker og kvister sammen fra verkstedene og badene. Fremfor alt var jødene ivrige til å utføre denne tjeneste, som deres skikk er. Da nå bålet var ferdig, tok han av seg alle sine ytterklær, løste sitt belte og forsøkte også å ta av seg skoene, da han ikke hadde gjort det tidligere, fordi enhver av de troende alltid forsøkte å være den første til å berøre ham. For også før martyriet var han på grunn av sin gode vandel blitt hedret med all utmerkelse. Straks ble nå alle de redskaper som hørte til bålet (lenker, som han ble bundet til den oppreiste påle. Til denne festet man så den dødsdømte med nagler gjennom hendene.) lagt om ham, men da man også ville nagle ham fast, sa han: La dette fare, for Han som har forunt meg å utholde ilden, vil også skjenke meg å forbli rolig på bålet uten at dere fester meg med nagler.

De naglet ham da ikke, men bandt ham. Med hendene på ryggen og bunden, lik en utmerket vær av en stor hjort, tiberedt til et Gud velbehagelig brennoffer, så han opp til Himmelen og sa: Herre, allmektige Gud, din elskelige og velsignede Sønns, Jesu Kristi, Fader, ved hvem vi har lært deg å kjenne, englenes og kreftenes og all skapningens og hele den for ditt ansikts levende rettferdige slekts Gud, jeg priser deg, at du har aktet meg verdig til denne dag og time, til i dine blodvitners tall å ta del i din Salvedes kalk, Mat. 20, 22 – 23; 26, 39, til sjelens og legemets oppstandelse til et evig liv i Den Hellige Ånds uforkrenkelighet. La meg i dag bli opptatt iblant dem (blant dine blodvitner) for ditt ansikt som et godt og velbehagelig offer, som du har forberedt meg og åpenbart for meg og nå oppfylt, du trofaste og sanndrue Gud. Derfor og fremfor alt priser jeg deg, lover deg, forherliger deg ved den evige og himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus, din elskelige Sønn, ved hvem ære være deg til like med Ham og Den Hellige Ånd nå og i all evighet! Amen.

Da han hadde oppsendt Amen og fullendt bønnen, tente fyrbøterne på ilden, og idet den store lue blusset opp, så vi, hvem som var tillatt å være tilskuere, et under, og vi er blitt bevart for å forkynne de øvrige det som skjedde. Ilden dannet nemlig en hvelving og omgav, likesom et skipsseil som var fylt av vinden, martyren rundt om som en mur, og hans legeme var i midten, ikke som brennende kjøtt, men som et brød, som stekes, eller som gull og sølv som lutres i en ovn, og en sterk vellukt strømmet inn på oss, som av virak eller en annen kostelig røkelse.

Da altså de vantro langt fra så at hans legeme ikke kunne fortæres av ild, befalte de en Konfoktor (en person som dreper dyr ved dyrefektninger der dyrene blir en fare for tilskuerne) å trå til og gjennombore ham med et sverd. Da dette skjedde så strømmet det en så stor mengde blod ut omkring sverdstikket at ilden sluktes og hele skaren ble forundret over at det var så stor forskjell mellom de vantro og de utvalgte, som også denne beundringsverdige martyr Polykarp hadde vært en, en i våre tider apostoliske og profetisk lærer, biskop for den katolske kirke i Smyrna. For hvert ord som han talte med sin munn er blitt oppfylt og skal bli oppfylt. (Vi ser av artikkelen at den er preget av datidens hat mot jødene! Red. anm.)

Siste del n. nr.