NR. 3/4 |
Mars / April 2011 |
68. ÅRG. |
|
Evangeliet på 1.
påskedag Fra
Hans Nielsen Hauges Postille. Mark.
16, 1 – 7. Og
da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende urter for å gå og salve ham. Og meget tidelig på den første dag i uken kom de til graven, da
solen gikk opp. Og de sa til hverandre: Hvem skal velte stenen fra døren til
graven for oss? Og da de så opp, ble de var at stenen var veltet bort; for
den var meget stor. Og de gikk inn i graven og så en ung mann sitte på den
høyre side, kledd i en hvit, sid kledning; og de ble forferdet. Men han sa
til dem: Forferdes ikke! I leter etter Jesus fra Nasaret, han som ble
korsfestet. Han er oppstanden, han er ikke her; se, der er stedet hvor de la
ham! Men gå bort og si til hans disipler og til Peter at han går foran eder
til Galilea; der skal I se ham, slik som han har sagt eder. |
|||
Sirkulære fra Kirken i
Smyrna om Polykarps martyrdød Siste
del. Men da den onde som er nidkjær mot de
rettferdiges slekt og misunner og motstår dem, så både storheten i Polykarps martyrium og hans fra først av ubesmittede
vandel og han selv kranset med uforkrenkelighetens
krone og i besittelse av en ubeskrivelig kamppris, anstrengte han seg for at
vi ikke engang skulle ta bort hans levninger, selv om mange ønsket å gjøre
dette og å få del i hans hellige legeme. Han innskjøt altså Niketes, Herodes’s far og Altes
bror, å søke Prokonsulen om ikke å utlevere hans legeme, ”for at de”, sa han,
”ikke skulle la den korsfestede fare og begynne å tilbe denne.” Hans Nielsen Hauges
reiser Del
14. Stiftamtmann Cederfeldt
i Kristiansand melder og uttrykker seg slik: ”Likesom Hauge aldeles ikke har
vist seg fra noen umoralsk eller oppsetsig side i dette Stift, således har de
av hans tilhengere, som her i Stiftet er etablerte, for største delen oppført
seg som utmerkede, strevsomme, arbeidsomme og lydige borgere i å etterkomme
øvrighetens befalinger osv. |
Til prester og lærere Av
Madam Guion. Hvis
alle som arbeidet for sjelers omvendelse, straks ville føre dem inn i et
bønneliv og dermed til et indre liv og gjøre det til hovedmål å vinne og råde
over hjertet, ville det sikkert følge utallige så vel som vedvarende
omvendelser. På den motsatte side, vil bare få og flyktige frukter komme med
det arbeidet, som er begrenset til det ytre, som å pålegge den omvendte med
en mengde forskrifter for ytre handlinger, i stedet for å overlate sjelen til
Kristus ved å bringe hjertet til å beskjeftige seg med Ham. De tolv ganger tolv
tusen beseglede og deres tolv kjennetegn Åp. 7. kp; 14, 1
– 5; 15, 2 Av.
N. P. Wetterlund. Del
2. Neste kjennetegn heter 5.
Sol og glohete. Det står i Åp.
16, 8 – 9, at en av de engler som skulle utgyte Guds vredes sju skåler,
utgjøt den sin skål over solen, ”og det ble gitt den å brenne menneskene med
ild; og menneskene brente i stor hete, og de spottet Guds navn.” Det er selve
solen, den hellige og rettferdige Gud, som her har blitt til en fortærende
ild, når Hans rettferdighets vrede begynner å brenne. |
||
Mørker hviler over jorden Mel: Min Jesus mitt livs livsaligste brønn. Se
mørket det skjuler all jorden nu hel. Og
høsten seg nærmer da hver får sin del. Som
Noa ei hørtes, som Lot jo bortførtes Fra
hopen, så er nu tidernes art. Der
spottes, fornektes, nu all åpenbart. Se
lærde i spissen her foran nu går De
unge forføres fra skolenes år De
nekter vår Herre som Gud kunne være O
Herre forbarm deg dog over enhver Akk,
flytt ikke lyset, jeg beder især! Som
skriftlærde fordum Messias ei fant, Uaktet
vår Herre dem satt midt iblant. Så
blinde de er dog nu også dessverre. Fornuftens
gudinne hun setter seg ned, Vil
ikke tro annet enn blotte begrep. De
stakkars studenter nu opplæres skal, For
siden å være blant hyrdenes tall Hva
kan vi forvente av de de uomvendte De
kan ikke føde og vokte Guds hjord Men
sjelene drepe, akk – fryktelig mord! Her
driver så mange med strømmen av sted I blindhet de følger, enskjønt de ei vet Hva
Bibelen sier, i den de ei kikker De
lever for dagen, og metter sitt kjød Fornekter
vår Herre, Hans blod og Hans død. Den
tid var dog ille da Luther fremkom, Ja,
synd og villfarelse var det i flom. Men
ei som for tiden, da stor eller liten I
frekkhet og spott synes vandre her frem, O
– Gud – kan omvendelse ennu gis dem? Ei
heller da Hauge fremstod var det så I
overtro mange med prestene lå Som
Linderot spået, slik har det og gået, Forførelses
floder de går over land Og
vantroen vokser hos kvinne og mann. De
hørendes antall de blir nu så få Og
Guds Ord foraktes av store og små. De
gamle bortfaller, og de unge av alder, Ei
ulykke skrekker, men sikker man er! Betenk
det nu venner, at enden er nær. Den
sannhet vil tale, han aktes nok ei I
ørkenen tale omvendelsens vei Den
eldgamle vare, man bort lader fare, Utvelger
i hope som ørene klør Og
lever så sikker, helt inntil man dør. Og
djevelens vrede, den er nu så stor. Han
fange vil alle om mulig på jord. O
– levende Klippe, min Jesus ei slippe De
lam og de får du har ført på din sti, Redd
dem og la dem i Ordet forbli.
Fra min første tid
Arthur Fjellheim. |
|||
www.haugianeren.net er den elektroniske
utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. E-post til redaktør kan sendes til: post@haugianeren.net |
|||