Evangeliet på 1.
påskedag Fra
Hans Nielsen Hauges Postille. Mark.
16, 1 – 7. Og
da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende urter for å gå og salve ham. Og meget tidelig på den første dag i uken kom de til graven, da
solen gikk opp. Og de sa til hverandre: Hvem skal velte stenen fra døren til
graven for oss? Og da de så opp, ble de var at stenen var veltet bort; for
den var meget stor. Og de gikk inn i graven og så en ung mann sitte på den
høyre side, kledd i en hvit, sid kledning; og de ble forferdet. Men han sa
til dem: Forferdes ikke! I leter etter Jesus fra Nasaret, han som ble
korsfestet. Han er oppstanden, han er ikke her; se, der er stedet hvor de la
ham! Men gå bort og si til hans disipler og til Peter at han går foran eder
til Galilea; der skal I se ham, slik som han har sagt eder. I
ble begravet med Ham i dåpen, hvori I også er oppreist med (ham) ved troen på
Guds kraft, som oppreiste ham fra de døde. Også eder som var døde i eders
overtredelser og i eders kjøds forhud, eder gjorde han levende med ham, da
han tilga eder alle overtredelsene. Kol. 2, 12 – 13. Da vi omhandlet
Langfredags pasjonen, til Jesu død, så kunne vi vel betrakte videre: om Hans
begravelses omsorg og fremme, av de som før var hemmelige, nemlig Josef og
Nikodemus, som nå våget å gå frem å be Pilatus om Jesu legeme, for å begrave
det. Her ser vi Gud kan styrke de svake som er oppriktige, gi dem kraft til å
gjøre sin gjerning, da Han vil ha sin Sønns legeme balsamert, innsvøpt i rene
linklær og så begravet. I hvilken renhet Han ville
igjen lege det sårede, hele det knuste, og vekke opp og gjøre Ham levende.
Det var da alt forbilleder på vårt syndige legeme,
og hvorledes de skulle begraves og gjøres til intet, da Gud vil ha vår synd
begravet, som sin Sønn, og skjule den. Der er mange bøker og lærere, som vel
lærer av enfoldig, vankundig ubetenksomhet, men andre av en falsk ånd. De ber
når de føler synden og Guds vrede, at Faderen skal være dem nådig. At Han vil
se til sin Sønns blodige lidelse, og nå vil de at Han skal være mild mot dem,
selv om de lever i synden! Dette
må jo mer oppvekke Herren til vrede å straffe. For der Han ville vise vreden,
kunngjorde Han sin makt, og led selv vredens kar, som det er omhandlet om i
pasjonene. Gud skjulte seg, forlot sin Sønn i den elendighet, ville ikke se
på dem som pinte Ham. Har vi nå med våre synder påført Ham lidelse så må vi
ikke ta slik trøst i Hans lidelser, så vi skulle være fri for lidelse, og
leve i synden. Nei, vi skal betrakte Kristi lidelse, og når synden frister
oss, da se til Jesus, på hvem Guds vrede er åpenbart, og når angsten kommer,
da betrakte Kristi lidelser, angst og Hans tålmodighet, be så Gud om nåde, til
tålmodig å tåle å lide med Ham og å avdø synden, som er skyld i at vreden
kommer, så at vi forlater dens stank, og ber om Den Hellige Ånds dyrebare
salve, så vår sjel kunne bli salvet med den, så at alle de blodige synder ble
avvasket og derimot den velluktende balsam, Guds
kjærlighet, at vi derimot kunne bli balsamert og iført de rene, hvite,
skinnende klær, som er Kristi hellige rettferdighet. Dette
har da den hemmelige gudfryktige og Guds sendebud å iføre oss, som er skjult
så lenge vi lever i synden, for da føler vi ikke vår elendighet og enda
mindre søker vi etter denne balsam eller kledning, kjenner dens godhet og
herlighet. Likeså og de ondes elendighets ondskap og ukjærlighet som hender
dem. For det som vi har kjærlighet til her, vedvarer og hisset etter døden,
og den som en hater her forbeholdes og hisset. Som pasjonens siste bevis
slutter med, at de yppersteprestene gikk til Pilatus, beskyldte Jesus enda
for en bedrager, og fryktet for Hans ord skulle bli sanne, at Han ville stå
opp. Men sa til Pilatus at disiplene kunne stjele Ham bort. Derfor skulle de
sikre graven med forsegling og vakt. Av dette ser vi, at det onde ikke kan
slutte i døden men vedvarer, og tvert imot det gode, den vi elsker, så blir
og kjærligheten ved. Ja, når den elskede er død, da kommer de den døde mest i
hu, og da brenner luen sterkest til ham. Dette er et av de sterkeste bevis,
både på oppstandelsen og sjelens udødelighet, at som en lever, så dør en med
det sinn og lyst, enten i ondt eller godt, og som de dør, så oppstår de. For
graven kan ikke takke deg Herre, ikke heller omskifte sinnet. Den som lever,
skal takke og love Gud Es. 38, 18, og beredes til
dette her i tiden. Til
vider bevis på oppstandelsen, da viser det av naturen at derfra spirer opp
trær som bærer frukt, og frø som faller i jorden og så igjen spirer opp
derfra og mye mer slikt som viser den levende Guds makt, at naturen har forbilleder på det evige, likevel især oss som den
edleste skapning, at Skaperen derfor har noe større mål med oss til sin lov
etter vår egen frie viljes valg, enten å velge forbannelsen og døden til å
straffe Guds ære, som Han med sine rettferdige dommer vil bevise på de
gjenstridige nådens foraktere, at de får prist den lykkelig, som kommer i
Herrens navn, som vi leser i Evangeliet på andre juledag, eller at vi har
velsignelsen og livet, å prise Ham for sin nåde evig. Det såes et naturlig
legeme av dette kjød og blod, som er lagt under skrøpelighet. Men det skal
oppstå et åndelig menneske i kraft og herlighet. 1 Kor. 15. For etter som Kristus
er blitt menneske og døde i skrøpelighet, eller gjort fattig og sår for vår
skyld, så vil Gud i mennesket åpenbare og forklare seg i herlighet, som Han
sier, at jeg har forklaret deg, og vil atter forklare deg igjen. Joh. 12, 28.
Det
er mangfoldige bevis fra Skriften om oppstandelsen og for vidløftige å regne
opp, især da det ikke behøves så mye. For de fleste med fariseerne tror på
oppstandelsen, likevel som dem, dessverre, går og mange på en egen
rettferdighet, hykkelsk, stolt og ubotferdighets hjerte med samvittighets
vitnesbyrd til den evige doms straff, og om der var noen saduseer,
som for vill for de ikke kjente Skriften eller den Guds kraft, Mark. 12, 24,
som Jesu overbeviste om, at Gud er ikke de dødes Gud men de levendes, og at menneskene lever, så sier Han i sin tale
fra tornebusken: Jeg er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. 2 Mos. 3, 6. Vi
vil da ikke si mer om den tilkommende oppstandelse. For enhver som ikke er
helt vantro, antar det åpenbare, at Gud lever og vi skal leve. Men jeg vet
min Gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. Og etter
at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud.
Job. 19, 25 – 26. Ved dette vil vi betrakte hva det er å oppstå her og leve i
Gud, som er kjærlighet. Vi har sagt, at den en elsker og ynder godt, glemmer
en ikke i døden, men snarere vekkes mer opp ved atskillelsen, og hvor det
sanne gode av Gud er innlagt, der blir det aldri borte. Men jo lenger da Guds
barn er skilt fra hverandre, jo mer lengter og ønsker de å samles, når det
var Guds viljes behag. Det
ser vi av vår dags Evangelium, at kvinnene elsket Jesus, og det var visst
etter Ånden eller i åndelig kjærlighet. Men da de mente Han var død og Ånden
skilt fra dem, så ville de vise det ved Hans døde legeme, i det de laget
dyrebare salver for å salve Ham, og kom til graven på den første dag i uken
meget tidlig da solen gikk opp. Selv om dette var svært enfoldig og unyttig,
så ser vi likevel deres flittige og gode bevis på at de elsker sin Frelser,
som hadde befridd dem fra mye ondt, især Maria Magdalena, som Han hadde
drevet ut sju djevler fra, Mark. 16, 9. Hun
elsket Ham inderlig da Han var i live, så kjøpte hun en krukke med kostelig
salve og utøste på Hans hode, som den gjerrige Judas (som Johannes sier var
en tyv) forarget seg over og syntes det var unyttig spille,
og som under et falsk skinn sa, at de kunne vært anvendt på de fattige, Jesus
svarte på dette: La henne i fred! Hun har gjemt den til min jordferds dag;
for de fattige har I alltid hos eder, men meg har I ikke alltid, Joh. 12.
For dette var forbillede på den salving, som hun
ville gjøre når jeg var begravet. Sannelig sier jeg eder, hvor dette
evangelium blir prediket i den hele verden, skal også det hun gjorde, bli
omtalt til minne om henne. Mat. 26. Det vil si: at hver som preker dette
Evangelium om Jesu kjærlighet, som satte sitt liv til for sine venner for å
frelse dem, og ble begravet, der skal og den kjærlighet prises, så denne
kvinne ikke bare elsket Ham mens Han levde, men og da Han var død, så det
skal minnes, å ære tjeneren på grunn av Herrens skyld, så andre kan ta
eksempel av det. Det
var da forskjell på kvinnenes ære, som de beviste i ydmykhet ved Jesus død,
og det som nå skjer ved begravelser, da de bruker all ære og hovmodighet,
Kristus søkte ikke eller ville ha den timelige ære for sin del, men tillot
det for å overbevise andre, som vi leser i Luk. 7. Han talte til fariseerne
om hvor liten ja ingen kjærlighets gjerning de hadde vist mot Ham. Jesus som
da kjente hjertets oppriktighet hos denne kvinne så vel som de andre som
elsket Ham, som ville bevise Ham tjeneste i legemet, dro dem og ville alltid
overbevise dem om det åndelige, som Hans siktemål var å føre alle til å gi
akt på Hans livsalige Ord, tro og motta det himmelske, og ikke forvirres eller
elske det jordiske, som Han og sa til Marta, Luk. 10, 41. Han
hadde og forkynt sine disipler om sin oppstandelse, men de hadde glemt det,
og søkte Ham i graven. Derfor sa engelen til dem: Hvorfor leter I etter
den levende blant de døde? Luk. 24, 5. Dagens Evangelium sier, at de sa
til hverandre: Hvem skal velte stenen fra døren til graven for oss? Og da
de så opp, ble de var at stenen var veltet bort; for den var meget stor. Og
de gikk inn i graven og så en ung mann sitte på den høyre side, kledd i en
hvit, sid kledning; og de ble forferdet. Men han sa til dem: Forferdes ikke!
I leter etter Jesus fra Nasaret, han som ble korsfestet. Han er oppstanden,
han er ikke her; se, der er stedet hvor de la ham! Men gå bort og si til hans
disipler og til Peter at han går foran eder til Galilea; der skal I se ham,
slik som han har sagt eder. Dette
var herlige og trøstefulle ord, de kunne glede kvinnene mye. Men vi leser i
det etterfølgende, at de ikke trodde det, derfor fikk de heller ingen glede.
Dette er en stor stein for vantroen som senker hjertet ned i syndens grav,
skjuler Åndens levende kraft og motstår dens virkninger. Vi må derfor ofte
spørre: Hvem skal velte denne stein fra vårt hjertes dør, så vi kunne komme
med vårt sinn inn i Jesu grav, og der forbinde alle Hans sår, som Han har
fått for våre synder, at Han nå kunne bli leget, i det vi gav Ham vårt
hjertes fortrolige oppriktige kjærlighet, å elske Ham og hate alt ondt, så vi
i den hellige dåp eller kjærlighets hav, som Hans Ånd har salvet oss med, vi
da måtte være villige, ikke bare til å hate og drepe synden, men og få slik
en avsky til den, så den var for oss en inderlig stank, at vi svært gjerne så
den var begravet. Da
kunne vi på grunn av den Guds kraftige tro, som vårt begynnelsesord lyder,
bli oppreist med Kristus fra de døde, nemlig her i tiden fra den åndelige
død, som vi før har ligget dypt nedsenket i, overtredelsene og kjødets
forhud, som dekker for Åndens lys og gjorde skilsmisse imellom Herren og oss,
som herved blir tatt bort og vi blir levendegjort med Ham, nemlig Jesus, når
vi rett mottar Hans nåde og legger alvorlig vinn på det gode, så vi slik
måtte oppstå med Kristus i et nytt levnet og bekjenne Hans navn eller
forkynne Hans oppstandelse, som vårt Evangelium slutter med. Det
er merkelig med denne forkynnelse, der Jesus ba Maria da hun ville falt ned
for Ham, for Jesus sa til henne: Rør ikke ved meg! For jeg er ennå ikke
faret opp til min fader. Men gå til mine brødre og si dem: Jeg farer opp til
min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud! Joh. 20, 17. Her
ville vel Maria vært hos Ham og fornøye seg i ydmyk kjærlighet. Slik er det
for mange nå også, de sier de skal falle ned for sin Frelsers føtter, elske
Ham og være i stillhet. Det vil og djevelen gjerne, for derved taper han ikke
så mye. Men Jesus vil ikke vi skal røre Ham med slikt ett sinn, å bli stille
i verden, da vi må utrette Hans gjerning, likesom Han utrettet sin Faders, så
vi skal forkynne Hans seierrike oppstandelse, og formane menneskene til at de
skal tro, og ikke søke de ting på jorden, å ha vår eiendom der, lyst og
kjærlighet, men de ting i Himmelen, å være oppstanden med Kristus og ha et
himmelsk sinn, med åndelig visdom, saktmodighet, oppriktig kjærlighet til å
forkynne Hans ære. Amen. Bønn. Allmektige
Gud og Fader! Du som ikke lot din Sønn se forråtnelse, men bare lot Ham
drepes og legges i graven, for vi ved Hans kraft skulle drepe synden og
begrave den, for den er en stank for din Ånd. Du som er en hellig levende
Gud, som ikke kan fordra det onde, men vil ta bort og tilgi alle
overtredelser, gjør du oss levende med din Sønn, reis oss opp ved Hans Ånd.
Å! La din kjærlighet brenne rett kraftig i oss til alle levende,
velbehagelige gjerninger for deg, å gjøre dine englebud.
Kvinnene skulle forkynne din Sønns oppstandelse og si at Han ville møte sine
disipler i Galilea. Gi at du og nå ville sende ut mange som rett klart kunne
forkynne etter ditt Ord Hans oppstandelse i sitt liv, at de var oppstanden av
synden og hadde levende kraft i Ord og gjerning, at de måtte være de sanne
budskap, som kunne utrette din ære og forklare din seierrike makt over synd,
død og Satans rike, så at mange, på grunn av troen på ditt Ord, måtte berede
sine hjerter og gå til det ringe Galilea, fornedre seg til all ydmykhet og
lydighet, da vil du åpenbare din kraft og herlighet. Bevar oss da for å tvile
på din gjerning, og gi oss nåde til å være deg lydig og tro, på grunn av Din
hellige Ånds styrke, tatt av din Sønns Jesus Kristi kraft. Det høre og bønnhøre du oss i nåde. Amen. |