De tolv ganger tolv tusen beseglede

og deres tolv kjennetegn

Åp. 7. kp; 14, 1 – 5; 15, 2

Av. N. P. Wetterlund.

Del 2.

Neste kjennetegn heter

5. Sol og glohete.

Det står i Åp. 16, 8 – 9, at en av de engler som skulle utgyte Guds vredes sju skåler, utgjøt den sin skål over solen, ”og det ble gitt den å brenne menneskene med ild; og menneskene brente i stor hete, og de spottet Guds navn.” Det er selve solen, den hellige og rettferdige Gud, som her har blitt til en fortærende ild, når Hans rettferdighets vrede begynner å brenne. Vi ser i Russland i våre dager (1917) hvordan det går et folk når den rettferdige Guds dom utgytes over landet. Men også mot de beseglede må Gud av og til vende rettferdighetssiden til, for den synd, som ennå henger ved dem må dømmes og brennes bort. Derfor må de gjennomgå disse overmåte plagsomme ørkentider, disse tørre, tørre tider, da det synes som om deres ånd måtte forgå, og deres tunge henger ved deres gomme og forsmekter av mangel på vann. Under slike tider er gudsbespottelsen ikke langt borte. Det står visselig om den utro hop dette, att de spottet Guds navn, men også Guds barn fristes til knurring og klaging, ja til spott. Gi deg da ikke over under slike tider! Fortvil ikke når fristelsene og anfektningene kommer. Vær ikke fremmede for den motgangens ild som kommer over eder til prøvelse, sier Peter, 1 Pet. 4, 12. Guds nådesol skal igjen stråle over deres hode, og dere skulle kjenne lettelse, å hvilken lettelse, når brannen hører opp, og mye synd blir brent bort. Og der innfor Guds trone, der er ikke lenger noen ørkenhete eller solens brann, der skulle dere gledes og frydes ved Kristi herlighets åpenbarelse. Det siste kjennetegn i 7. kp. Er:

6. Tårene.

Her menes ikke kroppens tårer. Den hvis øyne ennå kan gi tårer, han vet ikke hva tårer vi si. Kristus gråt ved Lasarus sin grav og over Jerusalem, men i Getsemane og på korset, der felte ikke Hans øyne noen tårer mer. Her tales om de tårer som Ånden gir, de tårer som Paulus taler om når han sier: Jeg har en stor sorg og en uavlatelig smerte i mitt hjerte. For jeg ønsker selv å være en fra Kristus forbannet ting for mine brødre, mine frender etter kjødet. Rom. 9, 2 – 3. Det gis sannelig tårer av dette slag, som aldri kunne tørkes bort før enn Gud selv tørker dem av innfor Guds og Lammets trone.

Neste kjennetegn står beskrevet i det 14. kp., der det står om de 144 tusen, at de står med Lammet

7. På Sions berg

den eneste faste punkt over verden. Her i verden gynger alt, og hvor mye som enn forbedres i kultur og opplysning og folkeoppfostring, så gynger det bare mer og mer og koker og gjærer. Her finnes ikke noe fast punkt, der foten kan finne hvile. Men med Lammet på Sions berg, der er det faste punktet.

8. De bærer Jesu navn

på sin panne og i sin sjel. Hva vil det si? Akk, kjenner du ikke igjen dette? De, som bærer det navnet de hvisker det uavlatelig, ikke slarvaktig og tankeløst med leppene, men der inne i sjelen: ”Jesus, Jesus” lyder det uavlatelig der inne. Når de vakner om natten er deres første tanke: ”Jesus”. Når de begynner dagsarbeidet, så heter det igjen: ”Jesus!” Også under hele dagens løp er Jesu navnet som en utgytt salve over hele deres vesen, det flyter som balsam i alle sår, det meddeler av sin duft til hele deres person. For det navnet vises på deres panne og det dufter ut av all deres omgjengelse. Hvilken ro og stillhet, hvilken fred og ydmykhet stråler det ikke omkring dem! Det kommer av Jesu navnet som de bær.

Forts. n. nr.