Ignatius sitt brev til Magnesierne

Fra boken “Vitnesbyrd af Kirkefædrene”

Ignatius, som også ble kalt Theophorus, hilser kirken i Magnesia ved Mæander (En elv ved Magnesia i Syria), velsignet i Gud Faders nåde i Kristus Jesus, vår Frelser, og ønsker den alt godt i Gud Fader og i Jesus Kristus.

Da jeg har erfart deres velordnede kjærlighet i Gud, har jeg full av glede foretatt meg å tale til dere i troen på Jesus Kristus. For da jeg er blitt verdiget til det gudvelbehagelige navn (D. e. navnet Theophorus, det betyr en, som bærer Gud i seg) og i de lenker jeg bærer, å se kirkene, ønsker jeg dem samfunn med Jesus Kristus, vårt bestandige livs, kjød og ånd, samfunn i tro og kjærlighet, som er det ypperste av alt, og hva som er ennå herligere, med Jesus og Faderen. For når vi er standhaftige i dette og unnflyr alt angrep av denne verdens fyrste, blir vi delaktige i Gud.
Jeg er altså blitt verdiget til å se dere i deres Gud verdige biskop Damas og de verdige prester Bastus og Apollonius og min medtjener diakonen Sotion, hvis kjærlighet jeg ønsker å nyte fordi han underordner seg biskopen som en Guds nåde og prestekallet som en Jesu Kristi lov.
Også for dere sømmer det seg, ikke å benytte dere av biskopens unge alder, men å vise ham all ærbødighet, idet dere i ham ser Guds makt, slik som jeg har erfart at også de hellige prester ikke benytter seg av hans synlige ungdommelighet, men retter seg etter ham som forstandige i Gud, altså ikke etter ham, men etter Jesu Kristi Fader, som er alles biskop. For Hans ære altså, som har utvalgt oss, sømmer det seg å adlyde Ham uten alt hykleri. For man skuffer ikke denne synlige biskop, men man forakter den usynlige, og slikt angår ikke kjødet, men Gud, som kjenner det skjulte.
Det sømmer seg altså ikke bare å kalles kristne, men også å være det, slik som noen vel kaller ham biskop, men gjør alt uten hensyn til ham. Slike synes for meg ikke å være samvittighetsfulle, siden de ikke regelmessig innfinner seg ved gudstjenesten etter befaling.
Siden altså alt har en ende, forestår også to ting ved siden av hverandre, døden og livet, og enhver skal komme til det sted han tilhører. For likesom der er to mynter, den ene Guds og den andre verdens (sikter til Mat. 22, 20), og hvert av dem har sitt eget språk påtrykt, slik har de vantro denne verdens preg, men de troende i kjærlighet Gud Faders preg på grunn av Jesus Kristus. Dersom vi ikke er villige til på grunn av Ham å dø til Hans lidelse (det vil si: å oppgi vår egen vilje og helt hengi oss i Guds vilje, likesom Han i sin lidelse hengav seg i Faderens vilje, Mat. 26, 39 – 42), så er ikke Hans liv i oss.
Siden jeg også i de overnevnte menn har sett den hele menighet i tro og kjærlighet, formaner jeg dere: Streb etter å gjøre alt i samfunn med Gud, slik at biskopen har forsetet i Guds sted, prestene fremstiller billedet av apostlenes forsamling, og diakonene som er inderlig kjære for meg betros Jesu Kristi tjeneste, som fra evighet var hos Faderen og i tidens fylde åpenbares. Anta altså alle i enighet med Gud, vis hverandre aktelse og ingen må betrakte sin neste etter kjødet (det vil si: ta hensyn til hans utvortes høye eller lave stilling), men elske hverandre uavlatelig i Jesus Kristus. La ikke noe være hos dere, som kan splitte dere fra hverandre, men vær enige med biskopen og de foresatte etter uforgjengelighetens mønster og lærdom.
Likesom altså Herren, verken selv eller gjennom apostlene, ikke har gjort noe uten Faderen, men i enhet med Ham, således bør heller ikke dere gjøre noe uten biskopen og prestene. Prøv ikke å la noen på egen hånd (I særskilte sammenkomster uten biskopens og prestenes ledelse) synes fornuftig for dere, men kom sammen! En tilbedelse, en bønn, ett sinn, ett håp i kjærlighet, i ren glede. Bare en er Kristus Jesus, og noen bedre enn Han gis der ikke. Samle dere alle likesom til et Guds tempel, likesom til et alter, til en Jesus Kristus, som utgikk fra en Fader og også gikk tilbake til den ene.
La dere ikke føre vill av vrange lærdommer og gamle fabler som er unyttige. For dersom vi nå lever etter judaistisk Lov, bekjenner vi, at vi ikke har fått nåde. For de profeter som er opplyst av Gud har levd etter Kristus Jesus. Derfor ble de også forfulgte, fordi de var benådede av Hans nåde for å overbevise de vantro om, at der er en Gud som har åpenbart seg ved Jesus Kristus, sin Sønn, som er Hans Ord, utgått fra det skjulte i alt velbehagelig for den som utsendte Ham.
Når altså de som befant seg i den gamle tingenes ordning, har nådd frem til et nytt håp og ikke mer holder Sabbaten, men lever etter Herrens dag (Det vil si: ikke helligholder lørdagen, men Søndag), som også vårt liv opprant på ved Ham og Hans død – som noen nekter, men det er på grunn av denne hemmelighet vi har fått troen, og det er på grunn av den at vi holder ut i tålmodighet, for at vi ved dette må finnes som Jesu Kristi, vår eneste lærers, disipler, - hvorledes skal vi da kunne leve atskilt fra Ham, siden profetene også var Hans disipler i ånden og som de ventet som lærer? Derfor har også Han, som de med rette ventet på oppvakt dem fra de døde, mens Han var her. Mat. 27, 52.
La oss derfor ikke være følesløse for Hans godhet! For etterligner Han oss i våre gjerninger, er det ute med oss. Derfor la oss da vi er blitt Hans disipler, lære å leve etter kristendommen. For den som kalles med et annet navn enn dette, hører ikke Gud til. Rens derfor ut den onde surdeig, den foreldede og forsyrede. La dere forvandle til en ny deig som er Jesus Kristus. Bli saltede i Ham, slik at ikke noen iblant dere forderves, når dere overbevises av lukten. Det er urimelig å føre Jesus Kristus i munnen og leve på jødisk vis. For kristendommen har ikke antatt tro på jødedommen, men jødedommen på kristendommen, og hvert folkeslag som tror på den er samlet til Gud.
Dette mine elskede, skriver jeg ikke fordi jeg har erfart at det er slik med noen av dere, men som den som er ringere enn dere, ønsker jeg på forhånd å advare dere, slik at jeg ikke skal falle i tom innbilnings snare, men bli fullkommen i overbevisningen om den fødsel, lidelse og oppstandelse som skjedde på den tid da Pontius Pilatus var Landsherre og sannelig og visselig ble fullbrakt av Jesus Kristus, vårt håp. Måtte ingen av oss vende oss bort fra dette.
Gid jeg må ha glede av dere i alle måter, dersom jeg er verdig til dette! For selv om jeg er bundet, kan jeg likevel ikke sammenlignes med en av deres ubundne. Jeg vet at dere ikke blir oppblåste. (Over den ros, jeg her gir dere.) Ja, enda mer, når jeg roser dere, vet jeg at dere blir unnselige, som skrevet står: Den rettferdige er sin egen anklager. Ord. 18, 17.
Bestreb dere altså på å bli befestet i Herrens og apostlenes lære, for at dere må få lykke til alt hva dere gjør, i kjødet og ånden (det vil si: utvortes og innvortes, Sal. 1, 3), i tro og kjærlighet, i Sønnen og Faderen og Ånden, i begynnelsen og i enden, til liks med deres høyverdige biskop og deres presters skjønt flettede åndelige krans og de av Gud elskede diakoner. Underordner dere under biskopen og under hverandre, likesom Kristus i kjødet underordnet seg under Faderen, og apostlene under Kristus og Faderen og Ånden, for at enhet må herske i legeme og ånd. Ef. 4, 4.
Siden jeg vet at dere er fulle av Gud, har jeg bare kort formant dere. Kom meg ihu i deres bønner, at jeg må få del i Gud, og likeledes kirken i Syria – hvis navn jeg ikke er verdig til å bære, for jeg trenger i høy grad til deres endrektige bønn og kjærlighet i Gud – så at kirken i Syria må være verdig til å bedugges av deres kirke.
Efeserne hilser dere fra Smyrna, hvorfra jeg også skriver til dere. De er likesom også dere, kommet hit til Guds ære og har i alle måter vederkveget meg, tillike med Polykarp, Smyrnernes biskop. Også de øvrige kirker hilser dere til Jesu Kristi ære. Lev vel, i et sinn med Gud, i besittelse av den fra Ham uatskillelige Ånd, som er Jesus Kristus.

(Ignatius var en disippel av Peter og Johannes. Peter innsatte ham som biskop i Antiochia, et embete han hadde i ca 40 år. Han led martyrdøden for de ville dyr i Rom år 107, den 20. desember.)