De tolv ganger tolv tusen beseglede og deres tolv

kjennetegn.

Joh. Åp. 7 og 14, 1 – 5; 15, 2.

Av N. P. Wetterlund.

3. del.

9. De er jomfruer.

Når det sies at “de ikke har blitt besmittet med kvinner, for de er jomfruer”, så menes det her ikke bare syndene mot det sjette Budet, for forholdet mellom Gud og sjelen er et ett ekteskap, og hver synd, samme hva slags den måtte være, er et ekteskapsbrudd. Men å være en jomfru det betyr å ha slept all ukysk egenkjærlighet og leve i Guds og Kristi kjærlighet.

10. De følger Lammet hvor det enn går.

De har ikke lenger noen egenvilje, de ledes ved hvert skritt av Guds og Lammets vilje.

11. De er kjøpte fra menneskene.

De har ikke lenger noen egen ære, for den som er kjøpt han er ikke lenger sin egen herre, han er en annens eiendom og har ingen ære eller noe anseelse, annet enn gjennom sin Herre.

I Åpenb. 15. kp. Tales det om et glasshav blandet med ild. Det samme står i 4. kp. om ett “glasshav framfor tronen, klart som krystall.” Med dette menes verdensaltet slik det en gang var, når det kom frem av skapelsens hånd og slik det en gang skal bli. At det i 15. kp. Sies å være blandet med ild, beror på det at verden er blitt uren på grunn av synden, og Guds rettferdighets ild derfor uavlatelig er i virksomhet for å rens den, til dess att den igjen blir klar som krystall. På dette glasshav, eller ved stranden av det står de som var beseglet som

12. Overvinnere!

De har vunnet seier og de seirer vedvarende over synd og død. Er du en av de beseglede, så er du en overvinner, og du må stadig overvinne. Alt liv må stride og seire for sin tilværelse. Alt fra den spede plante må overvinne trykket av mørkret for å kunne arbeide seg frem i dagslyset. Og hvert kroppslig liv er en stadig kamp for tilværelsen, en seier over dødsfiender som ville berede deres fordervelse. Det evige livet i en menneskesjel må også uavlatelig stride og overvinne. Tenk på dette når du vakner om morgonen: I dag skulle mange fristelser møte meg, og mange dødsfiender lure på meg. Overvinner jeg så skjerpes jeg for hver ny seier, men overvinnes jeg, så matnes jeg, svinner hen og må kanskje til slutt dø. De som er beseglet, er overvinnere!

Si ikke: Dette er for høyt og for svært, det går ikke. Jo, det går, for det beror ikke på hva du kan men på hva Gud kan. Det er ikke svært, det er lett – bare du vill slippe til deg selv. Du må bli en nulla, du må bli til intet, du må bli idel tomhet, då skal du merke hvordan de himmelske krefter veller ned over deg, ikke dråpevis men skurvis, så at du kan svømme og drukne i et hav av salighet. Men hva som er vanskelig, og hva som koster her er å slippe til den egenkjærlige nakken.

I begynnelsen av det 7. kp. Står det talt om fire engler, som holder fast jordens fire vinder så de ikke skulle skade jorden, mens beseglingen pågår. Guds dommer holdes tilbake, til dess Hans hellige er fullendte i tall. Tenk på disse fire engler hver gang et stormvær bryter løst over din lille verden, ikke ett vindpust mer, slippes over deg enn hva som er tjenlig til din fullkommenhet. Å, hvilket varetekt Gud har om de som hører Ham til! Men når du så kjenner deg båret på Hans hender, dag for dag og stund for stund, så forsov deg ikke overfor dem som står utenfor. For slik en varetekt skulle komme hvert eneste menneske til del, før Gud slipper det.

Men, Herre vår Gud, tilgi oss, at vi bare mottar dråper av din nåde, når du vil gi flommer! Amen!

(Nedskrevet fra en andaktsstund, Alle Helgens Dag 1906)