Ignatius Del 1. Levnetsløpet til
Ignatius er bare lite kjent. Fra hans virksomhet
som skribent er det sju brev, som her deles med dere, og som er oppbevart og
om hans herlige utgang fra denne verden gir aktene om hans martyrium oss
beskjed. Hvilket land han
er født i er ukjent for oss. Noen angir Grekenland, andre Syria som hans
fødeland. Et gammelt, men usikkert sagn forteller at han var det barn som
Frelseren engang tok i favn og satte frem for sine disipler med de ord: “Den
som fornedrer seg som dette barn, han er den største i Himmerikets rike”. Hva
man med sikkerhet vet, er, at han var en disippel av apostlene. Peter og
fremfor alle Johannes nevnes som hans lærere. Senere ble han, kanskje av
Peter, innviet til biskop i Antiokia og hadde dette embete i omkring 40 år.
Om denne lange tid vet vi bare at da en forfølgelse mot den kristne kirke utbrøt
under den romerske keiser Domitian, opprettholdt han den menighet som var ham
betrodd, under harde stormer med apostolisk kraft og troskap og hadde den
glede å se sin kirke, med få unntak, urokket, inntil forfølgelsen stanset.
Men midt i denne glede
var hans hjerte likevel bekymret. Hva han hittil hadde gjort
var ikke nok for ham. Det var vakt en følelse hos ham at han ennå manglet mye
i å være en sann Jesu disippel. Han lengtet inderlig etter å avlegge en god
bekjennelse i martyrdøden og bevitne sin kjærlighet til Forløseren ved å ofre
sitt liv for Ham og ved det bli forbundet med Ham i det inderligste og
fullstendige samfunn. Dette var en følelse som i hin tid lett kunne utvikle
seg i et slikt gemytt som hans og som ofte har åpenbart seg i slike hjerter
som brenner av kjærlighet. Det er visstnok sant at der kan gis forhold, i
hvilket det er større å ville leve for Herren enn å dø for Ham og ganske
visst er det alltid best å helt overlate det til Ham
og legge liv eller død aldeles i Hans Hånd. Men det ene utelukker jo ikke det
andre, også den som i brennende kjærlighet og i trengselsfulle tider helst
ønsker å oppofre sitt liv for sin Forløser, kan
likevel alltid be: Herre, som du vil og
når du vil! Visstnok er fremdeles martyrdøden og lengselen etter den i og for seg selv ennå ikke er noe
fullstendig bevis på et rent kristensinn. Men i forbindelse med et gudinnviet levnet er den likevel dets besegling og krone. Hva Ignatius så inderlig hadde lengtet etter, skulle snart gå
i oppfyllelse. Keiser Trajan hadde tilfektet seg
glimrende seiere over Skytherne og Thracierne og besluttet nå, beruset av sin lykke, å føre
en ødeleggelseskrig også mot kristendommen, da dens utbredelse foruroliget
ham, og å utrydde den fra jorden. Han lot derfor, mens han på et tokt mot
Armenierne og Perserne oppholdt seg i Antiochia i
år 107 etter Kristus, en befaling utgå at alle skulle ofre til de hedenske
guder, og da Ignatius ikke adlød, ble han ført frem
for Keiseren og
trådte frem for ham uten frykt. “Er det deg”, sa Keiseren straks, “som lik en
ond demon trosser mine befalinger og også lokker andre til det?” – “Ingen”,
svarte Ignatius rolig, “Kaller Theophorus
(Ignatius sitt tilnavn) en ond demon; demonene
flykter tvert imot for Guds tjenere, men dersom du kaller meg for dette,
fordi jeg er demonenes fiende og utålelig for dem, har jeg ikke noe imot
det.” – “Hvem er da en Theophorus?” ble Keiseren
ved. – “Den som bærer Kristus i hjertet.” – “Du tror altså ikke, at også vi
har guder i hjertet, som hjelper oss til å bekjempe våre fiender?” – “Det er
en villfarelse”, sier Ignatius, “de guder som De
tilber er demoner. Det er bare én Gud, Han, som har skapt Himmel og jord og
havet og alt hva som er i dem og én Kristus Jesus, Hans enbårne sønn, Hans
rike lenges jeg inderlig etter å opptas i.” – “Mener du Ham, som ble
korsfestet under Pontius Pilatus?” – “Ja, Ham mener jeg, som har korsfestet
mine synder tillike med deres opphavsmann og dømt all demonisk ondskap og
underlagt den under dem, som bærer Ham i hjertet.” – “Bærer du altså den
korsfestede i hjertet?” – “Ja, for der står skrevet, jeg vil bo iblant dem og
vandre iblant dem.” Da uttalte
Keiseren den dom: Vi befaler, at Ignatius, som
påstår å bære den korsfestede i hjertet, skal bindes og av soldater føres til
Rom og der kastes for ville dyr til folkets forlystelse.
Forts. n. nr. |