Filip Melanchtons gave

Fra Den Kristelige Lægmand, 1938.

 

År 1534, forteller den tyske storkjøpmann Max Hohenheim fra Rürnberg i et brev til sin brorsønn, den kjente lutherske predikant Eric Hohenheim, traff jeg på en reise Filip Melanchton. Jeg var på det tidspunktet sikkert ikke noe behagelig selskap for den fromme mann. Men det var nettopp hans hjertets fromhet og hans sjels adel som fikk ham til å bære over med mitt pralende vesen og mitt hovmod. Jeg var på den tid en av mellomtysklands rikeste menn, min forretning blomstret, så jeg i virkeligheten følte meg høyt hevet over denne kirkens tjener, fordi jeg med den tåpelighet, som alltid trives særlig godt side om side av hovmodet, verdsatte menneskene etter størrelsen eller hvor lite de hadde av dette jordiske gods.     

Filip Melanchton lot som om han aldeles ikke følte noe ubehag ved meg. I sin sjels storhet har han vel forstått at nettopp jeg hadde behov av veiledning. Han behandlet meg med den største godhet, så lenge vårt samvær varte. Men aller mest overrasket ble jeg likevel da jeg to måneder senere med et bud fra Filip Melanchton mottok et brev og sammen med brevet et lite utskåret skrin av rosentre, særdeles fint og sirlig forarbeidet. Skrinet hadde ingen lås og heller ingen annen lukkeinnretning, men omkring det var det bundet en rød silkesnor som igjen var forseglet med to oblater, i deres preg stod bokstavene F. M.

I brevet takket Filip Melanchton for behagelig reiseselskap og skrev: “De bad meg, beste hr. Max Hohenheim, om et middel til overvinnelse av motgang og uhell senere i livet. Jeg er ingen trollmann og tror overhode ikke på muligheten av å legge vår egen eller andres skjebne annerledes enn Gud Herren i sin kjærlighet og visdom har bestemt.

Likevel har jeg i det skrin, som De mottar sammen med dette brev lagt ned et middel, som har hjulpet meg selv over atskillige vanskeligheter. Men lov meg ikke å misbruke min fortrolighet og at De aldri vil ty til dette middel, før De en dag står overfor begivenheter som enn ikke deres store rikdommer kan få til å føye seg etter deres hode!”

Tiden gikk. Jeg hadde først glemt Filip Melanchtons rosenskrin. Jeg levde stadig uhyre veltilfreds med meg selv uten å skjenke så mye som en tanke til alle de mennesker som ofte uten egen skyld, hadde det mye dårligere enn meg selv. Religionen eller de åndelige spørsmål overhode skjenket jeg aldri en tanke – kort sagt, jeg var både blendet og forblindet av mitt eget gull.

Men en dag satt jeg ved min hustrus sykeleie! Også sykdommen trodde jeg mine dukater kunne bekjempe og beseire. Etter hvert samlet jeg en hel stab av Tysklands dyktigste leger om min hustrus sykeleie. Jeg bød dem stadig større summer for å få henne sterk og frisk igjen. Men det hjalp ikke. Verken igler eller urter klarte å fordrive sykdommen. For første gang følte jeg gullets avmakt overfor skjebnen og dets mest fullkomne avmakt overfor døden.

Da kom jeg til å huske på Filip Melanchtons skrin. Jeg fant det frem, brøt oblatene og åpnet det vakkert forarbeidede lokk, som det var utskåret et bilde av den korsfestede Kristus. I første øyeblikk følte jeg meg bittert skuffet og harmfull på giveren, da skrinet tilsynelatende var tomt. Så fant jeg et lite stykke pergament som det stod skrevet noen ord på. Da jeg holdt mitt funn bort under lykten, leste jeg ordene:

“Broder, vær ydmyk. Bed til Gud, for nå kan bare den himmelske Fader hjelpe deg. Måtte du ennå være verdig til Hans hjelp! – F. M.”

Da brast angerens tårer frem fra mitt hjerte. Jeg ilte inn til min hustrus sykeleie, knelte ned og bad til Gud, at Han ikke ville la straffen for min forstokkethet og tåpelighet ramme henne. Mens jeg bad, falt min hustru for første gang på tre døgn inn i søvn og sov rolig i tolv timer.

Da hun våknet, smilte hun til meg og legene erklærte krisen for overstått.

Hadde jeg inntil nå beriket meg selv med alle tillatelige midler og søkt å dekke over min åndelige fattigdom med jordisk glans og glimmer, så ble det fra den time annerledes. Jeg gjorde meg flid fattig på jordens skatter. Men følte også at jeg fikk andre og større skatter i stedet. Min store glede var at du, kjære Eric, mottok mitt tilbud om å betale din utdannelse til prest. Jeg velsigner hver dag den kjære Filip Melanchton, fordi han var redskapet til min salige og hardt tiltrengte omvendelse!