Filip Melanchtons gave Fra Den
Kristelige Lægmand, 1938. År 1534,
forteller den tyske storkjøpmann Max Hohenheim fra Rürnberg
i et brev til sin brorsønn, den kjente lutherske predikant Eric Hohenheim,
traff jeg på en reise Filip Melanchton. Jeg var på
det tidspunktet sikkert ikke noe behagelig selskap for den fromme mann. Men
det var nettopp hans hjertets fromhet og hans sjels adel som fikk ham til å
bære over med mitt pralende vesen og mitt hovmod. Jeg var på den tid en av
mellomtysklands rikeste menn, min forretning blomstret, så jeg i
virkeligheten følte meg høyt hevet over denne kirkens tjener, fordi jeg med
den tåpelighet, som alltid trives særlig godt side om side av hovmodet,
verdsatte menneskene etter størrelsen eller hvor lite de hadde av dette
jordiske gods. Filip Melanchton lot som om han aldeles ikke følte noe ubehag
ved meg. I sin sjels storhet har han vel forstått at nettopp jeg hadde behov
av veiledning. Han behandlet meg med den største godhet, så lenge vårt samvær
varte. Men aller mest overrasket ble jeg likevel da jeg to måneder senere med
et bud fra Filip Melanchton mottok et brev og
sammen med brevet et lite utskåret skrin av rosentre, særdeles fint og sirlig
forarbeidet. Skrinet hadde ingen lås og heller ingen annen lukkeinnretning,
men omkring det var det bundet en rød silkesnor som igjen var forseglet med
to oblater, i deres preg stod bokstavene F. M. I brevet takket
Filip Melanchton for behagelig reiseselskap og
skrev: “De bad meg, beste hr. Max Hohenheim, om et
middel til overvinnelse av motgang og uhell senere i livet. Jeg er ingen trollmann
og tror overhode ikke på muligheten av å legge vår egen eller andres skjebne
annerledes enn Gud Herren i sin kjærlighet og visdom har bestemt. Likevel har jeg
i det skrin, som De mottar sammen med dette brev lagt ned et middel, som har
hjulpet meg selv over atskillige vanskeligheter. Men lov meg ikke å misbruke
min fortrolighet og at De aldri vil ty til dette middel, før De en dag står
overfor begivenheter som enn ikke deres store rikdommer kan få til å føye seg
etter deres hode!” Tiden gikk. Jeg
hadde først glemt Filip Melanchtons rosenskrin. Jeg
levde stadig uhyre veltilfreds med meg selv uten å skjenke så mye som en
tanke til alle de mennesker som ofte uten egen skyld, hadde det mye dårligere
enn meg selv. Religionen eller de åndelige spørsmål overhode skjenket jeg
aldri en tanke – kort sagt, jeg var både blendet og forblindet av mitt eget
gull. Men en dag satt
jeg ved min hustrus sykeleie! Også sykdommen trodde jeg mine dukater kunne
bekjempe og beseire. Etter hvert samlet jeg en hel stab av Tysklands
dyktigste leger om min hustrus sykeleie. Jeg bød dem stadig større summer for
å få henne sterk og frisk igjen. Men det hjalp ikke. Verken igler eller urter
klarte å fordrive sykdommen. For første gang følte jeg gullets avmakt overfor
skjebnen og dets mest fullkomne avmakt overfor døden. Da kom jeg til å
huske på Filip Melanchtons skrin. Jeg fant det
frem, brøt oblatene og åpnet det vakkert forarbeidede lokk, som det var
utskåret et bilde av den korsfestede Kristus. I første øyeblikk følte jeg meg
bittert skuffet og harmfull på giveren, da skrinet tilsynelatende var tomt.
Så fant jeg et lite stykke pergament som det stod skrevet noen ord på. Da jeg
holdt mitt funn bort under lykten, leste jeg ordene: “Broder, vær
ydmyk. Bed til Gud, for nå kan bare den himmelske Fader hjelpe deg. Måtte du
ennå være verdig til Hans hjelp! – F. M.” Da brast
angerens tårer frem fra mitt hjerte. Jeg ilte inn til min hustrus sykeleie,
knelte ned og bad til Gud, at Han ikke ville la straffen for min forstokkethet
og tåpelighet ramme henne. Mens jeg bad, falt min hustru for første gang på
tre døgn inn i søvn og sov rolig i tolv timer. Da hun våknet,
smilte hun til meg og legene erklærte krisen for overstått. Hadde jeg inntil
nå beriket meg selv med alle tillatelige midler og søkt å dekke over min
åndelige fattigdom med jordisk glans og glimmer, så ble det fra den time
annerledes. Jeg gjorde meg flid fattig på jordens skatter. Men følte også at
jeg fikk andre og større skatter i stedet. Min store glede var at du, kjære
Eric, mottok mitt tilbud om å betale din utdannelse til prest. Jeg velsigner
hver dag den kjære Filip Melanchton, fordi han var
redskapet til min salige og hardt tiltrengte omvendelse! |