Ignatius

Del 2.

Da Ignatius hadde hørt dødsdommen, foldet han hendene og sa: Jeg takker deg Herre, at det har behaget deg å akte meg verdig til dette vitnesbyrd om en fullkommen kjærlighet til deg og at du har tillatt å binde meg med jernlenker, likesom din store apostel Paulus. – Deretter tok han lenkene og la dem med glede på seg, som om de var edelstener, ba deretter for kirken og anbefalte den med tårer til Gud og ble deretter bortført av soldatene. Rolig og fast reiste han fra Antiokia, glad over at det ennå skulle bli ham forunt å se de kristne i Rom, da han så ofte hadde ønsket det.

Med stor hengivenhet og glede, med lengsel etter å lide døden la han veien til Seleucia, en tyrkisk havneby ved Middelhavet, og fortsatte derfra reisen til sjøs langs Lilleasias kyster. Kristne fra Antiokia tok den nærmeste vei til Rom for å komme i forveien for sin biskop og vente på han der. Han selv var ledsaget av to diakoner, kanskje de samme som har skrevet opp hans samtale med Keiseren, hans reise og deretter den følgende martyrdød. Han ble voktet av 10 soldater til vanns og til lands, dag og natt. De var harde og voldsomme mot ham, men deres vesen ble for ham en god tålmodighets skole. Hvor han kom hen, formante og befestet han kirkene, og enda mer enn hans ord styrket hans eksempel. Fra alle kanter kom troende og rakte ham rikelig alt han behøvde til legemets nødvendighet og understøttet ham med sine bønner, og han ble stadig sterkere og sterkere.

Etter mange vanskeligheter landet han i Smyrna, hvor han straks besøkte biskop Polykarp, som likesom han selv, engang hadde vært en disippel av Johannes. De styrket hverandre og Ignatius anmodet hele kirken om å be for ham om en snar og slig ende. I Smyrna ble han også hilste fra kirkene i Efesos, Magnesia og Tralles. De sendte deputasjoner av biskoper, prester og diakoner til ham for ennå engang å fornye sitt kristelige samfunn med ham og tilkjennegi sitt ønske om at det også måtte vedvare etter døden. For å takke dem for dette siste bevis på kjærlighet og i tillegg legge dem et og annet på hjertet i de betenkelige tider, svarte han på deres hilsen med brever. Likeså skrev han fra Smyrna ennå et brev til Romerne. Man vet ikke om det bare var hans ønske, eller han hadde fått etterretning om at de kristne i Rom, besjelet av ønske om å redde et så dyrebart liv, ville søke å hindre at dødsstraffen ble fullbyrdet. Men sikkert er det i alle fall at han i sitt brev til dem på det innstendigste ber dem om å avholde seg fra et slikt skritt, da det nettopp er hans inderligste ønske å dø, for jo før jo heller å komme til sin Herre!

Fra Smyrna seilte han videre etter ett opphold i Troas, hvor han fikk den gledelige melding at forfølgelsen i Antiokia var stanset og kirken hadde fått fred. Straks sendte han derfor fra Troas brev til kirkene i Philadelphia og i Smyrna, der han oppfordret dem til å vitne for kirken i Antiokia om sin glede over dette. Til sist skrev han enda til Polykarp der han gav til kjenne at han også hadde ønsket å kunne skrive til andre asiatiske kirker, men at tidens knapphet og omstendighetene hindret ham fra det, derfor overlot han dette til sin venn.

Det er disse syv brev som nå her blir meddelt i oversatt form. Man har sådd tvil om deres ekthet, men de innvendinger man har gjort mot dem er så tilstrekkelig gjendrevet at deres ekthet må ansees aldeles ubestridelig.

Innholdet av Ignatius’s brever er dels dogmatisk, dels kirkelig. I den dogmatiske del er det fremfor alt foreningen av den menneskelige og guddommelige natur i Kristi person, han med stor styrke hevder i motsetning til de to kjetterske partier, Ebjonittene og Doketerne, de første så i Kristi person bare det menneskelige og altså anså Ham for et alminnelig menneske, mens de siste bare så det guddommelige i Ham og erklærte alt det materielle og menneskelige i Ham for bare skinn, så at Han vel viste seg som et menneske, men uten i virkeligheten å være det, og at alt hva Han hadde gjort både Hans liv og Hans død, oppstandelse og himmelfart, bare var et skinn uten realitet. Mot begge disse villfarelser kjempet Ignatius alvorlig og fastholder med strenghet den bibelske lære om Kristus som Gud Faders enbårne Sønn, som fra evighet var hos Faderen, men i tidens fylde tok på seg menneskelig natur ved siden av den guddommelige og som sådan, altså både som sann Gud og sant menneske i en person, kom til verden, levde, led og døde til sonoffer for verdens synder og etter således fullbrakt forløsningsverk oppstod fra de døde og atter for opp til Himmelen, hvor Han nå troner ved Faderens høyre hånd som sin kirkes Herre og beskytter, til hvem de her i livet av hjertet har hengitt seg til Ham og fremfor alt de som ved å lide døden for Hans skyld har bevist sin kjærlighet til Ham, etter døden skal komme og bli delaktige i Hans eget vesen. Derfor ser Han med stor glede sin forestående martyrdød i møte og lengter inderlig etter den, for jo før jo heller å nå dette herlige mål.

Forts n. nr.